Hjelper foreldre å lære barnas språk

Prosjektet “Den første reisen i tegnspråkets verden” er ledet av Nora Merethe Strand Sletteng. 

– De fleste foreldre som får hørselshemmede barn er selv normalt hørende, forteller Sletteng.

Hun håper derfor at et slikt kurs vil kunne gi foreldrene trygghet, og kunnskap om hvordan det er å være døv og hørselshemmet. 

– Foreldrene må jo kunne språket til barnet, for å kunne være med på med på den reisen. Det er jo ikke sånn at det bare er barnet som skal lære seg språket, og alle rundt kan slippe, forteller Sletteng.

Hun understreker at det er viktig for dem at hele familien får mulighet til å delta på kurset, og lære seg tegnspråk.

– Det å lære seg språket er ikke bare mellom en voksen og ett barn, hele familien må med i det prosjektet, så søsken er velkommen til å være med.

Prosjektet er arrangert av Oslo Døveforening, med finansiering fra Stiftelsen Dam og støtte fra Norges Døveforbund.

Uventet målgruppe

Prosjektet var opprinnelig tenkt for foreldre med barn i aldersgruppen null til tre år, men eposter fra andre foreldre fikk prosjektgruppen til å revurdere. 

– Jeg hadde forventet å få masse påmeldinger fra null til tre år, og så får jeg plutselig masse spørsmål fra foreldre som er fortvilte fordi de ville lære seg tegnspråk, men ikke er i målgruppen. Da snakker vi om de som er foreldre til fem-, seks-, syvåringer, tenåringer og voksne, sier Sletteng.

Oslo Døveforening tilbyr diverse tegnspråkkurs, men disse er ikke gratis. Sletteng mener det er viktig at folk som trenger det får tilgang på språket. Prosjektgruppen ble derfor nødt til å ta en prat. 

– Vi ble enige om at dette er et prosjekt der vi skal finne ut av ting, så vi bestemte oss for å også starte opp en gruppe for de som har barn fra fire år og opp til litt under ti år, forteller hun.

Etterlengtet tilbud

Anders Kleppe og Giang Uyen Pham var blant dem som ønsket en kursgruppe for foreldre med eldre barn.

– Dette tilbudet betyr alt. Vi har en døv datter og ingen av oss er døve. Da er det sånn at vi og hun aldri kan få samme morsmål.

Kleppe forteller at datteren har et sjeldent syndrom. Hun var derfor fire og et halvt år gammel, før hun offisielt fikk diagnosen som døv. Siden da har hele alle tre begynt å lære seg tegnspråk.

Pappaspråk

I mangelen på et felles språk har Kleppe og Pham vært avhengig av å finne egne måter å kommunisere med datteren, før de begynte å lære seg tegnspråk.

– Da hun var tre år gammel så vi på dyreprogram, der løver spiste gnuer. Da laget jeg og hun tegn for “trist” og “vondt”. Sånn har vi lært oss å være i forkant av symptomene hennes, for å klare å holde henne frisk nesten hele tiden, forteller Kleppe.

– Nå håper vi jo at vi skal lære så mye at vi forstår når hun sier at hun har vondt i magen, eller hodepinne, eller andre symptomer som vi må agere på for å unngå at hun blir syk i lenger perioder, fortsetter han.

Samtidig forteller faren at datteren nå har begynt på en tegnspråklig skole, og at hun ikke lenger vil bruke “pappaspråket”, som de kaller sitt eget oppfunnede tegnspråk. Det legger mer press på familiien til å lære seg språket.

– Hun har gått langt forbi meg med tegnspråk. Det har gått opp til åtte uker før vi har skjønt hva hun har sagt hjemme. Det er frustrerende, for vi forstår at hun prøver å fortelle hos noe, og at det er viktig.

Undervisningsmetode

Foreldrene som har deltatt, og skal delta på kurset, har ulikt tegnspråklig nivå. Kurset er derfor i stor grad tilpasset deltakerne.

– Vi startet da med å prøve å finne ut hva det er foreldrene egentlig trenger, og vil ha, og prøver å lage kurs ut ifra det. Vi skal nå fram til neste sommer ha kurs der vi prøver ut forskjellige ting, forskjellig materiell og organiseringer, og så vil vi få tilbakemeldinger fra foreldrene, både muntlig og gjennom spørreskjema. 

Prosjektet begynte i august i år, og skal vare til juli 2024, med ulike kursgrupper. Sletteng forteller at de fremdeles er i utprøvingsfasen av ulike pedagogiske verktøy.

– Vi har 45 minutter med noe spill og opplæring, og så sitter vi og spiser sammen. For det er når vi sitter og spiser at det naturlige skjer, og de dagligdagse temaene kommer litt mer naturlig. Da lærer man setninger som “gi meg smøret” og “kan jeg få”, forklarer Sletteng.

Journalen fikk delta på en av kurskveldene. Da ble det gjennomgått tegnene i en julekalender, med 24 ulike tegn relatert til jul. Halvveis i kurset ble det servert vafler, der lærer, deltakere og tolk fikk pratet og øvd på tegn. 

Ikke en konkurrent

Sletteng forklarer at foreldre med hørselshemmede barn får gratis tegnspråkkurs gjennom Statped, men at prosjektet deres skal hjelpe til med å fylle oppholdet mellom hvert kurs, både for å lære videre og vedlikeholde.

– Språk er veldig kritisk når man er små, for hvis man ikke får tilgang til begreper, språk og alt det til å begynne med, så vil jo det få konsekvenser for det kognitive, på så mange felt, forklarer Sletteng.

Hun understreker samtidig at kurset ikke konkurrerer med Statped. 

– Statped sitt tilbud er kjempeviktig. Det er statlig finansiert, det er av fagfolk, det er et stort apparat rundt det og det tenker vi er kjempeviktig. Det vi prøver å finne ut er om vi kan tilby noe imellom det, på en måte som gjør at både Statped sitt tilbud blir matnyttig og vårt tilbud blir matnyttig, fortsetter hun.