Studenthumanist, javisst

– En humanist er egentlig en som tror på det menneskelige, sier Else Werring når hun får spørsmål om hva en humanist er.

Hun er nylig ansatt av human-etisk forbund, og skal lose studentene gjennom det som måtte komme av eksistensielle kriser i studietiden.

– Humanismen kommer jo fra de greske filosofene, og så videreutviklet dette seg gjennom kristenhumanismen, så det har en lang historie. Men når vi snakker om livssynshumanisme, så handler det mer om et ikke-religiøst livssyn, men som søker noe av det samme fellesskapet som religionene har.

Else begynte som studenthumanist på OsloMet i høst. Hun tilbyr samme tjeneste på Blindern. 

– Enkelt forklart er jo en studenthumanist human-etisk forbund sin utgave av studentpresten, sier hun.

Hun sier det skal være et lavterskeltilbud for samtaler med studenter, og at studentene kan komme innom, uansett hva de har lyst til å prate om.

–  Jeg har ikke lange ventelister, eller skriver journal eller noe slikt. Målet er ikke å behandle noen, slik som en psykolog ville gjort. Her er det samtalen som er målet i seg selv.

Når hun treffer studenter, er det for å ha en samtale på studentenes premisser. Enten det er om eksistensielle spørsmål, noe man grubler på, eller bare for å slå av en prat.

– Det er nok ikke så mange som kommer og spør “hva er meningen med livet”, men alle mulige hverdagslige ting, som kanskje høres trivielle ut, kan jo snus og vendes på til å handle om noe eksistensielt.

Og når journalisten selv drister seg utpå med dette spørsmålet, svarer hun som en ekte human-etiker.

– Som livssynshumanist selv, så tenker jeg jo ikke at det ligger noe forutinntatt mening med livet, men at man heller må finne sin egen vei. Det å filosofere, kan føre til et mer meningsfullt liv for mange.

Psykisk helse

At psykisk helse har fått så mye rom i offentligheten, tenker Else at er en bra ting. Men hun er allikevel opptatt av at man ikke sykeliggjør det å være en grubler.

– Det er jo mange nå, også psykologer, som har blitt veldig opptatt av dette med eksistensiell helse, sier Else.

– Det å stå i en grublekrise eller en sorg, det trenger jo ikke å være en sykdom.

Else presiserer at det ikke er noen motsetning mellom hennes jobb og psykologien, men at man heller supplerer hverandre. Hun vil absolutt henvise studenter til en psykolog, hvis hun opplever at det er et behov for det

– Men det å ha rom for samtaler i hverdagen hvor man er likestilt, det er veldig viktig. Ikke bare ha slike samtaler der det er dette pasient-ekspert forholdet. 

Dødscafé

Som studenthumanist, er en av oppgavene til else å arrangere sosiale samlinger og gruppesamtaler. En av disse kveldene er en såkalt “dødscafe”

– Dødscafeen er åpen for alle. Det kan være alt fra at man har opplevd sorg eller død, til at man vil gruble litt på døden, eller at man bare lurer på hva i all verden en dødscafe er. 

– Rammen blir jo gjerne slik at det at du tenker på at du skal dø, gjør deg mer bevisst på at du lever, og det er jo ofte en veldig positiv tanke.

Men som human-etiker er ikke Else noen tilhenger av tanken om et liv etter døden.

– Jeg tenker at jeg kommer til å råtne og bli en del av naturens kretsløp, det syns jeg er en fin tanke, sier else, før hun legger til:

– Men vi er helt livssynsåpne, og det er bare interessant og fint at det kommer noen som tror på en gud eller har et gudsbegrep.