1968-debatt på bokkafé: – Hvorfor skjedde opprøret akkurat i 68?

Skrives det for mange bøker om 1968? Spørsmålet er rettet mot Tor Egil Førland, som er historiker og instituttleder for Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

– Det enkle svaret er vel ja, svarer Førland lattermildt, der han sitter ved siden av to av redaktørene bak den aktuelle boka, som ble utgitt tidligere i år. Han mener historien er overdreven og selvopptatt.

Historiker og seniorrådgiver ved Kilden kjønnsforskning Trine Rogg Korsvik sier seg enig i deler av Førlands kritikk, men legger samtidig til følgende ytring:

– Vanlige mennesker utenfor historikerkretser går ikke rundt og får masse assosiasjoner til 68. Det er derfor viktig å fortsette å formidle historien, sier Korsvik.

Et langt år

Fem historieinteresserte mennesker er samlet foran omtrent 40 gjester, for å snakke om en opprørsbevegelse som beveger seg langt utover året 1968.

1968-opprøret betegner en rekke studentopprør rettet mot samfunnsautoritetene på 1960- og 1970-tallet. Opprøret var globalt, men Vest-Europa og Nord-Amerika var kjerneområdene. Protestene utviklet seg naturligvis forskjellig i de ulike landene.

– Måten politi og annet ordenspersonell møter opprørene på har mye å si, sier Korsvik.

Knut Dørum, én av redaktørene bak boka, legger til at han ser på politiet som den gode fiende tilknyttet opprør. Her peker han på behovet for mostand under protester. 

– Hva skal vi gjøre uten dem, gå hjem?

Etter at opprørsbevegelsen spredte seg blant studenter på 60-tallet, eksploderte og kulminerte studentopprøret i Paris i mai 1968. Derav navnene 1968-opprøret og sekstiåtter.

– Åtteogseksti er et langt år, sier Knut Dørum.

Han fortsetter med å si at 1968 er konstruksjon. Noe vi har skapt i ettertid.

Bokas andre redaktør Øivind Tønnesson sier seg enig i dette, og forteller videre at fenomenet omfatter både myter og realiteter.

Skape en oversikt

Knut Dørum forteller at motivasjonen for å lage boka, var å skape en oversikt over 1968-fenomenet, som er bredere enn de oversiktene som allerede finnes.

– Boka er på ingen måte noe revolusjonerende nytt. Den er ikke skrevet for 10-15 forskere. Den er rettet mot allmennmarkedet, forteller Dørum.

Hvorfor akkurat i 1968?

– Hvorfor skjedde opprøret akkurat i 68? spør Førland.

Han mener studentopprøret i Norge fant sted i et veldig fritt område på en tid det var veldig fritt.

– Det var ikke så mange som hadde så mye å gjøre, og de unge hadde få forpliktelser på den tiden. Mange unge, og masse tid – da gjør man opprør, sier Førland.

Dørum markerer Vietnamkrigen som vendepunktet, i hans svar på Førlands spørsmål.

– Du får et fjernsyn og en journalistikk som er samfunnskritisk, sier Dørum

Førland spør Dørum umiddelbart etter denne ytringen om han har sett mye fjernsyn fra 67/68.

– Der var det ikke mye samfunnskritisk journalistikk, sier Førland.

Tønnesen legger, i likhet med Dørum, vekt på medieutviklingen som en viktig faktor.

– Du får bilder, ikke minst levende bilder, fra Vietnam, sier han.

Førland stiller seg spørrende til hvorfor ikke opprøret i Frankrike fant sted 15 år tidligere. I 1953, da franskmennene faktisk hadde soldater i Vietnam, i motsetning til i 1968. Da nevner de to redaktørene igjen fjernsynet som en viktig årsak. I tillegg trekker Tønnesen fram at det er noe ved det at det skjer en gradvis mobilisering av studenter på 60-tallet, med hovedmål om å stå imot autoriteter.

Historien må skrives annerledes i dag

Under samtalen er det tydelig enighet om at 1968-bevegelsen både har gode og dårlige sider ved seg.  

Blant de gode sidene trekkes det fram fordelaktige endringer som virkelig har satt sine spor i samfunnet, takket være sekstiåtterne. Alle er tydelige på at autoritetsnedkjempelsen er én av disse. Sekstiåtterne har vært igjennom mye latterliggjøring, der argumentene for dette har vært at den radikale bevegelsen krevde grenseløs frihet. Det er likevel lite å si på bevegelsens påvirkning på vestlige samfunn.

– Bevegelsen har påvirket hvordan vi kler oss. Den har gjort at vi tør å være oss selv, mener Dørum.

– Det var en reaksjon mot det konforme, og regnes som et gjennombrudd for menneskerettigheter og autoritetsnedkjempelse, følger Tønnesen opp.

Den seksuelle frigjøringen er noe som knyttes sterkt opp mot 1968. Det er deler av denne frigjøringen som regnes som totalt forkastelig i dagens samfunn.  

– Det er sterke stemmer som er for sex mellom barn og voksne i deler av bevegelsen, forteller Korsvik.

Hun legger også til at kvinner hovedsakelig spilte annenfiolin under opprøret.

– Den seksuelle frigjøringen var i stor grad styrt av menn, spesielt med ankomsten av p-pillen, sier Korsvik.

– Vi må skrive historien annerledes i dag enn vi gjorde «i går», legger Førland til. Her retter han seg spesielt imot de negative sidene ved seksualiseringen.