De siviles kamp i Ukraina

Telefonen ringer og et nummer med den ukrainske landskoden lyser opp på skjermen. Første forsøket på en samtale blir plutselig brutt. Kateryna Radchenko har flyktet fra Kyiv til Lviv og er nå på et trygt nok sted til å kunne snakke med Journalen. Hun forklarer at internettet er ustabilt der hun befinner seg. Stemmen er nedstemt, og hun forklarer at det har vært en hektisk tid, men at hun nå føler seg tryggere enn hun gjorde i Kyiv. 

– Alt forandrer seg så fort, og ingen var klare for at dette skulle skje. Det er mye jobb som må gjøres her, med flykningene og hæren, så jeg vil bli i Ukraina, forteller Raschenko.

Sivilsamfunnet står sammen

I bakgrunnen kan man høre støy, og telefonlinjen knitrer mens Radchenko snakker. Hun forteller at informasjon er mer tilgjengelig i Ukraina enn i Russland, og at befolkningen hjelper hverandre. 

– Det er et sterkt samarbeid mellom aktivister og frivillige. Det handler ikke lenger bare om myndighetene og mediene. Sivilsamfunnet står sammen og har skapt et sterkt nettverk der vi deler informasjon med hverandre, sier hun.

Til tross for en alvorlig samtale, ler Radchenko når hun blir spurt om hva planen hennes er de neste dagene. Hun påpeker at det er umulig å planlegge i en krig og at hun lever én dag om gangen.

– Noen dager må vi samle mat og medisiner. Samtidig prøver vi å samle penger som vi kan gi til militæret, og de mindre byene som ikke har internett og like mange ressurser, sier hun.

Vil bli i Ukraina

Radchenko sier hun er fast bestemt på at hun vil kjempe for landet sitt. Hun ber verden gjøre det samme.

– Spre informasjon og boikott russiske selskaper, eller send medisiner og mat. Det finnes flere måter å hjelpe på, og mange hjelper allerede til. Vi prøver å være positive og vi fokuserer på ukrainsk seier. Vi skal ikke forlate landet vårt, sier hun.

Evakuerer sine ansatte

I resten av Europa jobber frivillige organisasjoner på spreng for å bistå den ukrainske befolkningen. Amnesty International Norge ligger et kort minutt fra Oslo Domkirke. Her jobbes det på spreng med krigen som foregår i Ukraina. Det høye tempoet inne på Amnestys kontor bryter med den rolige solskinnsdagen ute. Julekuler henger fortsatt i taket i den store resepsjonen. Med alt som skjer i verden, har julepynten fått henge, til tross for at våren er rett rundt hjørnet. 

Prosjektleder i Amnesty, Patricia Kaatee, har blitt nødt til å legge sitt kartleggingsprosjekt om transpersoners rett til helsetjenester på is, på grunn av konflikten mellom Russland og Ukraina. Amnesty har avdelinger og regionale kontorer i hele verden, inkludert i Ukraina og Russland. Kaatee forteller at noe av det første organisasjonen gjorde for å bevare deres trygghet, var å evakuere sine ansatte i disse landene. Men de har fortsatt kontakter i både Russland og Ukraina som rapporterer inn informasjon.

– Vi har aktivister som jobber i Ukraina og mange andre vi samarbeider med. Så vi sørger for å ikke bare ha daglig, men timelig kontakt med folk som rapporterer om krigshandlinger, forteller Kaatee. 

Amnesty får tilsendt både bilder og film av krigshandlinger. Dette blir analysert av et team med spesialister som kan se hva slags våpen som brukes og om angrepene som blir utført er i strid med folkeretten.  

– Det aller viktigste prinsippet i folkeretten er at krigen skal foregå mellom militæret og mellom soldater. Det er viktig at sivile skal ha et vern, understreker Kaatee med engasjement. 

Brudd på menneskerettighetene

Amnesty har i løpet av krigens første fire dager dokumentert i alle fall fire angrep på skoler og barnehager. Dette er et brudd på folkeretten, da det er steder som skal være beskyttet i krigshandlinger. Dette har resultert i flere drepte, og blant dem barn.

– Det er jo så opprørende, derfor er det viktig at vi dokumenterer dette og får det ut, sier hun.

Kaatee har jobbet i Amnesty i 25 år, og beskriver det som drømmejobben. Hun brenner for rettferdighet og har jobbet med flere begivenheter som hun beskriver som paradigmeskifter der noe grunnleggende blir endret i verdenssamfunnet. 

– Det er klart at når det skjer en alvorlig krise som 11. september 2001 og her i Norge 22. juli , blir noe endret. På samme måte som at noe blir endret i det internasjonale samfunnet med den russiske innovasjonen av en nabostat, sier hun. 

Ber folk være kildekritiske

Sosiale medier er et viktig aspekt for å spre informasjon om internasjonale konflikter, men Kaatee stiller spørsmål ved troverdigheten ved visse informasjonskilder og den generelle kildekritikken i samfunnet. 

– Jeg har jobbet med Russland i mange, mange år og det jeg ser med Russland er at det spres mye desinformasjon. Det er en integrert del av russisk politikk, innenriks og utenriks, og det prinsippet blir spisset til i krig og konflikt, for da blir kampen om narrative enda viktigere, sier hun.

Kaatee oppfordrer folk til å unngå å spre informasjon ukritisk, før man har fått bekreftet det fra en troverdig kilde.