Med kroppen som stemme

I en dam av fluoriserende lys inspiserer hun dagens harde arbeid. Svetteperlene glinser i det skarpe lyset, i det de presser seg ut fra like under hårfestet. Blodårene buler ut av huden og slynger seg rundt underarmene hennes. Til den mekaniske rytmen av metall mot metall, har hun gitt liv til nytt muskelvev. Hun kjenner en ro bre over seg. Men følelsen av tilfredsstillelse er kortvarig og appetitten umettelig. Snart vil sulten melde seg på ny.

I tusenvis av år har mennesket skapt ulike teknikker for å modifisere kroppene sine. Hodeformering, afrikanske arr og burmesiske halsringer er alle eksempler på hvordan mennesket har benyttet seg av kroppsmodifisering i tusenvis av år. I dagens samfunn har tatoveringer og trening etter hvert blitt særlig utbredt.

Men i dagens stadig mer globaliserte- og automatiserte samfunn er det ikke lenger særlig bruk for rå muskelkraft eller symboler som knytter oss til én spesifikke stamme. Så hvorfor gjør vi det?

Seremonien

Klokken har nettopp slått tolv på formiddagen. Erik Bruun drar bestemt i håndtaket til en tung svartmalt dør. Den slanke mannen i slutten av førtiårene, forsvinner gjennom døren til tatoveringsstudioet vel vitende om at han snart vil forlate lokalet evig forandret.  

Og han er ikke alene om å trosse smerte for å utsmykke kroppen. En studie fra 2017 viser at hele 1 av 5 i Norge har minst én tatovering. Den tidligere subkulturen, brakt til vesten av omreisende sjømenn, har nå blitt allemannseie. Erik Bruun tror mange bruker det som en personlig uttrykksform.  

– Det er litt som klær og hårfrisyrer og den type ting for mange, tror jeg.

Veggene på den andre siden av døren er kledd med mystiske motiver og masker. Til venstre, bortgjemt i et hjørne i det trange lokalet, sitter en liten tatovert meksikaner ved navn José (Pepe) Roberto Martinez. Han legger siste hånd på det kommende kroppsverket til Erik.

– Pepe!

Ordene skyter fart og når raskt Pepe på andre siden av rommet. Han titter opp, før han med korte skritt, armene på vidt gap og hendene fulle av skisser, bykser mot inngangsdøren.

– Erik!

De to mennene omfavner hverandre, utveksler noen vennlige ord, før de setter kursen mot det skinnkledde alteret bakerst i lokalet. Alt ligger klart til det kommende ritualet. Et utvalg nåler, fargerikt blekk og tatoveringsmaskiner, ligger møysommelig plassert på et firkantet bord i rustfritt stål, kun en armlengde fra benken.

Erik drar av seg den mørkegrå t-skjorten, og avslører et galleri av tradisjonell kunst fra ulike stammesamfunn i Stillehavet. Pepe griper fatt i en barberhøvel, før han forsiktig begynner å fjerne hår fra Eriks venstre brystmuskel. Til slutt løfter han opp en skisse kledd i blått blekk, som han presist trykker mot den nå hårløse brystkassen.

Han tar to skritt bakover og studerer panteren han har tegnet.

– Kanskje vi må vri den litt mot venstre?

Pepe gjør noen raske finjusteringer på skissen. Erik forsvinner til et helfigurspeil og nikker bekreftende.

Det er nå helt stille i lokalet, med unntak av et svakt sus av Iron Maiden i bakgrunnen. Et sett med kraftige bordlamper blir manøvrert til riktig posisjon. På instruks fra Pepe tar Erik plass på alteret, og gjør seg klar til å gjøre blot.

Stammen

Samtidig, på en annen skinnkledd benk, gjør Silje Haugen seg klar for nok et utmattende sett med benkpress. De trælete håndflatene gnisser mot det kalde metallet, i det hun fester grepet om vektstangen. Sakte spenner hun kroppen som en ladd bue.

Nordmenn trener totalt sett ikke noe mer nå enn for tjue år siden. Statistikk fra SSB viser at rundt 80 prosent av oss trener ukentlig. Men det er likevel noe som har forandret seg drastisk, nemlig at stadig flere driver med styrketrening.

I 2001 var det kun 18 prosent som oppga at de aktivt drev med styrketrening, mens det i 2019 var tallet steget til hele 46 prosent. Haugen mener det er naturlig å knytte veksten opp mot sosiale medier, samtidig som den for mange representerer en viss form for identitet og livsstil.

– Mange bruker nok kroppen til å formidle noe om sin livsstil og hvem de er, det blir en form for identitet.

Tilbake på skinnbenken trekker hun pusten dypt ned i magesekken for hver repetisjon, før hun i en eksplosjon av samtidige bevegelser, svette og små spyttpartikler, presser vektene mot taket. Tjukk melkesyre begynner etter hvert å sive inn i de arbeidende muskelgruppene, og tempoet begynner å dale. Silje ser ut til å resignere. Så skjer det noe uventet.

– En til, du klarer én til!

En mann med fryktinngytende store biceps har stilt seg opp bak Silje, og maner frem det siste hun har av krefter. Til lyden av mørke og fremmede skrik, fortsetter hun. Mannen står nå bøyd med hele den store overkroppen over benken. Svetteperler, fra tuppen av den kraftige nesen, forsvinner mot ansiktsregionen til Silje.

Hun senker stangen en siste gang, men denne gangen rikker den seg ikke. Hun aktiverer alle muskelfibrene, men armene kneler under vekten fra de grønne vektskivene. Viljen er der, men verktøyene til å gjennomføre er borte.

Den storvokste mannen letter omsider trykket og gir hun et annerkjennende klapp på skulderen. Så forsvinner han, like raskt som han hadde dukket opp.  

Ofringen

I tatoveringsstudioet East Electric, er blodsutgytelsen også i full gang. Summingen fra tatoveringsmaskinen minner om en desperat flue fanget mellom persiennen og vinduet. En endeløs stanging – igjen og igjen. Korte, presise og mekaniske trykk mot den skjøre hudfilmen. Men Erik ligger der uttrykksløs og rolig, smerten er han godt vant til.

– Går det bra?, spør Pepe Martinez.

– Ja, ikke noe problem. Jeg sovnet forrige gang.

Tusenvis av nålestikk i minuttet penetrer de fire øverste hudlagene til Erik. Hvert stikk etterlater seg et lite evigvarende spor av små svarte partikler. En sølepytt av blod, blekk og slim legger seg som snerk over brystkassen, og må tørkes vekk før en ny runde med stikk kan fortsette.

I kinesisk kultur på tidlig 900-tallet, oppstod det et syn om at små kvinneføtter var skjønnhetsidealet. Før fylte seks år ble føttene til små jenter bundet nådeløst med stramme bandasjer. Etter hvert som føttene vokste, knakk beina sakte men sikkert i møte med den hvite bomullen, og tærne flettet seg «pent» inn under fotsålen.

Idealer og trender spiller en stor rolle i vårt estetiske uttrykk, noe Pepe Martinez også har bitt seg merke i.

– Det har jeg sett om og om igjen i alle år. Før var det eksempelvis tribal, trampstamp og armbånd som alle skulle ha.

De hvite kirurghanskene til Pepe er nå farget lilla. Erik, fremdeles urørlig på skinnbenken, fortsetter å ta imot de små mikrokuttene. Småprat om hvordan små stammesamfunn opprinnelig banket inn farger med pinner og benrester, er det eneste som avbryter den konstante og monotone summingen.

Annerkjennende blikk

Silje har omsider fått kontroll på pulsen, og er godt i gang med knebøy. For hvert fullførte sett fortsetter hun å skyve nye vektskiver på stangen. Den svarte tightsen spriker i det hun fører rumpa ned mot bakken.

En eldre mann i overgangen mellom arbeidende og pensjonist, har strategisk sikret seg en tredemølle med utsikt. Møllen står på laveste hastighet, uten at det hindrer svetten fra å bløtlegge treningsskjorten fra 80-tallet. Han kjemper en iherdig kamp med treningstrøyen, som for hvert skritt blottlegger noen flere centimeter med gammelt spekk.

Etter hver gang han drar ned t-skjorten, får han noen sekunder til å hvile. Og pausene bruker han godt. Han fester blikket på Silje i den sorte tightsen, og de innledende korte blikkene blir etter hvert lengre og lengre. Til slutt stirrer han kontinuerlig, og glemmer fullstendig den litt for korte t-skjorten.

Men slikt ser ikke ut til å påvirke Silje. Med lydtette hodetelefoner over ørene, virker hun å være i en slags transe. Som at lydene av stønning, klirring, klasking og tramping ikke eksiterer. Det eneste som betyr noe er her, nå og neste repetisjon.  

Tilskuere er ikke utelukkende forbeholdt treningsstudioet hvor Silje Haugen befinner seg. Tre tenåringsgutter har nå stoppet på hjørnet av East Electric, og stirrer med misunnelige blikk inn i det lille tatoveringslokalet.

Én av guttene er ikledd usjanka, en type russisk pelshatt. Kanskje drømmer han om en dragetatovering, lik den Tsar Nikolaj II bar i sin tid. Guttene peker, gestikulerer og ønsker. De blir stående i noen minutter, men i likhet med den russiske tsaren, må guttene etter hvert abdisere.

Det er tydelig at kroppens overflate har kommet mer og mer i sentrum, og at de som bruker tid på den blir belønnet med oppmerksomhet.

Avhengigheten

I en kronikk i Tidsskriftet til Den norske legeforening fra 2004, skriver Terje Carlsen at dagens fokus på kropp er en evolusjonær tilpasning. Samfunnet blir stadig mer høylytt og hektisk, og det er vanskeligere å bli sett nå enn før. Han mener at mennesker som jakter store biceps eller tatoverer seg, forsøker å si noe om hvem de er. Kroppen har nå blitt en uttrykksform for det indre.

På treningsstudioet er både det ytre og indre tydelig mørbanket, og omsider felles den siste svettedråpen. Silje stiller seg opp og studerer dagens harde arbeid. Hun vrikker og vender, vrir og strammer. Et lite smil blir raskt erstattet med en notatbok. Dagens økt må vurderes, morgendagens må planlegges.

Hun pakker sammen og beveger seg mot utgangsdøren. Mannen i resepsjonen vet at det ikke er lenge til de ses igjen.

– Vi ses i morgen.

Kroppsidealer, trender og kroppsmodifikasjon er ikke nye fenomener. Men i dagens samfunn brukes de i større grad som et kommunikasjonsverktøy for å fortelle omverden om hvem vi er.

Hos East Electric, tørker Pepe vekk den siste snerken på den hårløse brystkassen til Erik, før han geleider Erik bort til speilet.

– Er det mulig å få inn noe grønt og blått?, undrer Erik.

– Rødt hadde passet fint, grønt blir vanskelig. Vi kan kjøre rød, gul og blå der.

Pepe peker på øynene og snuten til panteren som for første gang ser dagens lys. Summingen fortsetter, men bare i et lite øyeblikk. De stiller seg opp foran speilet for siste gang. Erik er fornøyd.

– Det var spot on. Neste gang må vi ta andre.