Står i stormen på nettet. Når hun logger av, kommer tvilen.

– Det er en ganske dårlig bevart hemmelighet at jeg ikke er veldig glad i konflikter, åpner Ingeborg Senneset med.

Hun står med hunden Lucky i et svart bånd flettet rundt håndleddet. Bak henne kan man glimte det høye bygget hun nylig har flyttet inn i. Rundt er det store gressflater og et hyggelig sitteområde for naboene i de mange blokkene rundt. Lucky virker mest inntressert i å trekke mot en grønn flekk. 

Ingeborg Senneset er et kjent fjes for mange. Hun har utmerket seg med sin kritiske røst og den skarpe pennen. I flere år har hun vært fast ansatt som journalist i Aftenposten. I tillegg kjenner mange henne som både influenser og samfunnsdebattant.

Mye har også skjedd i livet til Senneset de siste årene. Under pandemien delte hun at hun hadde blitt sammen med sjefskokken på Rest Jimmy Øien. For kort tid siden fikk samboerne også et nytt familietilskudd. Hunden Lucky, som tidligere har bodd hos Jimmys foreldre, har flyttet inn og har tatt dem begge med storm.

Dårlige barndomsminner

Etter den firbente vennen flyttet inn, har Senneset fått et nytt morgenrituale. Nå starter dagen alltid med luftetur med Lucky.

Den 20 kilo tunge hunden er utålmodig etter å få unngagjort sitt fornødende. Senneset foteller at hun ofte blir skrekkslagen når uenighet oppstår, men før hun rekker å fortsette sklir det svarte båndet ut av hendene hennes. Lucky skal på do. Nå. 

“Lucky!”

Hun titter bort på matmor, men fortsetter nedover bakken.

“Kremt. Kom her, Lucky”. Denne gangen kan du høre redselen i stemmen. 

Lucky stopper opp, og tilter bekkenet ned mot bakken for å gå på do. Senneset låser fast blikket på båndet og beveger seg bestemt i Luckys retning. 

Hundeieren er ikke veldig fornøyd med Luckys oppførsel og rister fortvilet på hodet mens hun går tilbake med Lucky.

– Hun har løpetid, skjønner du. Hun pleier vanligvis å lytte til oss.

Medietrent og profesjonell som hun er, plukker hun opp tråden selv: 

– Jeg gjorde meg dårlige barndomserfaringer med at privat uenighet ikke fungerer så veldig godt og ofte får veldig negative følger, sier hun, og legger til:

– Dermed ble mitt instinkt å unngå å krangle, hvis ikke blir alt helt forferdelig. Med unntak av storebrødre, liksom!

– Tror du det kommer litt overraskende på mange?

– Før tror jeg nok at det var slik for mange. At man tenker jeg søker konflikt siden jeg utfordrer noen av de mest kranglete miljøene som finnes på internett.

Hardtslående, men konfliktsky

For samfunnsdebattanten har flere ganger hevet stemmen for det hun mener er viktig. Mest kjent er hun kanskje for debattene mot konspirasjonsteoretikere, alternativbransjen og antisemittisme.

– Mange av de miljøene er også ekstremt kranglete av seg. Ofte på dårlige premisser, noe som nok har gjort at at mange har gitt litt opp.

Det mener derimot Senneset er helt feil vei å gå. Og spesielt pressen mener hun er nødt til å ta mer ansvar.

– Ikke å gå antivaksinemiljøer, antisemittiske og konspiratoriske miljøet etter i sømmene er en unnlatelsessynd, særlig av pressen. Og altfor lenge fikk alternativbransjen, som veldig lett kan utnytte seg av så sårbare mennesker, være litt for mye i fred.

For Senneset har selv vært alvorlig syk med diagnosen anoreksi. Da fikk hun selv oppleve hvor lett det var å tro på alternativbransjen. For etter å ha vært syk lenge, blir hun stadig mer desperat etter å bli frisk. Nettopp derfor er det viktig for henne å tale i mot dem i dag. 

– Jeg har følt litt sånn «ja, den kampen kan jeg ta», men jeg vil helst ikke ta noen diskusjoner på privaten.

– Hva tror du gjør at det er så mye lettere for deg å stå i en debatt enn en privat krangel?

– Det er jo ikke lettere. Det er viktigere. Eller, det er viktigere for noen andre enn meg selv og da går det på en måte an da. Hvis man skal krangle på vegne av seg selv, så forteller man på en måte indirekte at man er verdt det, eller min mening er viktig i denne saken og det har jeg veldig vanskeligheter for å føle når det gjelder meg selv.

Lufteturen med Lucky nærmer seg slutten. Ingeborg stopper opp og bøyer seg ned for å kose med Lucky. Den svarte og hvite bull terrieren tar gladelig imot kosen og Ingeborg roser henne, svært fornøyd med hundens gemytt. «Flink jente», sier hun med et smil om munnen til Lucky som pliktoppfyllende stanser ved siden av henne.

Flyktet fra hovedstaden

På vei opp mot det høye grå blokkområdet, hvor hun og samboeren har kjøpt leilighet, får hun spørsmålet hun tidligere har vært var på å snakke om. Nemlig hat i sosiale medier. Ingeborg forteller engasjert at hun vil at flest mulig skal ville delta i norske offentlighet, men er redd hatet skal skremme folk fra å heve stemmen.

– Det er mye dritt på Internett. Det blir man ikke kvitt, men kan «vanne den ut» med at veldig mange er saklige.

Litt unnvikende prøver hun å flytte fokuset over til hvordan man skal skape et sunnere debattklima, men blir stoppet. Hun vedgår at innboksen kan bli svært stygg til tider, og det er ikke alltid like lett å forholde seg til.

– Jeg er mega tynnhudet, og kan fort tenke «fuck det her. Jeg gidder ikke mer». 

– Er det sånn at du har nådd det punktet hvor du har revurdert yrket ditt?

– Ehh, ja! Cirka en gang i uken, sier hun og ler. Så forsvinner smilet. Hun fortsetter:

– Men mest alvorlig var nok da jeg skrev om antisemittisme i muslimske miljøer. Det ble en veldig stygg runde, ubehagelig og skremmende. Det ble så brutalt at jeg trakk meg ut av Oslo i noen dager.

Ingeborg skulle gjerne hatt med Lucky videre, men blir nødt til å løpe opp med henne i leiligheten, for nå står radioinnspilling for tur. Så hopper hun inn i en taxi utenfor det grå bygget. «Hei! Vi skal til NRKs radioresepsjon». Hun tar opp tråden fra spørsmålet om responsen i sosiale medier.

– I tillegg har vi alle de som faktisk er direkte slemme. Og det er nesten litt lettere å blokkere litt ut av bevisstheten, sier hun.

– Hvordan da?

Hun trekker på smilebåndet og ler litt. Den seriøse undertonen man merker i debatter er borte. Nå er det bare Ingeborg som snakker.

–  Jeg har som sagt ikke noe tykk hud. Når noen kaller meg dum, tenker jeg «ja, det har du jo for så vidt helt rett i». Kaller noen meg stygg, tenker jeg «jepp, det har da jeg kjent hele mitt liv». Kun når noen kaller meg slem, kan jeg tenke at «nei, vent, det er jeg faktisk ikke».

Dyktig – men vet hun det selv?

Taxien stopper utenfor radioresepsjonen på NRK. Der skal hun spille inn en ny episode av Ekko med Sven Ole Engelsvold. Sammen med Finn Skårderud og Mathilde Waale skal de diskutere en økning i spiseforstyrrelser.

«Flere og flere barn og unge sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Og dette kan ha mange årsaker. Noen av de som er syke, som en av gjestene våre her i dag, bærer på hemmeligheter. Dette er Ekko på NRK P2».

Ingeborg sitter rolig på stolen, lener seg litt fremover og lytter til Engelsvold. Så kastes ballen til henne. 

– Hun er utrolig dyktig hun Ingeborg altså, sier produsenten på bakrommet.

Etter et langt resonnement, titter Ingeborg usikkert bort på produsenten. Var dette bra? sier hun med bare leppene. Produsenten på den andre siden av vinduet gir henne en stor tommel opp. Ingeborg virker lettet og vender blikket tilbake mot mikrofonstativet.

Etter intervjuet blir deltakerne fulgt ut. Ingeborg takker glad og ydmykt for at hun fikk være med, før hun går bort til resepsjonen for å bestille en taxi. Nå er på tide å vende snuta hjemover.

– Sier du egentlig noen gang nei til ting?

– Hver dag. Jeg er faktisk blitt veldig mye flinkere. For en del år siden fikk jeg et management. De er mine hovedfolk når det gjelder å si nei. Det er veldig deilig, for jeg hater det, sier hun.

Hun forteller at hun gjør de foredragene hun har tid og mulighet til, men med ting managementet ikke styrer, er det vanskeligere. 

– Intervjuer og debatter er ikke et management som styrer. Det handler jo litt om at journalistikk aldri skal betales. Noe som er en veldig viktig regel, men der må jeg nok også bli litt flinkere til å si nei selv. Det er på din egen fritid, og den er blitt mangelvare. Det er ikke bærekraftig.

– Rart og uvant

Så langt har dagen til Senneset vært hektisk. Hun er egentlig sykemeldt, men selv om hun ikke kan gjøre sine vanlige arbeidsoppgaver synes Ingeborg det er viktig å ha noe til å fylle dagene med.

– Jeg har det veldig dårlig hvis jeg ikke gjør noe som helst, og dette var noe jeg kunne gjøre for å holde meg selv litt gående i dag og forhåpentlig bidra med et eller annet.

Taxien er snart fremme, og det begynner å nærme seg neste avtale.

Etter å ha tilbringet store deler av dagen med Ingeborg, er det lett å lure på om hun noen gang tar pauser. Hvis hun ikke er med familie og venner, foretrekker hun å fokusere på jobb. 

– Har du ofte fri egentlig?

– Oftere enn før, i alle fall. Bare ikke akkurat nå som boken kommer ut. Jeg prøver blant annet å være mye flinkere til å verne om søndagene mine. For slik som både Jimmy og jeg jobber, er lørdag en vanlig arbeidsdag, mens søndag er helg for begge to. Så jeg prøver å kuppe den dagen litt, ikke alt mulig annet skal skje da.

Ingeborg er klar på at det har vært en stor overgang å få seg kjæreste, og nå også samboer.

– Før stengte jeg mye mer av og bare jobbet og jobbet så lenge jeg var våken. 

Egentlig hadde journalisten bestemt seg for at hun skulle leve resten av livet alene, men det snudde da kokken Jimmy Øien dukket opp. 

– Nå er jeg alltid en del av et lag, en familie. For en som har vært solospiller så lenge, er det rart og uvant. Men det føles helt riktig. Og er noe jeg lærer å sette mer og mer pris på. For det krever jo at du slipper noen inn og lar dem være på laget ditt.