– Plutselig var jeg midt blant store ting. Plutselig var verden veldig liten.

Danseren Guro Nagelhus Schia (42) kommer gående nedover Theresesgate i Oslo ikledd en lyseblå olakjole og pudderrosa sko. Hun går ledig og uanstrengt med hevet blikk, og tar inn det som skjer rundt henne. Hun er liten og nett og har lysebrun, lang bob.

Det er en varm formiddag med et drag av høst. Schia tar med seg en iskaffe fra Kaffebrenneriet før hun spaserer inn i Stensparken. De fleste benkene i parken er opptatt. Schia holder rundt kaffen med rødlakkerte negler.

– Vi kan gjerne sitte på bakken for min del. Kanskje i skyggen under et tre. Det er bare fint, sier Schia.

Såre opplevelser

Hun slår seg ned ved siden av et tre datteren hennes pleier å klatre i. Schia har en ro ved seg. Skyggene fra treets grener leker med ansiktet hennes. Det grønnblå blikket hennes er skarpt. Hun har noe mystisk og kanskje til og med utenomjordisk ved seg. Schia er midt i en innspurt til søknadsinnsending, men har likevel satt av tid til et intervju. Praten begynner med Rykkinn, der hun vokste opp.

– Oppveksten på Rykkinn var kjempefin. Jeg har fortsatt vennegjengen fra barneskolen. Vi ser hverandre ikke så ofte, men vi prøver og sees minimum en gang i året. Vi ble en sammensveiset gjeng, som er veldig forskjellige nå, men som har delt mye av livet sammen.

Schia tenker at en del spesielle opplevelser knyttet de sammen på godt og vondt. Flere i vennekretsen døde av ulike årsaker.

– De såre tingene som skjedde, gjorde at vi støttet hverandre godt, og det gjør vi egentlig fortsatt den dag i dag.

Hjertet lå i dansen

Schia startet å danse da hun var seks år. Aller først startet hun på en danseskole med selskapsdans. Ett semester etter begynte hun på Kristine Glennes ballettskole, i dag kjent som KGB dans & ballett. Schia rakk innom flere hobbyer som barn – dans, svømming, fotball og piano.

– Jeg gjorde mye. Fotball holdt jeg på med lenge. Jeg synes det var gøy med lagfølelsen, men jeg kjente hele tiden at jeg mestret dansen bedre og at det var der hjertet lå. Det visste jeg helt fra jeg var syv år, tror jeg. Jeg var alltid den siste ut av ballettskolen når timen var ferdig.

Piano likte hun godt. Men det var noe strengt ved det, som gjorde at hun alltid hadde mye nerver.

– Når jeg stod på scenen og danset, følte jeg meg trygg - kanskje på grunn av scenekanten, lyset og kostymet. Men når jeg spilte konsert, var det bare meg på en måte. Det var jeg mer ukomfortabel med. Jeg har alltid tenkt at når jeg danser, så spiller jeg en rolle. Det er noe befriende i det.

Vokste opp på utgravninger

At Schia startet på dans var tilfeldig. Moren var sosionom og senere avdelingsdirektør i Oslo Kommune, og faren var en anerkjent arkeolog, ekspert på middelalderen og leder for Riksantikvaren utgravingskonto. Dermed vokste hun opp på utgravninger. Pappaen hennes døde i en tragisk arbeidsulykke da hun var 14 år. Hun beskriver han som en ildsjel.

– Jeg har nok arvet lidenskapen for det man driver med av han. Pappa syntes det var stas med dansingen.

Både foreldrene og storebroren til Schia har hele veien vært støttende til dansevalget.

– De har heia på meg hele veien. Mamma har reist rundt og sett mange forestillinger. Det har vært en kjempestøtte.

På spørsmål om hvordan Schia tror venner og familie vil beskrive henne, svarer hun at familien ville sagt at hun er sta. Hvis hun har bestemt seg for noe, så gir hun seg ikke.

– Det tror jeg kan være både slitsomt og fint. Jeg har stor viljestyrke. Jeg tror de også ville beskrevet meg som omsorgsfull, sterk og veldig følsom. Kanskje impulsiv og litt kort lunte, men det tror jeg ikke noen andre enn familien min vet, sier hun og ler.

Skjebnesvanger butikktur

Akkurat da Schia skulle søke videregående, kom reform 94. Schia som bodde på Rykkinn på dette tidspunktet, kunne ikke begynne på skole i Oslo som følge av den nye reformen.

Dersom Schia skulle søke seg til dans, måtte hun gå på Rud som ennå ikke var etablert som danselinje. Derfor begynte hun på allmennfag. Der gikk hun i to uker. En tur til butikken La Danse skulle nemlig bli skjebnesvanger.

– Jeg skulle møte mamma i byen på La Danse. I butikken spør ekspeditøren meg om jeg går på Fagerborg, for da fikk man prosenter på tåspissko. Da begynte jeg å legge ut om reform 94, at jeg må gå i Bærum og at jeg var frustrert over det.

Mens Schia forteller ekspeditøren om dette, prikket en dame henne på skulderen. Damen viste seg å være linjeleder for dans på Fagerborg. Hun visste hvem Schia var og hadde sett henne på forestillinger på Kristine Glennes ballettskole. Hun ba Guro ringe inn til rektor på Fagerborg for å høre om det var en ledig plass.

– Så jeg ringte hver dag i en uke og maste, sier Schia og ler.

Plutselig ble hun ønsket velkommen.

– Jeg tenker det nesten er litt skjebnen jeg, da. Da jeg begynte der, følte jeg med en gang, ja, dette er riktig for meg. Jeg kjente at jeg hørte til der. Jeg var utrolig glad og lettet.

Kjæreste med dansepartneren

Etter Fagerborg gikk Schia kunsthøgskolen i Oslo. Deretter fikk hun jobb i Oslo Danse Ensemble, gjorde to produksjoner med dem før hun ble aspirant i det anerkjente dansekompaniet Carte Blanche i Bergen. Her ble hun i åtte år. I Carte Blanche traff hun kjæresten Vebjørn Sundby.

– Vi var kollegaer. Jeg startet i Carte Blanche to år før han kom.

Med Carte Blanche fulgte store produksjoner. Søker man opp Guro Nagelhus Schia på youtube, kommer kanskje et av de mest ikoniske soloene hennes fra denne tiden opp, nemlig soloen fra forestillingen ”Killer Pig”.

Ikledd minimalt kostyme, beveger Schia kroppen i forvrengte positurer. Gjentatte ganger tar hun tar tak i benet sitt og løfter det over hodet før hun beveger seg kontrollert ut i en spagat. Hodet gjør vridninger og sirkelbevegelser under hele seansen. Sakte men sikkert kommer hun opp fra gulvet og slutter seg til de andre danserne i en synkronisert stakkatodans.

Sa opp jobben

I 2009 sa hun og kjæresten opp stillingene i Carte Blanche. Da dukket det nemlig opp en ny skjebnehistorie. Schia forteller entusiastisk:

– Moren min fylte 60 år og tok med seg familien min og meg til Frankrike. Huset vi leide viste seg å ligge rett ved der en kollega av meg bor, så jeg tok kontakt med han og spurte om vi skulle møtes hvorpå han svarte med å invitere oss på en danseforestilling han skulle være med på. Alt dette var ganske tilfeldig.

De dro og så forestillingen – en forestilling av og med den verdenskjente koreografen Sidi Larbi Cherkaoui. Schia ble henrykt av stykket.

– Jeg mistet pusten og tenkte ”Ahh, dette er fantastisk”. Etter forestillingen kom vi i prat med Cherkaoui. Han inviterte oss til en workshop, og vi dro på denne uten å vite at dette egentlig var en lukket audition.

Det hele endte med at de fikk jobb på forestillinger på La Scala i Milano og Staatsoper i Berlin. Deretter søkte de om permisjon fra Carte Blanche, som de ikke fikk innvilget. Dermed sa de opp fast jobb og reiste ut.

– Også tenkte vi bare at nå kjører vi på og vender oss ikke tilbake.

– Hvordan var det å ta den avgjørelsen?

– Det var spennende, gøy og helt jævlig. Det er jo skummelt. Men vi valgte det mulige eventyret i stedet for tryggheten.

Og eventyr ble det: Det ble produksjoner med Sidi Larbi Cherkaoui over flere år. Med ansettelse per prosjekt, levde Schia hele tiden med en usikkerhet.

– Så du må ha ganske is i magen, tenke at det går bra og at det kommer sikkert en jobb snart. Samtidig var det helt fantastisk - alt det vi har fått være med på gjennom Cherkaoui fra 2009 til 2015. Han er en fantastisk koreograf – grensesprengende, allsidig, med en enorm arbeidskapasitet. Vi turnerte over hele verden. Det var veldig gøy.

Opplevde verden sammen

Schia synes det er fint å være kjæreste med dansepartneren. At de støttet hverandre var ekstra viktig da de reiste verden rundt.

– Hvis jeg hadde gjort det alene, hadde jeg nok følt meg veldig ensom. Siden vi var to, opplevde vi verden og alle disse stedene sammen. Jeg synes det er veldig verdifullt.

Schia fester blikket på det store klatretreet ved siden av seg som har fylt seg opp med barneskoleelever i gule vester. De hyler begeistret til de mange klatreprosjektene som er i gang. Blikket til Schia scanner barneflokken.

– Jeg må bare se at det ikke er barnehagen til datteren min. Da får vi ikke gjort intervjuet i fred, sier hun og ler.

Etter en ny runde med blikket festet på klatretreet, fortsetter hun:

– Når Vebjørn og jeg jobber fysisk sammen, er det både en positiv ting og en negativ ting, at vi ikke har noen filtre. Vi kommer til kjernen i hva som ikke funker med en gang. Vi trenger ikke si noe – vi merker hva som funker og hva som ikke funker. Det kan også være frustrerende, men det gjør at vi kommer fort inn i arbeidet.

Duetten ”Pure” er Schias favoritt. I dette stykket danser paret med en malepensel. Duetten utforsker implikasjonene av renhet. I stykket maler Schia kroppen sin med malepenselen for å skape noe nytt. Partneren svarer med å stryke over kroppen hennes med en klut. Bevegelsene viser former for skapelse og ødeleggelse.

– ”Pure” har levd med oss så lenge. Vi har gjort den duetten over så mange år og over hele verden, og da utvikler den seg videre. Den betyr nye ting for meg ettersom jeg blir eldre. Plutselig forstår jeg duetten på andre måter.

Rolle i Hollywoodfilm

I 2012 spilte Schia rollen Annushka i storfilmen til Joe Wright, Anna Karenina, med Keira Knightley og Jude Law i hovedrollene. Denne filmrollen ble også et resultat av å velge eventyret fremfor tryggheten.

– Plutselig var jeg midt blant store ting. Plutselig var verden veldig liten.

På dette tidspunktet var Schia i Amsterdam som Cherkaouis assistent på Ballet Flandern. Cherkaoui spør om Guro og Vebjørn kan bli med på en jobbhelg til London. Guro svarer ja.

– Kvelden før vi skal dra, sier han: ”Forresten, det er en Hollywood film av Joe Wright”. Deretter fikk vi vite at vi skulle bruke helgen på å få disse skuespillerne til å danse og hjelpe regissøren til å bruke dans i filmen.

For stemningens skyld og for at skuespillerne skulle slippe seg løs i dansen, måtte danserne også prøve seg som skuespillere.

– Det var en gøyal helg. Så fikk jeg en telefon av regissøren som spurte om jeg kunne komme på casting til en rolle. Det gjorde jeg. Også ballet det på seg. Fra å være koreografassistent på filmen, fikk jeg også en rolle i filmen - en liten rolle, men utrolig spennende, sier Schia begeistret.

På denne tiden jobbet Schia også i en opera med den australske artisten Nick Cave.

– Jeg befant meg i en verden hvor jeg samarbeidet med veldig mange store, spennende kunstnere.

– Liker du å kaste deg ut i ting?

– Ja, men noen ganger lurer jeg litt på det, for jeg er ganske redd, sier hun og ler.

– Jeg kan bli veldig nervøs. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for det hele tiden, for jeg kan nesten få litt angst. Jeg kan bli skikkelig redd. Men det er et eller annet som gjør at jeg må pushe meg selv og våge. Også synes jeg det er veldig gøy når jeg har turt.

Paret vendte etter hvert hjem igjen til Oslo. Tilbake i Oslo slet de med å finne sin plass.

– Det har kanskje noe med at når vi hadde vært ute i verden, var vi blitt opptatt av et spesielt uttrykk som kanskje ikke passet helt inn her. Dansemiljøet i Norge er ganske lite. Siden det er så lite, blir det fort trendbasert.

Startet dansekompani

Guro og Vebjørn var på vei ut til Belgia for å jobbe igjen. Men så kom det en forespørsel fra fylkeskommunen som ønsket at dans skulle bli mer synlig. Schia hadde lenge tenkt at det er altfor få arbeidsplasser for alle dansetalentene i Norge. Praten med fylkeskommunen satte i gang mange tanker og resulterte i en prosess om et nytt dansekompani på Østlandet.

I 2018 ble kompaniet Nagelhus Schia Productions etablert. I Norge er det kun Nasjonalballetten og Carte Blanche som ansetter dansere i faste stillinger. Ellers finnes prosjektbaserte kompanier styrt av koreografer på toppen.

– Vårt kompani er jo styrt av to dansere, så det er en litt annen form. Jeg hadde lyst til at vi skulle være med på å skape et litt større mangfold og uttrykk i dansen.

Koronaen har gjort det vanskelig for kompaniet. All administrasjon er mangedoblet. Kompaniet jobber med mange internasjonale kontakter, og det er en kjempejobb å få de inn i landet og kompaniet ut.

– Det har vært frustrerende. Vi har lyst til å fortsette å blande det norske med det internasjonale, men det er vanskelig akkurat nå. I tillegg synes jeg det er spennende og viktig å holde på med talentutvikling.

Sistnevnte er noe Schia gjerne bruker tiden sin på, og denne uken holder hun en presentasjon om talentutvikling i studioet til Nagelhus Schia Productions i Sandvika. Presentasjonen er en del av et talentutviklingsseminar. Dansestudioet er stort og romslig. Lyset fra de høye vinduene lager hvite formasjoner i det mørke gulvet. Mange har møtt opp og følger interessert med.  

Schia står støtt med hånden hvilende på hofta. Hun tar seg tid til å se hver enkelt publikummer. Hun er elegant kledd i en mønstrete kjole og sorte hæler med håret stramt bakover i en hestehale. Schia snakker tydelig og entusiastisk om talentutvikling og tar i bruk eksempler fra egen karriere. Salen svarer med ivrig applaus.

En ny fase

Guro er nå mamma til to. Minstemann er 6 måneder. Hun lyser opp når vi prater om barna.

– Jeg synes det var helt fantastisk å bli mamma. Det er jo en helt egen dimensjon i livet. Jeg synes livet er blitt mye rikere. Jeg lærer mye av dem - av å observere hvordan de går ut i verden. Det synes jeg er så fint.

Samtidig påpeker hun hvordan det er en evig kamp å finne balansen med hva man bruker tiden på.

– Før kunne Vebjørn og jeg jobbe døgnet rundt. Det var det eneste vi holdt på med. Når man har barn, må man forholde seg til ting på en helt annen måte. Det har jeg lært innmari mye av. Nå ser jeg ikke bare dans.

Hun beskriver overgangen fra å reise jorden rundt til å stifte familie i Oslo:

– Jeg tror vi hadde reist så mye at vi var veldig klar for det. Jeg hadde opplevd så mye at nå hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Det var fint å gå inn i en annen fase.

– Håper du at barna dine begynner med dans?

– Nei, sier Schia tydelig og bestemt.

Hun humrer og får et lurt blikk.

– Jeg håper de blir glad i dans og kultur. Men nei, huff, jeg vet ikke. De skal få styre det der selv. Jeg skal ikke nekte de å danse, men jeg skal ikke pushe de heller.

– Har du noen gang angret på at du valgte dansen?

– Mange ganger. Men samtidig ikke. Jeg er jo veldig glad for det. Det er jo livet mitt. Dans er det jeg brenner for. I studio og på scenen føler jeg meg mest fri. Jeg synes verden kan være ganske skummel, men på jobb føler jeg meg trygg. Det er et fristed for min del. Jeg synes det er helt fantastisk å være danser, men det er beinhardt, sier hun og sperrer opp øynene på en måte som gjør at det er ingen tvil om at hun mener det hun sier.