–Det er vanskelig å forstå før du opplever noe slik selv, sier krigsveteran Goran Minic. Foto: Tuva Oline Brekmo

Fra soldat til badevakt

Livet til Goran Minic (61) tok en helomvending da krigen brøt ut i det gamle Jugoslavia for 30 år siden.
Tirsdag, 14 september, 2021 - 13:54

 – Det er favorittkoppen min, sier Goran og smiler fornøyd.

Han plasserer et hvitt keramikk-krus med lilla prikker på kaffemaskinen, og setter inn en kaffekapsel før han trykker på knappen som aktiverer maskinen. Han tørker bort noen smuler fra kjøkkenbenken og setter på oppvaskmaskinen mens han venter på at de siste dråpene med rykende kaffe skal dryppe med i kruset.


I Sarajevo pleide Goran ofte å gå på café med venner og drikke espresso. Han ble derfor svært overasket da han kom til Lillehammer og caféene bare hadde filterkaffe å by på. Foto: Tuva Oline Brekmo

Goran kom til Norge i 1993. Det herjet borgerkrig i hjemlandet hans Jugoslavia. Vi er mange som har hørt om krigen, men for dem som ikke har opplevd krig, kan det være vanskelig å forstå hvordan det er. For Goran var det en krig han ikke ønsket å ta del i. Likevel ble han kastet ut i den og endte opp som soldat.

Han har opplevd ting som ingen burde oppleve, og i 1993 flyktet han fra hjemlandet sitt. Med seg hadde han en liten datter og en stesønn.

 – Jeg kunne ikke så mye om Norge, bare hvor mange innbyggere det var, at hovedstaden er Oslo og slike ting vi lærte på skolen, sier han.

Ble kastet ut i krigen

Da krigen brøt ut i 1991 ble Goran sendt ut i krigen som soldat. Der var han sammen med kjente og ukjente menn. Flere av dem var gamle klassekamerater, lagkamerater fra volleyballaget og menn fra nabolaget. Nå var de plutselig soldater.  

 – Jeg husker vi spøkte om alt mulig. Det er ikke slik at når noe skjer, så blir plutselig alt alvorlig, sier han.

Men det var alvor også. Han tar en liten pause før han fortsetter:

 – Men det skjedde alvorlige situasjoner. Det kunne falle granater inn på en café og drepe tre personer, og så på ettermiddagen, etter blodet var spylt vekk, satt det folk der igjen. Det er rart. Krig er rart. Da kommer alt som er skjult i mennesket fram.

En ny pause. Han ser tomt ut i rommet. Lyden fra oppvaskmaskinen fyller stilheten. 

 – Du skal ikke forstå det. Det er vanskelig å forstå før du opplever noe slik.

Tok to gutter til fange

  – Jeg husker en gang, begynner han, men han avbryter seg selv med et sukk.

 – Krig.

Han forteller om en gang de tok to gutter fra motsatt side til fange etter et angrep. Da angrepet ble planlagt, spøkte noen av soldatene med en offiser om at de burde ta med to eller tre fanger som kunne lage kaffe for dem. I dette tilfelle ble spøk til virkelighet.

Den ene gutten het Alan. Goran beskriver Alan som en okay gutt han egentlig kunne blitt venn med. Men ikke alle medsoldatene var like begeistret for de nye fangene.

 – De som hadde mistet noen i krigen hadde lyst til å drepe dem som hevn. Jeg og noen andre soldater stoppet dem, og sa at vi heller burde bytte fangene med noen av våre folk som er på den andre siden, sier Goran. 

Livet før krigen

Men Goran ble ikke født med en kalasjnikov i hånden.

 – Jeg var veldig fornøyd med livet før krigen. Jeg spilte volleyball på et lag i Sarajevo, og hadde gode venner fra laget og gymnaset, forteller han.  

Han åpner Macen som ligger på stuebordet og blar gjennom det digitale fotoalbumet han har på Google Photos. Han finner frem et bilde fra klassegjenforeningen han arrangerte 40 år etter de var ferdig på gymnaset.


Goran viser gjerne frem bildene sine. Dette er fra klassegjenforeningen han arrangerte i 2019. Foto: Tuva Oline Brekmo

 – Jeg arrangerte 30- og 40-årsgjenforening, og det var mange som kom. På 40 års-reunionen i 2019 kom det 65 stykker til Sarajevo. De hadde reist fra Canada, Australia, Sverige, Tyskland, ja fra hele verden, sier han.  

Goran er fortsatt tett knyttet til vennene han fikk fra gymnaset. Han mimrer tilbake og forteller at de var fire personer som pleide å sitte på café sammen. En dag spurte en av dem om de skulle dra en tur til Trieste, en liten havneby nordøst i Italia.

 – Da dro alle hjem og hentet klær, pass og penger. Også kjørte vi til Trieste.  

Det er i overkant av 600 kilometer fra Sarajevo til Trieste. Det er like langt som fra Oslo til Kristiansand og tilbake. Men en lange kjøretur brydde ikke vennegjengen til Goran seg noe om.

 – Det var morsomt, vi tulla og gjorde forskjellige ting for å få tiden til å gå, humrer han mens han smiler.


Bildet Goran holder ble tatt i 1977, da han var 17 år gammel. Foto: Tuva Oline Brekmo

Etter hvert som han ble eldre, forelsket han seg i søsteren til en kompis som bodde i nabolaget. De giftet seg og fikk datteren Sara. Hun hadde en sønn, Nino, fra et tidligere forhold.

 – Jeg trodde man kunne rømme

Livet har ikke bare vært en dans på roser for Goran. Han har mistet mange av sine kjære. Lillebroren hans døde i en bilulykke da han var ung, og faren og konen ble drept under krigen.

 – Jeg fikk noen papirer slik at jeg kunne ta med barna til Serbia. Da sa jeg til en kompis at jeg ikke kommer tilbake. At nå driter jeg i krig og territorium og slikt.

Goran ville reise lengst mulig vekk fra Sarajevo og Bosnia. Det er en av grunnene til at han tok med seg Sara og Nino og flyktet til hovedstaden i Sør-Afrika, Johannesburg.

 – Jeg trodde man kunne rømme fra de tingene, men nei. Svaret er nei. Du kan ikke rømme.

Han løfter koppen og tar den siste slurken av kaffen. Det hvite keramikk-kruset med lilla prikker som tidligere var fylt med varm kaffe er nå tomt.

Han beskriver Sør-Afrika som et fint og interessant land, samtidig som det var et farlig sted å oppdra to små barn. Etter et halvt år bestemte han seg for å reise tilbake. Den lille familien bosatte seg da noen måneder i Montenegro. Plutselig hadde alle land stengt grensene for innbyggere med jugoslavisk pass, bortsett fra ett, Norge.

Syntes nordmenn var kalde og overfladiske 

I august 1993 kom Goran og de to barna til Øyer. En liten kommune nord for Lillehammer. Han beskriver dette som en vanskelig periode. Både fordi han ikke var klar for å bo og oppdra to barn alene, og fordi førsteinntrykket han fikk av nordmenn ikke var spesielt godt.  

 – Jeg tenkte at de var kalde og overfladiske, og jeg tenkte at vi reiser tilbake til Sarajevo når det blir fred.

Men førsteinntrykket endret seg etterhvert, og særlig etter han lærte seg norsk og fikk jobb.

Den første jobben han hadde i Norge var som frisør på Planet Hollywood. Da han bodde i Sarajevo tok han et frisørkurs, da han hadde planer om å åpne en frisørsalong. I utgangspunktet hadde han ikke tenkt at han selv skulle være frisør, men plutselig var det nettopp det han var.

Etter seks måneder med vasking og farging av hår, ble han tilbudt en jobb hos Kristelig Folkeparti. Der skulle han bidra i et prosjekt for å kartlegge partiets respons fra fremmedkulturelle. Gjennom denne jobben traff han mange KrF-politikere. Deriblant tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

 – Problemet for meg var at jeg ikke er religiøs, og jeg følte jeg var uærlig ovenfor meg selv og dem, sier han og forklarer at det var derfor han sluttet i den jobben.

Han begynte så å jobbe på Gilde. Der jobbet han seg opp fra å pakke i produksjonen til å gjøre analyser på laboratoriet.


Kaffekulturen står sterkt hos Goran, og han går ofte på café for å drikke en espresso eller en cortado. Foto: Tuva Oline Brekmo

Fant kjærligheten igjen

Så møtte han Randi. Ansiktet lysner opp idet han begynner å fortelle om hvordan de to ble kjent.  

Han var ute for å handle klær til Sara da han møtte henne på Lindex. Han tenkte ikke så mye over henne der og da, men han forteller at det var en gang de møttes tilfeldig på bussen det gikk opp for han at hun var interessert.

 – Jeg gikk på bussen, mens hun satt på setet som var ytterst og hadde ett ledig sete ved siden av seg ved vinduet. Det var mange som gikk forbi henne, men da jeg kom kastet hun seg til siden og viste at det var ledig. Det var da jeg skjønte det, sier han og ler.  

De giftet seg og noen år senere, og så kom tvillingene Sofia og Nikola til verden.

Badevakt på Jorekstad Fritidsbad

I dag jobber han som badevakt og svømmeinstruktør for små barn på Jorekstad Fritidsbad. Det har han gjort de siste 14 årene.

 – Noe av det fineste jeg gjør er å lære femåringene å svømme. Det er så fint å se fra de starter å lære svømming frem til neste år når jeg ser de hoppe fra tre- eller femmeteren. Da blir jeg veldig fornøyd.

Samtidig som han trives godt på jobben, forteller han at han er bekymret for hvordan andre på jobben oppfatter han.

 – På jobben må du reagere fort, og rope at barna ikke skal løpe slik at de ikke sklir. Da er jeg bekymret for at foreldrene skal tenke at jeg ikke er snill med barna eller at jeg er sint.

Han forteller videre at han en gang fikk høre at han er en helt annen person når han smiler sammenlignet med når han er alvorlig. Det var da han begynte å tenke at folk kanskje mistolker utrykket hans, og at det er normalt at noen oppfatter han som sint eller irritert når han ikke er det.   


Goran bekymrer seg for at folk skal oppfatte han som sint eller irritert når han egentlig er rolig. Foto: Tuva Oline Brekmo

Reiseglad

Goran er glad i å reise. Da han gikk på gymnaset var planen å besøke alle landene i Europa. Han begynte da med landene rundt det gamle Jugoslavia.

 – Østerrike, Ungarn, Romania, Hellas, også videre til Polen, Tsjekkia og slik, lister han opp.

 – Skandinavia var sist på listen, men så kom krigen og alt ble annerledes. Plutselig ble Norge og hele Skandinavia besøkt før mange av landene jeg hadde planlagt å besøke.

Familien reiser til Montenegro hvert år, og når han om noen år går av med pensjon er ønsket å bruke mer tid der.

 – Ønsker er en ting, men realiteten kan bli annerledes. Jeg må tenke på barna og barnebarna også, sier han, men setningen blir avbrutt.

 – Piiiiip!

Oppvaskmaskinen spretter opp for å signalisere at den er ferdig. Goran blir sittende. Han har fri fra jobb og har det ikke travelt i dag. Kanskje han tar seg en tur ut i det fine høstværet og setter seg på en av byens caféer senere. Bestiller en espresso slik han pleide å gjøre i Sarajevo.

Emneord: