Verdensborger med forkjærlighet for norsk

De fleste nordmenn vet ikke hvem Karense Marie Foslien er. Blant mange innvandrere er hun derimot en kjendis.

Midt i Oslo sentrum på Calmeyers Gate er det en svart kvadratisk bygning. Derimot er gangene fulle med fargerike kontorer der hvor folk driver med mye forskjellige. Foslien åpner døren til kontoret sitt og hilser med et varmt smil, og unnskylder seg for at hun har det mer travelt i dag enn til vanlig. 

Hun bruker Youtube, podcast og Facebook-grupper for å undervise i norsk til innvandrere.

­– Nei, jeg er ikke mye omtalt i norske medier, sier Fosilen.

Men moren hennes har tenkt å gjøre noe med det. Hun er veldig stolt og klar til å ringe til lokalavisen. På veggen henger det et abstrakt maleri, i rosa, blått og gullt. Moren hennes har malt det.

Midt i kontoret står det også en tredemølle hun bruker på de øyeblikkene hun ikke trenger å sitte ved bordet. Når hun jobber på kontoret skriver hun på Mac-en sin, og sjekker samtidig mobilen jevnlig. Fingrene med rosa manikyr beveger seg rask over tastaturet. Hun har alltid vært rastløs. 

Fikk en strålende idé

Foslien begynte å lage videoer til sine egne studenter for å slippe å forklare de samme spørsmålene flere ganger. Hun vurderte å jobbe frivillig på språkkafe, men hun hadde et ønske om å nå enda flere. Etter hvert fikk hun idéen om å dele videoene sine offentlig. Her kunne hun nå ut til folk som ikke hadde råd til vanlig språkkurs, som satt på asylmottak eller oppholdt seg i et annet land.

– Jeg tenker at når folk oppdager den kanalen, så skal de løftes til et høyere nivå i norsk, uansett hvor de startet. Jeg gjør det virkelig fra hjertet, sier Foslien.

Podcastene og videoene lager Foslien på fritiden sin. Hun produserer mye, og ønsker å holde mediene sine uredigerte.

– Jeg har ikke tid eller interesse. Jeg er ikke en filmprodusent. Jeg er bare lærer, men jeg tenker at innholdet mitt skal være pedagogisk, men selve formatet er ikke så viktig. Det er veldig amatørmessig, og det er greit. Jeg er ikke noe perfeksjonist, sier hun.

Foslien forklarer både grammatikken og samfunnstemaer enkelt og pedagogisk, og ofte holder hun et hvitt A4-ark med forklaringer. Hun er glad for at Facebook-gruppen hennes har vokst til en plattform med hyggelig stemning. Alle har det samme formålet - å lære norsk. Noen av medlemmene er også lærere, og de hjelper med å svare på spørsmål i gruppen.

Jordnær

Foslien vokste opp i Åmot i Modum kommune, og hadde noe hun selv kaller en idyllisk barndom, med mor, far og en søster. Hun og søsteren hadde det fritt og trygt med masse venner og familien rundt seg. De var omgitt av mange husdyr, som hunder, katter og kaniner.

– Det er som vi sier - du kan ta jenta ut av bygda, men du kan ikke ta bygda ut av jenta. Sånn er det. Jeg tror at hvis man vokser opp på bygda, så man kanskje litt mer jordnær, eller..?, sier hun og ler litt.

Mange har sagt til Foslien at hun er jordnær. Selv forstår hun ikke hvordan hun kunne vært annerledes.

– Hva skal jeg være? Arrogant?

Tidlig interesse for språk

­På 80- og 90-tallet i Åmot hadde hun ikke så mye disponering for andre språk med unntak av engelsk på skolen. Men Foslien var veldig interessert i språk allerede da. I Åmot var det nesten bare etniske nordmenn. Hun husker bare en familie fra Palestina som var flyktninger. Da hun var tretten, tenkte hun det var kjipt at de ikke kunne ta fransk på ungdomsskolen, bare tysk, og derfor klaget hun og klassekameraten til lokalavisen i Modum. Hun ler når hun forteller om det. Lærer er faktisk et av de yrkene hun ikke skulle bli.

– Jeg skulle ikke bli lærer, og jeg skulle ikke bli frisør. Mamma var frisør og jeg så hvor hardt arbeid det var. Med læreryrket, tenke jeg “nei, da må man bare repetere det samme hele tida. Det er kjedelig”, sier Foslien.

Etter et år med studie i Canada flyttet hun tilbake til Norge. Da hun kom tilbake begynte hun som vikarlærer på en barneskole i Vikersund, nabobygden. Der har hun forstod hun at det var faktisk gøy å undervise. Allerede i praksis da hun studerte allmennlærer på Høgskolen i Oslo og Akershus, forsto hun at det krevde mye tålmodighet av henne ved å jobbe med barn. Derfor begynte hun å ta vikartimer på voksenopplæringen.

­– Jeg tenkte at formålet mitt er å lære bort. Jeg ønsker ikke å være mamma for tretti stykker, og få dem til å sitte ned og være rolige.

Allerede da visste Foslien at hun hadde lyst til å reise verden rundt og jobbe hvor hun ville. Hun ønsket å finne på noe slik at hun kunne jobbe over internett. 

– Jeg tenkte jeg var veldig glad i det internasjonale perspektivet. Min mamma skjønner ikke hvor jeg har det fra, fordi jeg er den eneste i familien min som er så internasjonal. Kanskje det at jeg flytta til Canada, åpnet mange dører? Ja, for der er det veldig internasjonalt, men jeg var generelt veldig interessert i andre mennesker og land og språk fra langt tilbake egentlig, sier hun. 

Foslien har 15 års erfaring med norskundervisning på voksenopplæring, fra ulike steder.

Verdensborger

Foslien husker første gang hun reiste. Hun var ganske liten og reiste med moren og faren til England. Det hun husker best er at der spiste de hvitt brød med smør og drakk te med masse sukker og melk.

­– Åh, det var så deilig, sier hun og smiler varmt.

Siden det har hun valgt litt mer utradisjonelle reisemål som blant annet Sri Lanka, Oman og Zanzibar.

– Jeg liker ikke å gjøre det som alle andre gjør. Om alle drar på fellesferie et sted, da vil jeg ikke dra dit. Når alle drar på hytta i påsken, vil jeg dra et annet sted. Det blir sånn at jeg ikke orker å gjøre det som alle andre gjør. Hvorfor kan man ikke tenke selv, ikke sant? 

Foslien har aldri vært en person som drar tilbake til samme sted hvert år. Det er kjedelig for henne.

– Det gidder jeg ikke. Mange av de såkalte rare landene som jeg drar til, er det jo bare perler. Det er sånn: wow!

Selv kaller hun seg en verdensborger. Foslien vil at innvandrere skal lykkes i Norge, fordi hun selv har bodd i utlandet der hun har blitt veldig godt tatt imot. 

Kjemper for inkludering

Foslien ønsker å være en brobygger mellom innvandrere og nordmenn, mellom kulturer og mellom innvandrere fra forskjellige land. 

– Men det er jo, for eksempel, veldig mange bedrifter som ikke i det hele tatt ser på søknader fra innvandrere, og ikke forstår at det kan være en gave. Det kan gjøre at bedriften vokser, og at man får mye mer innovasjon. Mye mer utvikling, sier hun.

Hun har jobbet som frivilling på flere arrangementer, blant annet hos «Give a job».

– I hvert fall håper jeg at folk kan prøve å være litt mindre fordomsfulle. Uansett hva det gjelder, sier Foslien.

Hun har vært veldig opptatt av rettferdighet og har hatt sterk rettferdighetssans allerede fra hun var liten.

Foslien er også gründer, med egen nettskole som tilbyr norskkurs. Siden hun begynte i 2015 har bedriften vokst betraktelig. Selv føler hun at skolen er mer etablert nå. Hun takker Youtube for det.

Hver dag får hun minst hundre e-poster. Hun viser de røde varslene på mobilen sin som kjennetegner uleste meldinger, og forklarer at hun bruker stemmefunksjonen til å svare på meldingene. Hun orker ikke å svare til alle skriftlig. Svarene til nære venner er ofte korte, og Foslien foretrekker at de ringer eller møtes.

Foslien opplever også ofte at folk sender henne meldinger med sine livshistorier og livskriser. Hun prøver å gi råd til dem hvor de kan gå for å få hjelp. Det er mange som føler at de kjenner henne og stoler på henne, selv om de aldri har møtt henne. Hun tenker at hun har et stort ansvar og hun vil bruke posisjonen sin riktig. 

– Det krever mye, men det går greit. Jeg er vokst inn rollen min. Jeg klarer å takle den.

Krevende status

Foslien hadde aldri tenkt at hun skulle bli så populær. Hun klarer ikke å forestille hvor mange 83 000 faktisk er, og at hun sikkert aldri vil se dem alle sammen. Derfor synes hun det er hyggelig å møte folk på seminarer eller andre steder. Samtidig er det krevende.

– Liker du oppmerksomhet?

– Om det er noe positivt, gjør jeg det. Det er jo litt sånn bekreftelse på at jeg gjør noe riktig. Og jeg kunne jo ikke gjort dette hvis jeg var veldig sjenert. Nei, det hadde jo blitt veldig vanskelig, sier Foslien. 

Ofte opplever folk at de kjenner henne, men hun liker ikke søkelyset og vil helst ikke gi ut for mye informasjonen om privatlivet sitt. 

– Føler du press at du må alltid være snill og hyggelig når folk kommer til deg? Selv om du har en dårlig dag? 

– Ja, det er tider hvor jeg har det dårlig, hvor jeg har vært litt uhøflig.

En av de gangene var da noen reagerte altfor dramatisk på hunden hennes, Bahia. En dame som gikk forbi hadde handlet kjøtt, og Bahia snuste på posene hennes. Dama likte ikke hunder og reagerte kraftig.

– Da ble jeg så irritert. Jeg sa: “ja, men hun har ikke spist av kjøttet, hun bare lukter. Hun er en hund”.

Damen så på henne og sa:

– Du? Er du Karense? Jeg har sett på videoene dine.

– Jo, det er meg, men vet du hva, du må lære deg en ting at her i Norge er det mange hunder og når du går rundt med kjøtt, så er det naturlig for en hund å lukte på det kjøttet. Hun er ikke interessert i å ta deg. Vi er på tur.

Hun mener selv at hun var skikkelig frekk denne gangen. 

Selv om hun er veldig opptatt av rettferdighet og integrering, mener hun at det må gå begge veier. Foslien mener at folk som kommer til Norge må akseptere det at her er det mange hunder. De er en del av familien.

– Jeg synes jo stort sett ikke det er noe plagsomt med folk. Altså, folk er veldig søte og hyggelige. Ja, folk er veldig takknemlige. Noen gråter når de ser meg fordi de føler at jeg er på en måte er deres eneste venn i Norge. Det blir jeg jo trist av å høre. Dette betyr jo at vi enda har en lang vei å gå for et mer inkluderende samfunn.

Det kommer litt tårer i øynene hennes når hun forteller om det.

– I læreryrket skal vi hjelpe folk med å komme seg videre, sier Foslien.