Timene i Trandumskogen

Det knitrer i grusen i Trandumskogen.

En blå Volkswagen Caddy kryper innover skogsveien før den stanser ved minnesmerket for de 194 fangene som ble drept der under andre verdenskrig.

Inne i kassebilen fjerner føreren lokket på eska med konas smertestillende tabletter oppi. Han tømmer de ut i hånda, og skyller dem ned med ei flaske Farris.

Så ser han rundt seg. Det er søppel over alt. Et altfor skittent sted å dø for Knut Holen.

Han ruller videre til andre siden av veien. Der sier han seg fornøyd.

Han skrur av mobiltelefonen. Ramler ut av bilen. Kryper bortover barnålbekledd bakke. Legger seg i stabilt sideleie. En stikkende smerte i brystet. Så blir alt svart.

Alltid politi

Slik beskriver Knut Holen dagen som endret livet hans. Fortellingen hans er basert delvis på det han selv husker, og slik han mener ting må ha forløpt seg, og delvis på det andre har fortalt ham om denne dagen.

Enkelte ting, som søppelet i skogen, står klart for ham. Andre ting, som at han skal ha møtt en bekjent på butikken da han kjøpte farrisflaska, har han ingen minner om.

– Jeg hadde én målsetning, og det var at jeg skulle ende mine dager i Trandumskogen ved Gardermoen, sier Knut Holen i dag.

Vi skal komme tilbake til hva det var som ledet den erfarne politimannen dit den 10. mai 2013.

I dag har han slått seg ned i en sentrumsleilighet på Kongsvinger, byen der han vokste opp, spilte fotball og traff kona si.

Holen har et prinsipp i møte med journalister. De får aldri komme hjem i stua hans. Derfor viser han vei oppover de kronglete gatene fra Kongsvinger sentrum til Kafé Bohemen i nærheten av festningen.

På starten av 60-tallet forlot han fødestedet til fordel for hovedstaden og utdanning ved Politihøgskolen. Siden den tid har han fått erfaring fra stort sett alle sider av norsk politi.

Han har vært politimester, nestsjef i Kripos, og opprettet den nasjonale etterretningsenheten der. Han ledet spesialseksjonen i Oslo med ansvar for blant annet beredskapstroppen og den kongelige politieskorten. Han opprettet politiets utlendingsenhet på Trandum, og bygde Stovner politistasjon fra grunnen.

For å nevne noe.

– Fra jeg begynte i politiet har jeg alltid vært flink til å skille jobben og privatlivet, selv om jeg har sett de verste, utenkelige ting, som folk ikke aner at skjer i et samfunn, sier han.

Enkelte saker har Knut Holen likevel ikke klart å legge fra seg. Noen har han funnet tilbake til som pensjonist. Med mer tid til å tenke og gruble dukker det kanskje opp sammenhenger man ikke så et tiår før?

Motstrøms i Baneheia

I år 2000 står politiet i Kristiansand på bar bakke etter at to jenter er funnet voldtatt og drept i Baneheia.

Lokalt politi får hjelp til etterforskningen av Kripos. Holen er på dette tidspunktet toppleder i Kripos.

– Vi tilbød bistand blant annet i form av å lage en gjerningsmannsprofil. Jeg sier hele tiden “vi”, fordi jeg klarer liksom ikke å glemme at jeg har vært politimann, sier Holen.

Gjerningsmannsprofilen som lages, peker mot én, og ikke to, gjerningspersoner. 

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen pågripes og siktes senere for drapene. De blir til slutt tiltalt og dømt.

Kristiansen nekter innblanding, og har flere ganger prøvd å få saken sin gjenopptatt.

I 2009 kalles Holen inn som vitne, når gjenopptakelseskommisjonen behandler saken. Advokater Sigurd Klomsæt og Arvid Sjødin har funnet gjerningsmannsprofilen. Denne ble ikke en del av det offisielle sakskomplekset.

Før han skal vitne setter Holen seg grundigere inn i saken. Jo mer han leser, desto mer tviler han. Han får et nytt syn på bevisbildet i saken. Det er for mye som skurrer.

I fjor vår fikk han nok.

Da gikk han ut og sa at bevisene mot Viggo Kristiansen ikke holder mål.

– Jeg var ikke mye populær da jeg gikk ut med det. Enkelte på Kripos var ikke særlig glade over hva jeg hadde å si.

Saken er nå gjenopptatt. Oslo-politiet har etterforsket saken ferdig, og sendt materialet til riksadvokaten, som skal bestemme om det trengs en ny runde i retten, eller om Kristiansen skal frifinnes. Det er funnet en rekke nye beviser mot Andersen, som nå er blitt siktet for drapet han ble frikjent for i 2002.

Det er ikke funnet beviser mot Kristiansen.

– Nå er det ikke kommet noen endelig beslutning, men selv jeg skjønner hvilken retning det må ta, sier Holen.

Tårnet med problemer

Samtidig som Knut Holen stiger i gradene i politiet, går ting bra på privaten.

I 1969, 24 år gammel, bygger han hus i Ullensaker. Kona er derfra, og foreldrene hennes, som driver en liten kolonialforretning i underetasjen i huset de bor i, ønsker å ha datteren i nærheten.

– Alt gikk på skinner for oss. Vi hadde en velskapt sønn, hus, sunn økonomi.

Vendepunktet kommer likevel tidlig. I 1974 får han og kona ei datter. Da har de prøvd i syv år å få et barn til.

Under fødselen kveles datteren. Hun ligger med surstoffmangel i flere timer, og får store hjerneskader.

Pleietrengende blir datteren en belastning på ekteskapet, opplever Holen. Han og kona blir aldri enige om hva som er det beste for henne. Holen vil ha henne på et avlastningshjem. Kona mener de passer best på datteren selv.

– Kona mi har gjort en fantastisk jobb som mor, men etter min subjektive mening klarte hun aldri å klippe navlestrengen, sier Holen.

Han opplever som nevnt å ha en egen evne til å skille jobben og privatlivet. Tidvis kan det storme rundt Knut Holen, med korrupsjonsanklager fra egne kollegaer og et voldsomt arbeidspress. Men problemene blir aldri med i bilen på vei hjem fra Oslo til Ullensaker.

– Kona mi ville heller aldri vite hva jeg holdt på med på jobben.

På et tidspunkt får Holen tilbud om å utdanne seg ved en kompetansetung skole for amerikansk narkotikapoliti i Washington D.C. På den ene siden kunne det bli et viktig karrieresteg, mens på den andre siden betød det å etterlate kona med ansvaret for datteren og sønnen i et halvt år.

– Kona sa at det må jeg si ja til. Takket være hennes lojalitet gjorde jeg det. Hun har backet meg opp hele tiden i jobbsammenheng, sier Holen.

Kona blir etterhvert også syk. Hun får kreft, en alvorlig muskelsykdom, og aggressiv leddgikt. Nå er det Holen som må backe henne opp.

– I to år hadde jeg i perioder både datter og kone i rullestol. Det var så ille på slutten med kona at jeg måtte hjelpe med å kle av henne, og støtte henne opp med fem puter.

– Tror du det hadde vært nødvendig å gjøre jobben såpass til en livsstil, om ikke du hadde disse problemene på hjemmebane?

– Nei, det tror jeg ikke. Men politiyrket var veldig viktig for meg. Jeg klarte å kombinere før datteren min kom. Da tårnet problemene seg opp på hjemmefronten.

Tankeløst tankekjør

Som pensjonist får Holen tid til å tenke. Ikke bare på gamle saker, men på seg selv og sin egen innsats som far.

I 2011 begynner tankekjøret. Han strekker ikke til som ektemann, far eller farfar. Han er et null. Det beste er om han forlater denne verden.

10. mai 2013, etter to år med planlegging og to søvnløse netter, står han opp klokken halv ni. Han går rett i konas medisinskap, tar med seg pillene ut i Trandumskogen, svelger de, og legger seg for å dø.

– Jeg tenkte ikke rasjonelt. Tenkte ikke på sønnen min. Tenkte ikke på barnebarna. Tenkte ikke på kona. Tenkte ikke på datteren. Jeg ville bare vekk.

Knut Holen ligger i Trandumskogen i seks timer, før noen kommer forbi og finner ham med frådende munn og i kritisk tilstand.

Han hastes til Ahus. Legene tror han har fått hjerneslag eller hjerteinfarkt. Først når kona kommer hjem fra sykehuset og sjekker medisinskapet, varsler hun legene.

Holen fraktes videre til Rikshospitalet, hvor han ligger bevisstløs i over syv døgn. 17. mai ryker for den lille familien, som tilbringer den ved sykesenga. Familien får beskjed om å forberede seg på det verste. Holen har førsteprioritet på levertransplantasjon i Norden, og nytt organ er på vei fra Finland.

18. mai blir han brått bedre. Holen slipper dermed å gå rundt med finsk lever resten av livet.

I ettertid går han og kona til psykolog en gang i uka i flere måneder. Det er en folkesky og flau Knut Holen som etterhvert vender hjem til Ullensaker.

– Folk skjønner enda ikke, til dags dato, at Knut Holen har forsøkt å ta livet av seg, sier han.

Gravstøtta på Ammerud

Selv om Knut Holen grov opp sin egen tomt, slapp han å grave sin egen grav.

Det tok en kriminell gjeng i Oslo seg av.

På -70-tallet gjør Holen et stort narkotikabeslag fra jugoslavisk mafia i Sverige. Når han kommer gående inn på et område der kriminelle holdt til på Ammerud, trekker folk inn i skogen så fort de får se ham.

Plutselig står han foran et hull i bakken. Det er en halv meter bredt, to meter langt, og 20 centimeter dypt. Akkurat stort nok for Knut Holen. I den ene enden står en gravstøtte med politimannens navn og fødselsdato på.

Holen tenker i dag at det var reell fare for at han kunne endt sine dager i graven på Ammerud. For samtidig gikk det løpesedler i narkotikamiljøet i Oslo som sa at, den som turte å ta livet av Knut Holen, skulle belønnes med 75.000 kroner.

Holen tas av gata inntil situasjonen er avklart. Kriminalsjefen kaller ham inn, og lurer på hvordan Holen føler det. Det er bare én ting Holen stusser på.

– Og det er at livet mitt ikke er verdt mer enn 75.000, sier Holen.

På liv og død

Etter selvmordsforsøket jobber Holen seg gradvis tilbake til livet igjen. Han er mer åpen med kona. De har lange, dype samtaler. Det er som de treffer hverandre på nytt. Ting går på skinner på en måte det ikke har gjort siden 24 år gamle Knut Holen bygger hus i Ullensaker.

– Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg livsgnisten tilbake.

Men i 2014 får Holen en telefon, mens han er på kafé med gamle kollegaer.

Innholdet i telefonsamtalen får ham til å haste hjem.

Hjemme finner han kona liggende i hagen med et teppe over seg. Rundt står helsepersonell, politi og begravelsesagenter.

– Jeg tror i ettertid at ikke jeg hadde kommet meg fra det forferdelig jeg gjorde da jeg prøvde å ta livet mitt, da kona mi døde. Det var som om livet mitt var i et vakuum.

Fem år senere fylles tomrommet. Som tatt ut av en romantisk film står hun ved en tilfeldighet foran ham, hans ungdomskjæreste. Hun han forlot for å flytte til hovedstaden med det som skulle bli kona og moren til barna hans. De har ikke hatt kontakt eller sett hverandre på 54 år.

De finner fort tonen igjen. Nå tilbringer de hvert ledige øyeblikk sammen.

– Folk kaller det et eventyr, mellom hun og meg.

– Og hva kaller du det?

Det blir stille. I 12 sekunder er det eneste som kan høres knitringen fra fontenen utenfor Kafé Bohem, og fjern susing fra Kongsvinger sentrum.

– Det er en nesten uvirkelig historie, som har endt så bra, sier Holen til slutt. 

– At vi skulle møtes etter 54 år. Jeg snudde ryggen til henne til fordel for min avdøde kone, og hun har akseptert meg for den jeg er.