Hvem har ansvaret for Sakarias?

– Sakarias er en sjarmør.

Den svart- og hvithårete katten hopper opp på bordet for å kjempe om oppmerksomheten og skaffe seg litt kos. Ingenting tyder på at han for kort tid siden ble forlatt av eieren sin og overlatt til seg selv.

– Han bodde i et nabolag og begynte å følge etter en person til og fra bussen. Så viste det seg at han ikke hadde en eier og ikke var chippet. Da ringte de oss, sier Inger Kviseth, frivilligkoordinator i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA).

Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har rett til god dyrevelferd og å behandles med respekt. Spørsmålet er hvem som har ansvaret for at katter som Sakarias får det livet de har rett på.

Forlatt av eieren

Sakarias er en av flere katter som til enhver tid bor i Dyrebeskyttelsenes hjelpesenter i Oslo, kjent som “kattehuset”. I tillegg har lokalavdelingen mellom 150 og 200 katter plassert i fosterhjem.

På hjelpesenteret bor kattene når de er adopsjonsklare, etter å ha vært i fosterhjem. Både hjelpesenteret og fosterhjemmene drives av frivillige.

Ifølge Kviseth har Sakarias sannsynligvis hatt en eier i en lengre periode, siden han oppsøker menneskelig kontakt.

– Så han har hatt en eier som har flytta eller stengt katten ute, sier hun.

På hjelpesenteret må imidlertid Sakarias bo i sin egen etasje, da han er territoriell overfor andre katter.

Frivillig innsats

Foruten Kviseth og én annen ansatt, driftes DOOA av frivillig innsats. Hun forteller at rundt 160 frivillige bidrar i organisasjonen, hvorav halvparten har vakter på kattehuset, mens resten er sjåfører, koordinatorer og lignende. I tillegg kommer frivillige fosterhjem.

– DOOA hadde ikke fungert uten den frivillige innsatsen. Vi kunne ikke ha hatt hjelpesenteret i det hele tatt, sier Kviseth.

– Hvilke konsekvenser hadde det fått for katter som lider i området?

– De ville mest sannsynlig ikke fått hjelp. Vi har flere organisasjoner i området her som tar inn dyr, men de er veldig begrenset.

– Hvis ikke vi får det til å gå rundt, mister de fleste dyr som blir dumpet eller mishandlet et trygt sted å være, mener Kviseth.

– Gir oss ganske mye

En av de frivillige som jobber på hjelpesenteret er Anette Andersen. Hun har vært frivillig siden 2020, og har morgenvakt på hjelpesenteret to dager i uka.

– Jeg synes det er fint at så mange har lyst til å bruke tiden sin her og hjelpe til. Vi får ikke betalt, så det sier ganske mye at folk har lyst til å hjelpe til her. Jeg tror det gir oss ganske mye å vite at det vi gjør faktisk hjelper noen.

– Tar byrden

Dyrenes Hjelper er den største dyrevernorganisasjonen i Agder, og jobber mest rettet mot katter. Lederen for organisasjonen, Eva Willbergh, er på vei til veterinær med en katt mens hun snakker med Journalen på telefon.

– Vi opplever at det er ofte frivillige som tar byrden for dyrevelferd. Vi må jo det. Vi kan ikke la en katt sulte i hjel eller en koloni med mange kattunger føre til helseskadelige forhold i nabolaget, sier Willbergh.

Hun sier at de mangler ressurser i arbeidet selv om de er 40 frivillige. Arbeidet går ut på kjøring og henting av katter, telefoner, mailer og vakttelefoner.

– Det var en katt som fødte hjemme hos meg i går. Det går ikke an å planlegge. Noen kan bare ringe og si at det er en katt som ble funnet på en veranda, da må vi bare rykke ut til å hente katten.

Mattilsynet er ansvarlig

I Norge har vi en dyrevelferdslov, med formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Mattilsynet har hovedansvar for å se til at loven blir fulgt, og er sammen med politiet de eneste som har myndighet til å ta seg inn på steder hvor dyr ikke behandles etter loven. 

Ifølge Mattilsynet har imidlertid ikke de ressurser til, eller oppdrag om, å drive videre oppfølging for hjemløse dyr, som omplasseringssteder.

– For hjemløse katter og dyr som trenger nye hjem er frivillig innsats svært viktig. Mattilsynet har mange steder godt samarbeid med lokale dyrevernorganisasjoner, som tar seg av og omplasserer dyr Mattilsynet må fjerne fra sine eiere, skriver Torunn Knævelsrud, seksjonssjef for dyrevelferd i Mattilsynet, i en e-post.

Mattilsynets årsrapport for 2021 viser at de mottok 12.085 bekymringsmeldinger om dyrevelferd hos landdyr. Det ble ført tilsyn i 3128 dyrehold, og Mattilsynet avdekket brudd på regelverket ved 45 prosent av tilsynene.

– Har sluttet å anmelde forhold

Både Kviseth i DOOA, og flere andre dyrevernorganisasjoner forteller at de til stadighet opplever å sende bekymringsmeldinger til Mattilsynet som enten ikke fører fram, eller får lang behandlingstid.

Journalen har kontaktet flere dyrevernorganisasjoner flere steder i landet, deriblant Dyrenes Hjelper, Kattealliansen Stavanger, Redd Dyra Telemark, Kattens Vern Molde og Potespor i hjertet fra Trøndelag.

– Før pleide vi å sende to-tre meldinger til Mattilsynet i uka. Men nå har vi sluttet å anmelde forhold til Mattilsynet, fordi vi opplever at vi ikke får noe resultat ut av det, sier Willbergh i Dyrenes Hjelper.

Den samme erfaringen har Kattealliansen.

– Vi føler det er svært lite hjelp å hente hos Mattilsynet. Det har blitt sånn nå at vi føler det er hensiktsløst å sende inn bekymringsmeldinger.

Flere opplever det samme

Alle organisasjonene som har svart på Journalens henvendelse, mener at Mattilsynet i noen grad eller i svært stor grad mislykkes i ansvaret for dyrevelferdsloven. De opplever at bekymringsmeldingene som sendes, i liten grad fører frem.

– I realiteten har vi også gode erfaringer med Mattilsynet, men oppfatter de generelt som et organ som ikke har ressurser til å spille noen stor rolle i forhold til hjemløse/vanskjøtte katter, sier Hilde Stenmark Kvennes, leder i Kattens Vern Molde.

Kviseth i DOOA mener det at Mattilsynet ikke har stor nok kapasitet, gjør at de blir nødt til å eksistere.

Urealistiske forventninger

Mattilsynet mener imidlertid at mange har for høye forventninger til dem.

– Forventningene til hva Mattilsynet kan utrette innenfor de budsjettmessige rammer som er gitt oss, er nok urealistisk høye hos mange, skriver Knævelsrud i Mattilsynet.

– Hvorfor er ikke Mattilsynet rustet til å ta ansvaret uten å være avhengige av frivillige?

– Det er Stortinget som bestemmer hvilke oppgaver en offentlig etat som Mattilsynet har, og som bevilger penger til driften gjennom statsbudsjettet.

Hun anerkjenner at den frivillige innsatsen spiller en viktig rolle for å ivareta dyrevelferden i Norge.

– Det offentlige sørger for at vi har et viktig grunnlag for å ivareta dyrevelferden gjennom lovverk og en tilsynsetat for dyrevelferd, men mye av håndteringen av dyr som må ha ny eier, må baseres på frivillig innsats, skriver Knævelsrud.

Legger ansvaret tilbake

Journalen har spurt landbruks- og matdepartementet om de mener det bevilges nok midler til at Mattilsynet er godt nok rustet til dyrevelferdsansvaret de har. Etter gjentatte forsøk på å få landbruksministeren eller andre i den politiske delen av departementet til å svare, får vi svar på e-post av kommunikasjonsavdelingen.

De legger ansvaret tilbake på Mattilsynet, og på den enkelte dyreeier.

– Mattilsynet driver med veiledning, tilsyn og kontroll. Det er opptil Mattilsynet å gjøre nødvendige prioriteringer innenfor de budsjettrammene som er tildelt, var svaret fra kommunikasjonsavdelingen i departementet.

– Er det riktig at håndhevelsen av dyrevelferdsloven baserer seg så mye på frivillighet?

– Det er selvsagt uakseptabelt at dyr mishandles og lider. Dyrevelferdsloven slår fast at det er dyreeier som har ansvar for velferden til det enkelte dyr. Dette er et overordnet og svært viktig prinsipp. Det er altså den som eier dyret som har ansvar for at reglene i loven ikke brytes.

– Helt uhørt

For Kviseth på hjelpesenteret fortsetter jobben med å finne et passende, permanent adopsjonshjem for Sakarias og de andre kattene i Dyrebeskyttelsens eie.

– Vi er veldig fornøyd med at vi kan bruke den store givergleden og dyrehjertet som nordmenn har, og kan gi best mulig liv til kattene mens de er innenfor våre rammer, og etterpå, sier hun.

Kviseth er imidlertid misfornøyd med at ansvaret for dyrevelferden i så stor grad legges på frivillige.

– Det er ekstremt trist. Jeg synes det til en viss grad er forståelig - staten Norge har jo begrenset med ressurser - men det føles nesten helt uhørt at vi har en lov og en forskrift som ikke kan håndheves uten at den frivillige innsatsen er til stede.