Ensomhet: Et resultat av flokkmentalitet?

–Når du vat hva problemet er, kan du gjore noe med det, mener fortfatter Hilde Østby

I den nyutgitte boken “Kart over ensomheten” takler hun ensomheten. Hun irriterer seg over hvordan ensomheten vanligvis diskuteres som om det er en mystisk sykdom, når det egentlig er en logisk følelse. 

–Når vi snakker om ensomhet som en mystisk sykdom, da tilslører vi virkeligheten. Ensomheten er ikke mystisk for meg. 

Østby forklarer ensomhet gjennom evolusjonspsykologien, og beskriver følelsen som like logisk som sultfølelsen. 

–Når du er sulten er det kroppens måte å si at du må ha mat, hvis ikke dør du. Ensomhet er frykten for utstøtelse fra flokken din, hvis ikke kan du dø. For sånn var det da hjernene våre ble til da vi levde i vill natur, og vi mennesker var helt avhengige av en flokk for overlevelse, forteller Østby. 

Alene i et rom fylt med mennesker

Ensomheten er altså frykten for å ikke passe inn i flokken. Og denne ensomheten kan intreffe selv i et rom fullt av mennesker. OsloMet studentene Tirill Hermansen og Mira Humekjær sitt heteste tips mot ensomheten er å møte opp på campus, samtidig kan dette føles vanskelig. 

– Jeg har merket at hver gang jeg møter opp, så setter jeg med ned på en pult. Da kommer litt den angsten. Kommer det noen jeg kjenner, eller må jeg sitte alene? Det er litt de første minuttene hvor du kjenner “pokker, pokker, pokker”! Forteller Hermansen. 

I de øyeblikkene kan man lett føle seg litt isolert forteller Hermansen. Samtidig forteller hun at det skal ikke mer til enn at noen spør om å sitte ved siden av deg før du føler det litt mindre ensom. 

–Du må bare bli kjent med de. Må bare by på deg selv. 

–Møt opp, snakk med fremmede. Selv om det kan virke skummelt. Bare ta initiativ og prøv å snakk med noen, legger Humlekjær til. 

Ensomme barn blir ensomme voksne 

Østby fokuserer i boken på ulike typer ensomhet. Hun er opptatt av de 50 000 barna som blir mobbet på skolen, og dermed opplever å bli utstøtt fra flokken sin hver dag. Hun er opptatt av rasisme, hvor man opplever å bli utstøtt av flokken på grunn av hudfarge. Og hun er særlig opptatt av de kronisk ensomme barna. De som vokser opp under omsorgssvikt, vold og overgrep. 

–De vokser opp til å bli ensomme voksne. De ensomme voksne blir så ensomme gamle. Dette er de kronisk ensomme. 

Østby tror en viktig måte å bekjempe ensomhetsfølelsen på er å bli klar over mekanismene i  oss. 

–Jeg er en kronisk ensom person selv. Det hjelper å vite hvilke mekanismer ensomheten består av, av tilbaketrekning, mer ensomhet, depresjon, spiseforstyrrelser, rus. Det er noen negative spiraler som gjør at du trekker deg bort fra andre mennesker, og som gjør det vanskeligere å få kontakt og hjelpes ut av ensomheten. 

Hun forklarer at når hun blir klar over disse negative spiralene, kan hun istedenfor å selvmedisinere eller ty til mat - hun lider av spiseforstyrrelsen overspisingslidelse - gå for å få en klem av mannen sin. Klemmer roer ned alt, gjør oss lykkelige og trygge og glade. 

–Det er fælt å være student

Men det finnes ikke bare kronisk ensomhet. Hun omtaler også midlertidig ensomhet. Og en form for midlertidig ensomhet er det mange som opplever i  studietiden. 

–Det er fælt å være student. Og det er vanskelig å finne en flokk på universitetet. Dette kan være en midlertidig ensomhet for mange. Det er fint å vite det. Det kommer til å gå over! 

Hermansen synes absolutt det er greit å vite at ting blir bedre. Hun føler at i arbeidslivet er det kanskje enklere. Der har hun i sin egen deltidsjobb følt at fordi man må forholde seg til kolleger, blir det automatisk en sosial boble. Men i studier hvor man er mer individuelle. 

– Det å være student, det er jo litt enslig. Du skal ta din utdanning, og gjøre deg klar til din jobb, sier Hermansen. 

–Det blir jo presenter som om studietida skal være den beste tida i livet ditt. Og mye er jo tilknyttet det sosiale, dra ut på byen, pils. Men det er ikke alltid like lett, sier Hermansen. 

Å finne meningen i livet

–En ting jeg har lært av å snakke om ensomhet for frivillige organisasjoner, er at de som er aktive med å hjelpe ensomme, ofte er ensomme selv. De løser sine problemer med å hjelpe andre, så de får kontakt med andre, og dermed får de umiddelbart en mening og retning i livet. Du blir kobla på, sier Østby. 

Østby irriterer seg også over at det rådet som ofte gis er å oppsøke folk med samme interesser som deg. 

–Da jeg var student var jeg opptatt av å synge, så jeg ble med i et kor. Der fikk jeg ikke en eneste venn, selv om alle var opptatt av det samme som meg. Det er ikke sikkert at det funker. Men det å hjelpe andre, det vet jeg at virker! 

Løsningen for de ensomme er å hjelpe andre, møte opp, og ikke minst: forstå sine egne mekanismer!