Stadig færre selvstendige medier

Blant flere medieskandaler som ble trukket fram av Media Observatory blir det blant annet nevnt at Erdogan presset den daværende selvstendige avisen Sabah til å selge til et konsortium av forretningsmenn ledet av svigersønnen. Sabah støtter nå regjerningen og bruker Erdogans svigersønn som fast spaltist. 

Økonomisk gevinst i fokus

Bianet og Reportere uten grenser har en oversikt over medieeierskap i Tyrkia. Den viser at mer enn to tredeler av de 40 største mediebedriftene (9 aviser, 7 tv-kanaler, 6 radio-stasjoner og 6 nettsider) er eid av bedrifter som driver i andre næringsområder som byggebransjen, energi, gruvedrift og turisme.  

Tosyali jobbet som journalist og medeier i en lokalavis fra 1997-2014. I 2018 valgte han og familien å flytte til Norge på grunn av statskuppet.  

Få maktkritiske medier 

Uten statsstøtte blir de få selvstendige mediene sittende igjen med dårligere økonomi.  

– Vi har ikke like store budsjett, dermed kan vi ikke i like stor grad ansette folk med spisskompetanse. Da ender vi opp med mindre redaksjoner, uten mulighet for å ekspandere. Det koker dermed ned til hvem blant de store medieeierne som vil bruke mest penger på propaganda, sier Ozturan, redaktør i Doku8haber.    

Jon Martin Larsen er også skeptisk til hvor godt mediene dekker situasjonen i Tyrkia, og er spesielt opptatt av forskjellene mellom Erdogan-støttende medier og de få frie mediene i landet. Han sier videre at det er en desperat mangel på maktkritisk journalistikk i Tyrkia, men også et kritiske blikk fra internasjonale medier. 

Han peker på Cumhurriyet som en kritisk avis. Avisen var den først som mistet sin redaktør Can Dundar, da han måtte rømme i eksil. Også etter det har avisen kjempet for å beholde sin pressefrihet, mener Larsen.    

– Som Can Dundar sier i eksil fra Tyskland; et demokratisk Tyrkia går i oppløsning rett foran øynene på oss, sier Larsen.  

Selvsensur  

Tyrkia er et av landene i verden med tørst antall fengslede journalister. Selv om det ikke er noen konkrete sensurlovverk, kan journalister og redaktører møte sanksjoner og konsekvenser som forfølgelse, konspirasjoner, utallige pågripelser og fengslinger. Det tvinger journalister og redaktører til å selvsensurere hva de publiserer, uavhengig av om de jobber for Erdogan-vennlige medier eller i de svært få frie og maktkritiske mediene som er igjen. 

– Det er ingen ytringsfrihet. Alle redaksjoner er redd for å skrive om hva som egentlig skjer, på grunn av myndighetene og statsstøtten. Nå bruker myndighetene journalister til å tjene penger, men de er ikke journalister mer. De skriver kun det myndighetene ønsker at de skal skrive, sier Ózkan Tosyali.  

 – Som journalist kan du velge å skrive hva du vil, selvsagt, men det kan føre til fengsel eller død. Det er alltid en risiko. Jeg likte å skrive, ikke for å tjene penger, men for å være journalist, sier Tosyali.   

Gürkan Ozturan er en av flere journalister som velger å bli i Tyrkia. Til tross for stramme budsjetter og begrensede ressurser, ønsker han å presentere faktabasert informasjon for det tyrkiske publikumet.    

– Jeg har tro på at folk til slutt vil se verdien av faktabasert informasjon som ikke er preget av politisk innflytelse, sier Ozturan.    

– En dag vil samfunnet være interesserte i og ønske å betale for ekte journalistikk, mener han. 

Journalen har vært i kontakt med den tyrkiske ambassaden på epost og telefon, men har ikke fått svar på våre spørsmål.