Natur og kultur blir gjenforent langs Akerselva

Buss 54 stanser omsider like ved Brekkevannet. Om en drøy time vil det trolig være fult av mennesker som sammen skal begi seg ut på en vandring langs historiske Akerselva.

En gruppe på åtte eldre turgåere samler seg etter å ha trukket ut av den røde bussen. “Vi venter på Eivind, også” sier den ene kvinnen. De andre nikker rolig, mens de gjør sine siste justeringer. Den ene kvinnen sjekker stroppene på sekken, mens en annen fester turstavene rundt håndleddene.

Så kommer en fyr gående langs fakkellysene på nedsiden. “Jada, jeg er litt sen, men vi kan starte nå”. Antakeligvis Eivind, for like etter fordufter turgruppen blant grønne blader og et påstartende mørke. 

Siden året 2000 har arrangementet “Elvelangs i Fakkellys” vært en kjent tradisjon for Oslo-borgere. Lysvandringen startet som en feiring av Oslos 1000-års jublileum og har siden vært en kjær tradisjon for mange. Men de to siste årene har vært ett unntak.

På grunn av det store engasjementet og de tette folkemengdene, har ikke arrangementet vært gjennomførbart. Men etter to år med pandemi fikk endelig folk lov til å begi seg ut på den åtte kilometer lange vandringen.

Langs veikanten er trær utsmukket med elektriske lyd og ved siden av grusen står store fakler, som skal lyse vei langs elvebredden. 

Blant de fremmøtte er det flere personer antrukket i vester. De fleste gule. En av dem er arrangør Liv Husby. Selv har hun vært med på å arrangere lysvandringen flere ganger. 

– Jeg begynner jo å bli veldig vant til at det er en del uforutsette ting som dukker opp. 

Men Husby sier de som regel alltid finner løsninger, og det har aldri skjedd at de ikke kommer i mål. Men etter to års pause, er Husby ekstra fornøyd med å stå langs den utsmykkede elva i kveld. 

– Det er utrolig gøy å være i gang igjen, forteller Husby. 

Drahjelp fra de frivillige

Noen har kanskje tatt en ekstra titt innom værmeldingen og har plukket opp at det er usikkert vær i møte. To av de som ikke tok sjansen på noe annet en regnklær, er Eirill Byre og hennes venninne. Du kan se dråpene trille nedover langs skinnene, men det ser ikke ut til å dra ned den forventningsfulle stemmningen. 

Sammen jobber de eldre kvinnene, iført gule vester, som frivillige på arrangementet. Som et samlebånd i en fabrikk bøyer de seg raskt ned etter fakler, trykker på lighteren og plasserer de brennende faklene langs veien. Uten dem, hadde det ikke blitt noe elvelangs. 

– Det er jo viktig at vi bidrar. Det kan jo ikke bli gjennomført hvis ikke frivilligheten stiller opp, sier frivillig Eirill Byre. 

Sammen men flere andre, har Byre bidratt til å sette ut over 4000 fakler. 

– Det er en ganske stor jobb, sier hun og stopper opp et par sekunder, før hun løfter opp den siste fakkelen. 

Svisj sier lighteren og den siste fakkelen er tent. Folket strømmer på, men i et behagelig tempo. Det er mange, men ingen skal rekke noe. Barnefamilier, venner, familie og kanskje kolleger smiler og ler mens de får kjenne på den magiske stemningen. 

– Det er jo veldig givende. Man ser at folk er hyggelige og glade, og det er jo det viktigste, avslutter Byre. 

Liv Husby forteller at opp mot tusen mennesker bidrar som frivillige.

– Det er en veldig sjarmerende blanding, synes jeg. Alt fra barnehagebarn som lager lykter til flammeblåsere på større scener. 

Vet aldri hva du møter

Langs elva er det ikke bare fakkeltennere. Du vet aldri hva som venter deg rundt det neste hjørnet. For på mange ulike poster er det rigget opp til spektakulære kulturinnslag. 

Moderne dansere byr på følelser og formidling mens de vakre linjene fra armer og bein beveger seg stødig rundt i høstkulden. Store orkestere har rigget opp med lys og navne-vimpel. Og kunsten henger mellom trærne, over elven og rundt et hvert finurlige hjørne. At du aldri helt vet hva du møter rundt din neste sving, forteller flere av vandrerne at er det mest magiske ved arrangementet. 

 I en rosa jakke med lyskuler omkranset rundt den lille kroppen, står en forventningsfull Maja (8). 

– Det er masse lys og musikk. Og mamma lar meg være lenger oppe, sånn at jeg kan være med. forteller hun.

Maja løper opp til en bakke ved siden av elven. Fakler er formet seg til et hjerte. Før noen rekker å blunke, hopper Maja en smule klønete over faklene, men det gikk heldigvis fint. 

Moren til Maja trekker seg opp for å ta et bilde av Maja, som har lagt seg langflat i midten av hjertet. 

Enormt oppmøte

Ved Nydalen t-bane sier det nesten stopp. Enorme folkemengder strømmer ut fra t-banestasjonen. Plutselig er det mer subbing i beina på hverandre, enn det du forbinder med et hyggelig tog. Mens gangveien vanligvis virker brei, kunne den nå ikke føltes smalere. 

Det er visst mange som ønsker å gå den siste biten ned til Vaterland. En gutt med svart regntøy titter bort på kompisen sin og sier: “De som har sosial angst, får virkelig kjørt seg her ass”. Flere rundt fniser eller trekker på smilebåndet. “Mildt sagt”, svarer kompisen. 

Og det er nok ikke helt uten videre at latteren satt løst etter kommentaren fra gutten. For det et stappet langs elva. Mens noen står stille og titter på kunstinstillasjonene langs elva, forsøker flere å finne kreative metoder for å komme seg forbi den enorme folkemengden. 

Det kryr av folk i alt fra blomsterbedd til vannkanten langs elva, og det rolige suset av stemmer oppe på Frysja, er byttet ut med høye stemmer og folk som holder hender for ikke å miste hverandre. Ingen har da kommet for å gå i kø. 

Noen steder blir man nødt til å krysse veien. Men det er ikke bilene som har førsterett på veiene i dag. Pasasjererbiler og lastebiler ser seg pent nødt til å stå stille, mens køen sakte beveger seg fremover. 

– I forhold til folk som melder seg på, så har det nok gått litt tråere. Men det må jo dras igang igjen etter pandemien, sa Husby tidligere på kvelden.

Men lavere engasjement og folketall er trolig ikke det folk står å tenker på, mens man stadig må forsøke å finne nye finurlige veier for å fortsette vandringen. Så kommer vi til Grünerløkka. Den lange køen deles opp. Flere velger andre veier. Kanskje veien hjem? Køen løsner. 

Tenner lys for krigen i Ukraina

Så kommer man opp til en mørk gresslette. Lyset lyser opp den ellers mørke plassen. Under et stort hvitt telt er det plassert ut flere små sandkasser. Ved siden av står det kurver med små lys. 

– Hva tenner du lys for?

– Jeg tenner lyset for krigen i Ukraina. Kompisene mine og jeg har snakket om det på turen. Vi glemmer hvor godt vi har det i Norge, sier Daniel Frøystad. 

Det er ikke bare Frøystad som benytter muligheten til å kunne tenne et lys. Det strømmer seg til rundt det hvite teltet. 

Frøystad forteller han er glad han valgte å dra på vandringen. Selv har han ikke vært med på det tidligere, men er klar på at det mest sannsynlig ikke blir siste gangen. 

– Jeg flyttet til Oslo under pandemien, så dette er første gangen. Men det blir nok mange flere ganger. Det har vært en veldig koselig kveld med gode venner.