Feministisk byvandring i Oslo

– Gatenavn har mye å si for hvordan vi opplever omgivelsene rundt oss, hevder forfatterne. De inviterte publikum ut på tur i kvartalene rundt biblioteket i den nye bydelen Bjørvika, passende plassert ved Anne Kath Vestlys plass.

Spesialbibliotekar Nora Nordskar Hoel ved Deichman Bjørvika er den som står bak initiativet til at vandringen gikk ut fra Deichman.

– Jeg hadde lyst til å arrangere dette for at folk skal bli kjent med biblioteket gjennom dyktige formidlere. Det er viktig for oss at eventene har innhold. Vi skal ikke bare se på arkitektur - selv om det også er fint. Vi driver innholdsformidling, og det ønsker vi skal komme til syne i de arrangementene vi setter opp, sier hun.

Fullsatt sal

Deichmansalen har plass til 154 personer i amfi, og denne kvelden er det fullsatt. Det er første gang salen tas i bruk etter at koronarestriksjonene ble løsnet, så det råder en slags premierefølelse. I det gjestene ankommer får de delt ut fargede kartongbiter - røde, blå … de skal brukes til å dele folk i grupper under vandringen. Breen, Uri og Østby leder hver sin gruppe i ut i felt og holder foredrag i friluft om omgivelsene.

Men først sier de noe om hvorfor de mener det er viktig å gi ut en bok som tar for seg kvinners navn på gater - og å lage en byvandring i samarbeid med biblioteket.

Kvinnenes by

Boken “Kvinnenes by. En feministisk guide til Oslo” kom ut på Cappelen Damms forlag 2022. Forlaget skriver på sine sider at boka hjelpe deg med å lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka?

.Gatenavn har mye å si. Historieskrivingen kommer til syne i gateskilt. De fremviser hvilke ideer som finnes om kjønn. Det er viktig for alle innbyggere å speile seg i noe - å være representert. Det påvirker kvinner at man ikke får speile seg.

Sentrum opptatt 

Diskusjonen om kvinnelige navn på gater er ikke ny. Alt på 1960-tallet ble det advart mot å gi plasser uten nummer kvinnenavn, for da glemmes de. Gater med nummer nevnes igjen og igjen, og da normaliseres det, var argumentet. 

– På 1970-tallet ønsket man å gi kvinner flere gater. Men det meste var navnsatt allerede. Så da ble det enda flere veikryss som fikk kvinnenavn, forteller de videre. Kvinneåret 1975 hadde tre gater som skulle navnsettes. To gikk til kvinner - én til en mann. I de påfølgene årene frem til i dag har 11 gater fått navn etter kvinner - og 54 gater er oppkalt etter menn, sier forfatterne av boken.

Tegnet kartet på nytt

Forfatterne tegnet et nytt kart, et kart der kvinnene ikke er i mindretall: de presenterer kartet på storskjerm og forteller:

– Slik kunne byen ha sett ut dersom det ikke var menn som skrev historien og ga gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aalls gate ville blitt kalt Ellen Gleditsch’ vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn gå jublende oppover Aasta Hansteens aveny mot Slottsplassen. «Men menn har jo dominert historien – og selv om det kan virke urettferdig i dag, så er det sånn det har vært.» Slik protesterer enkelte når skjevheten blir diskutert. Vi kan ikke omskrive historien, hevder de. Men historien blir skrevet på nytt hele tiden! Vi må aldri slutte å problematisere og kritisk ettergå det etablerte bildet av fortiden.

I dag er det mange etternavnsløse gater oppkalt etter kvinner - mens menn som regel presenteres med fulle navn. I nydøpte gater foreligger nå en viss kjønnsbalanse.

– Det er et mønster, forteller forfatterne.

– Kvinner får gjerne en ‘sti’ eller en ‘plass’ oppkalt etter seg. 

Ut på vandring

Utstyrt med kort i ulike farger beveger publikum seg opp trappen til første etasje og ut til vandring med ssin tildelte guide. Breen, Uri og Østby leder hver sin gruppe gjennom Bjørvikas torg, gater og brygger. De stopper opp, forteller bakgrunn, deler anektoter og gir betraktninger underveis.

Publikum er lydhørt og samler seg tett til guidene for å få med seg detaljene i det som blir fortalt. 

Vandringen begynner rett utenfor døren til nye Deichman bibliotek i Bjørvika. Anne Cath Vestlys plass 1 er et godt utgangspunkt for en temavandring med feministisk tilsnitt. Gruppen beveger seg ned til lekeplassen med aktivitetsapparater for barn i alle aldre og videre ut til Munchmuseet som kneiser med sin lett gjenkjennelige knekk.

Uri forteller om Oda Krogh og hennes frigjorte seksualitet, om en kvinnelig fotograf som dokumenterte livet opp langs elven på 1800-tallet - godt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale database - og hun undrer seg  – Munch har fått plassen kalt opp etter seg - kunne det ikke like gjerne vært. hans søster Inger som hadde fått sette navnet på bryggen, slik at det ble Inger Munchs brygge 1 - til ære for kvinnen som var modell for et av hans viktigste bilder “Sykt barn”?

Gruppen ble ført videre over til Operaen og Kirsten Flagstads plass - den verdensberømte sopranen som ble Operaens første direktør. Gruppen får en smakebit av hennes historie. Det inkluderer fortellingen om hennes mann, som meldte seg inn i NS. Det smittet over på henne.

– Hun måtte bruke mange krefter på å overtale ham til å melde seg ut, forteller Uri. 

Veien gikk tilbake til et samlet auditorium for avsluttende oppsummering, spørsmålsrunde, mingling og boksalg.