Landet med størst ulikhet

Muvhulawa Enos Mabada er en svart sørafrikaner, bosatt i Hamar. Han vokste opp i Venda, som i dag er en del av Limpopo-provinsen. Før apartheidperiodens slutt i 1994 var det ikke lov for svarte sørafrikanere å komme inn i husene til de hvite. Mabada forteller likevel at når foreldrene til de hvite vennene ikke var hjemme, pleide vennegjengen å snike ham inn. Han syntes det var kjempemorsomt, spesielt når de brukte bassenget deres.

Kolonitenkning startet rasesegregering

Imperialismen er hovedårsaken til at apartheidsystemet ble etablert i Sør-Afrika. Europeiske land søkte etter områder med ressurser de kunne dra fordeler av, og Afrika var rikt på naturressurser. Etter at både Nederland og Storbritannia koloniserte områder i Sør-Afrika, ønsket den hvite befolkningen å styre landet. De innførte derfor raseskille-systemet. Europeerne var en minoritet, og trengte et system som kunne kontrollere de afrikanske folkegruppene. Før systemet ble innført var de afrikanske folkegruppene allerede marginaliserte og undertrykket av europeerne som hadde etablert seg der.  

– Det var ikke før i valget i 1948 at man formelt kalte denne formen for undertrykking for apartheid. Det sier Tore Linné Eriksen, professor i utviklingsstudier på OsloMet – Storbyuniversitetet. Da kom Nasjonalistpartiet til makten, og de hadde apartheid som sitt slagord.

De var opptatt av billig arbeidskraft og å skape et større skille mellom rasene. 

Nederlenderne var de første europeere til å kolonisere områder i Sør-Afrika, på midten av 1600-tallet. De etablerte Kapp-kolonien, for å ha en trygg havn og forsyningsstasjon for handelsruter til Asia. Det var et nederlandsk handelsselskap som styrte forsyningsstasjonen, og senere slo de ansatte seg til ro i Kapp-kolonien. Da flere nederlendere flyttet til Sør-Afrika, ble den afrikanske befolkningen presset bort eller gjort til slaver. Rundt 1840 kan man regne med at 30 tusen av befolkningen i kolonien var slaver, og bare 20 tusen var europeere. 

— Europeere okkuperte jord, og slik ble afrikanske folkegrupper jordløse. Mange afrikanere hadde ikke noe annet valg enn å bli slaver på de hvites gårder, sier Eriksen. 

Ville skaffe billig arbeidskraft

Nederland var ikke det eneste europeiske landet som ønsket å utnytte de rike naturressursene i Sør-Afrika. Storbritannia endte med å ta over Kapp-kolonien, og bruke havnen for å kontrollere sjøveien til Asia. I 1871 ble det funnet gull og diamanter i området, noe som økte  britenes interesse for området. 

Hovedformålet med raseundertrykkingen var å skaffe billig arbeidskraft til gruvearbeid. Det kunne man bare gjøre ved å frata afrikanere enda mer jord, og plassere dem i små reservater med dårlige forhold. Menn kunne ikke brødfø barna sine, og var tvunget til å jobbe for europeerne, forklarer Eriksen. 

Konflikten mellom britene og nederlendernes etterkommere førte til to kriger, men til slutt dannet de en union i 1910, og lagde en grunnlov. Grunnloven var undertrykkende for svarte, da den begrenset deres sivile og politiske rettigheter. ndertrykkelsen fant sted helt fram til Nasjonalistpartiets vekst, da apartheid ble innført. 

– Det britiske imperiet var opptatt av å bruke sin politiske makt til å vedta lover som holdt afrikanere borte fra politisk innflytelse, forklarer Eriksen, og presiserer at ingen afrikanere hadde stemmerett i Sør-Afrika før regjeringsvalget i 1994.

Videre forteller han om hvordan samfunnet var splittet.

— Svarte afrikanere fikk ikke lov å bo der de ville, og de fikk ikke bo i samme bydel som de hvite. Rasene ble segregert i samfunnet, og barn fikk ikke gå på samme skole. Det var forbud mot ekteskap mellom hvite og svarte. Det handlet ikke lenger om å ta jord og skape billig arbeidskraft, men å lage et ekstremt raseskille på alle områder, sier Eriksen. 

Store forskjeller

Mabada vokste opp på en bondegård med verken trafikk eller opptøyer, men husker samfunnet i Sør-Afrika som splittet.

– Den gang kunne ikke hvite og svarte handle i samme butikk. I storbyen var samfunnet mer delt, men hvor jeg kom fra kunne man leke med hvite barn, dersom foreldrene syntes det var greit, sier Mabada. 

Til tross for en hverdag uten opptøyer, var det viktig å forbli i sin gruppe, ifølge Mabada. 

– For meg var det ikke skummelt å leve under apartheid, men det var viktig å vite sin plass i samfunnet. De som styrte lagde en plass for deg, og bestemte hvor du skulle jobbe. 

Shirley Abrahams er født i Sør-Afrika, vokste opp under apartheidregimet, og er halvt svart og halvt hvit. Hun bodde i Lotus river-området i nærheten av Cape Town, et område der fargede mennesker var i flertall.  Hun fikk ikke lov av sine foreldre til å være i nærheten av opptøyer, i frykt for at hun ksulle bli fengslet eller drept.

– Siden jeg ble født under apartheid, kjente jeg ikke til noe annet. For meg var det var sånn det skulle være. De økonomiske forskjellene var kjempestore, men jeg følte meg trygg siden foreldrene mine hadde jobb, noe slett ikke alle hadde. I oppveksten kunne jeg ikke ha venner som hadde en annen hudfarge. Hvis man hadde det, kunne man risikere å bli fengslet. 

Samfunnet endres

Nelson Mandela var på denne tiden en av de mest sentrale apartheidaktivistene i landet. Som 25-åring ble han medlem av den afrikanske nasjonalkongressen, ANC. Her jobbet de mot apartheidregimet, og for demokrati og rettferdig fordeling av jord og eiendom. Mandelas plan var å kjempe mot apartheid uten vold. Mandela ble likevel upopulær hos det hvite styret, og han ble i 1956 arrestert etter å ha blitt anklaget for forræderi, og tilbragte fem år i fengsel.

I 1960 ble ANC forbudt, og medlemmene valgte dermed å ty til vold. De oppdrettet en militær undergruppe, Umkhonto we Sizwe. Formålet med gruppen var å utføre sabotasje som svekket regimet. I 1962 ble Mandela arrestert igjen, nå på livstid, for å konspirere mot landet. Soningen startet på Robben island, der han sonet i 18 år.

På Robben island ble han og de andre fangene utsatt for fysisk og psykisk vold fra de hvite fengselsarbeiderne. I fengselet ble han med i en gruppe med politiske fanger fra Robben island, noe som ga han flere relasjoner med aktivister. Mens Mandela sonet på Robben Island, fortsatte ANC sin kamp mot apartheid-regimet. I 1976 samlet flere tusen barn og unge seg i Soweto, et område i Johannesburg, for å protestere. Politiet åpnet ild mot protestantene, noe som førte til at flere hundre mennesker ble drept. Protesten førte til at større deler av verden ble klar over hva som skjedde i Sør-Afrika, og FN satt igang straffetiltak mot Sør-Afrika. 

Senere ble Mandela flyttet til pollsmoor-fengselet, i nærheten av Cape Town. Der vokste populariteten hans mer, og han levde under bedre kår enn på Robben island. I dette fengelset hadde han mulighet til å lese og skrive mer. Det han skrev nådde ut til flere deler av den sørafrikanske befolkningen. 

Årene etter 1980 var i Sør-Afrika preget av vold. Grunnen til all volden kan ha vært den økende motstanden til apartheid. For eksempel, valgte mange internasjonale banker å trekke sine investeringer ut av landet. I tillegg var det mange lokale konflikter, da flere folk valgte å protestere mot regimet. 

I Victor Verster-fengselet tilbragte Mandela den siste tiden av fengslingen. Her hadde han mulighet for besøk, og han fikk ofte besøk av den nye presidenten, Willem de Klerk. 

Da Willem de Klerk tok over som president i landet, legaliserte han alle svarte opposisjonspartier og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble Nelson Mandela sluppet ut av fengsel, og kunne fortsette sitt politiske arbeid. De Klerk og Mandela kom til enighet om at alle minoriteter i Sør-Afrika skulle få stemmerett. ANC, partiet Nelson Mandela ledet, vant valget med 66 prosent av stemmene, og Mandela ble president.

Fortsatt et samfunn med skiller

Selv om apartheid-regimet er avviklet, mener Abrahams at store endringer ikke har funnet sted ennå. 

– Det er fortsatt store forskjeller. Jeg vil ikke si at det har blitt så mye bedre, for samfunnet er fortsatt splittet. Det er bare nye folk som regjerer. Jeg håper at Sør-Afrika blir bedre i framtiden, men til dags dato ser det ikke slik ut, sier Abrahams.

Selv om apartheid har satt dype spor i det sørafrikanske samfunnet, mener Mabada at samfunnet er i endring. 

– Jeg merker en del forskjeller fra da jeg bodde der og når jeg kommer på besøk nå. De som er gamle er ofte reservert, mens mange ungdommer som er født på 2000-tallet har en annerledes virkelighetsopfatning.

Videre forteller han om en opplevelse han har hatt med ungdom oppvokst etter apartheid.

— For en tid tilbake var vi i Deben. Vi spurte ungdom om hvem vennene deres var, om de var hvite eller svarte. De svarte «Jeg vet ikke, jeg skal spørre». Det er veldig morsomt at flere unge ikke kjenner til det vi voksne har vokst opp med, sier han.

Likevel er noen ting i samfunnet likt som det var under apartheid, ifølge Mabada.

– Under apartheid bodde hvite og svarte i forskjellige områder. Det er fortsatt i stor grad en utfordring, sier Mabada. 

Townships i Sør-Afrika er ofte plassert langt fra handelssentere og tidligere hvite områder. De som styrer i Johannesburg har satt inn tiltak som flere bussreiser for at de beboende skal komme seg til områdene og jobbe. Nå har ledelsen i Johannesburg satt seg et mål om å gjøre 30 prosent av nybygde hjem rimelige, uansett hvor de bygges. Med det håper de å gjøre byen mindre segregert enn det den er i dag. 

Selv om tallet på par med forskjellige raser øker, opplever noen par det som vanskelig. Gabi Heurlin og Tshepo Chipu bor i Cape Town. De er begge en del av født-fri-generasjonen, som består av sørafrikanere født etter apartheids avvikling. Tshepo forteller at foreldrene hans var ovverasket da han ble sammen med en hvit jente. 

— Familien min var selvsagt sjokkert. De var sånn “Å, har du med den en hvit jente hjem?” For øyeblikket er det hva en kan forvente om du tar med noen fra en annen rase hjem, sier Chipu til avisen Deutesche Welle.

Kjærestens hans mener synet på rase har endret seg fra generasjon til generasjon. Selv sier Gabi Heurlin til avisen at hun ikke forstår aparteid:

— Hvordan kunne det egentlig være en greie? Tenkemåten og alt - det er vanskelig for meg å forholde meg til.