Utvider vennekretsen på rekordtid

– Tiden er ute! annonserer den målrettede programlederen fra scenegulvet. 

Slik avvikler han de midlertidige parsammensetningene i det tettpakkede barlokalet. Noen av deltakerne klamrer seg til den harde trebenken i håp om å forlenge møtet med personen som sitter på motsatt side av det slitte langbordet.

Andre oppfører seg som om de har maur i rumpa når de skal veksle samtalepartner. 

I mylderet av korte og lange avskjeder blir det tydelig at ikke alle personligheter komplementerer hverandre som et fat med bløte oster og søt marmelade. 

Syv minutter og et tankevekkende spørsmål, derimot, er for noen det som skal til for å utvide vennekretsen i en storby. Det er dette som er formålet med speedfriending.   

Vær hilset

På innsiden av underholdningsbaren Brød og Sirkus i Oslo sentrum skal de sosiale spillereglene settes på prøve. Bak to robuste jerndører møter man Melina Kello. Hennes rolle er å ivareta og veilede deltakere fra de ankommer møteplassen til de reiser hjem. 

Melina oser av tillit der hun står med sin velfriserte manke, pollerte brilleglass og en rynkefri banner. Med ett strekker hun ut sin høyre hånd som om det var Sonja av Norge som sto i inngangspartiet.

Deretter peker hun ærbødig mot den loslitte trappen i hjørnet.

Noen trinn senere har lyset fått en mer neddempet tone. Skuldrene senker seg. Rommet der festivitetene skal finne sted gjennomsyres av duften av nypoppede maiskorn. Slik vil det fortsette å være denne unge høstkvelden. 

En av de første deltakerne beveger seg forsiktig mot et av langbordene lengst unna scenen. Rundt nakken har hun et lyst linskjerf med trykte blader i okergult, svart og grått. Hun er iført en korallfarget strikkegenser. 

Før hun setter seg ned gnir hun hendene sammen, for så å kjemme noen motstridende hårstrå bak høyre øre.

En herremann med dype smilerynker spankulerer inn i barlokalet. Blikket lyser opp idet han får øye på henne. Han åpner munnen, og ut kommer det et langstrakt: 

– Hei!

Han legger til: 

– Hyggelig å se deg!

– Hei, hvordan går det med deg? sier damen med en omsorgsfull tone, mens hun legger armen sin over skulderen hans. 

Han nikker godkjennende. Kinnene blir rosa. De omfavner hverandre i noen få sekunder før de oppdager det voksende folkelivet i rommet.

I all hast legger han den brune fleecejakken sin ned ved et sete i nærheten av henne. 

Klar - ferdig - gå!

En mann med lyse jeans, svart t-skjorte og matchende kaps smyger seg forsiktig opp på scenen. Han setter seg på huk for å slå på det velbrukte lydanlegget som kontrollerer den grå mikrofonen. Videre navigerer han hendene mot datamaskinen som står på det firkantede trebordet til venstre for miksepulten.

Med et klikk blir det første spørsmålet vist på det hvite lerretet bak ham. De drøyt 50 deltakerne ser ikke ut til å merke de sømløse forberedelsene, men idet programleder Viktor Sanden hilser velkommen, er det som om noen skrur ned volumet på de mange stemmene i rommet. 

Deltakerne får i oppgave å fortelle hverandre om sin kulturelle favorittaktivitet i Oslo.

– Tiden starter om tre, to, én! informerer Viktor som om han er i ferd med å åpne årets første julegave. 

Lydaktiviteten blant deltakerne har aldri vært så variert som nå. All energien som genereres av de parallelle samtalene, ser ut til å ha en betydelig effekt på inneklimaet. Ja, damen med den korallfargede genseren må til og med ta av seg skjerfet sitt. Deltakernes brennende engasjement tydeliggjør at det er mange som tørster etter menneskelig samhandling. 

Behovet blir også belyst i en rapport fra Røde Kors. Tallene som blir lagt frem, viser at én av fire nordmenn er mer ensomme i 2022 enn før koronapandemien.

Ingen hjerter er glemt

Melina holder en lav profil idet hun glir bortover den anonyme treparketten. Når hun ankommer sitt endelige reisemål, stasjonerer hun seg ved siden av en kvinnelig deltaker som sitter alene. 

Samtidig som hun har fått innviet en genuin dialog med kvinnen, beveger Melinas nøttebrune øyne seg frem og tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake.

På rekordtid har hun funnet den avgjørende brikken i det sosiale puslespillet; hun setter den enslige deltakeren i kontakt med en annen samtalepartner. 

– Jeg har observert mennesker som er svært beskjedne i begynnelsen av arrangementet fordi de kommer alene og ikke kjenner noen. Mot slutten, derimot, blir de mer engasjert og de begynner å le, sier Melina smilende. 

– Hva er årsaken til dette, tenker du?

Sekunder før hun skal til å svare flytter den ene deltakerrekken seg et sete til høyre. De nystiftede parene skal komme frem til tre ting de har til felles med hverandre. 

– Det er spørsmålene som blir stilt på skjermen. Svarene som deltakerne deler med hverandre gjør at de kommer tettere på samtalepartnerens liv, sier Melina grublende. 

Med en lattermild tone forteller hun at informasjonen som blir utvekslet på speedfriending arrangementene hadde neppe kommet til overflaten etter en kveld på byen.

Hun påpeker at dette er fordi deltakerne blir presentert med spørsmål som undergraver de trygge, men kjedelige samtaleemnene som er utbredt i det offentlige rom. 

Den tsjekkiske optimist

Pågangen i baren har minket betraktelig de siste minuttene av pausen. De fleste deltakerne er godt i gang med å konsumere sitt andre glass med kullsyreholdig brygg.

I hjertet av rommet lener Lukas Jan Marek seg mot samtalepartneren sin. På motsatt side sitter det en ung kvinne, hvis hårlokker fremkaller assosiasjoner til Ronja Røverdatter.

Dialogen de to imellom er så konsentrert at de ikke hadde merket om resten av forsamlingen hadde forlatt lokalet. 

Med sitt tillitsvekkende smil forteller Lukas at han opprinnelig kommer fra Tsjekkia. For bare seks måneder siden flyttet han til Norge med sin kone. Han erkjenner at det kan være vanskelig å stifte nye vennskap i en ukjent by, og at det kan ta tid. 

– Man må være tålmodig, og våge å delta på arrangementer hvor man samhandler med mennesker man ikke kjenner, uttrykker Lukas optimistisk. 

– Har du et mål med speedfriending?

– Ja, siden jeg spiller og komponerer musikk, har jeg lyst til å finne noen som gjør det samme, sier han mens han bruker bordet som keyboard. 

Lukas kunne fortelle senere at han hadde oppnådd det han hadde kommet til arrangementet for; etter bare én kveld med speedfriending utvekslet han kontaktinfomasjon med to andre musikkinteresserte mennesker. 

Til vi sees igjen 

Programleder Viktor lanserer sitt siste 60-sekunders varsel for kvelden. Dette har, derimot, ingen innvirkning på den høye frekvensen av latterkuler mellom Sigrid Rubin og hennes samtalepartner. Sigrid, som er dansk, er i Norge for praksis. 

Hun oppfordrer alle, uansett hvor mange venner man har, til å vennedate fordi det utfordrer de personlige grensene. Som utlending påpeker hun at det er spesielt viktig å ha venner i lokalmiljøet om oppholdet skal bli en suksess. 

– Jeg har snakket med flere mennesker i kveld enn på de to siste månedene, sier hun med et snev av selvironi. 

Som lyn fra klar himmel åpner Sigrids samtalepartner for nye, minnerike diskusjoner:

– Hva er ditt kall i livet? 

– Jeg prøver fortsatt å finne ut av det. Hva med deg? svarer Sigrid med en usikker tone. 

Samtalepartneren trekker på skulderen et øyeblikk.    

– Jeg er bare en sau, sier hun med teatralsk overbevisning. 

Sigrid klarer ikke å holde masken. Det uforutsette svaret får henne til å bryte ut i latter enda en gang. 

– Du kan være min venn, humrer den vågale samtalepartneren mens hun gir Sigrid et oppmuntrende klapp på skulderen.