Alltid ønsket å fly? Nå kan drømmene bli virkelighet

De nye lokalene på Nasjonalmuseet ble åpnet tidligere i år, noe som har fått museet til å utvikle seg og satse på nye samarbeid. Lyshallen er et av disse satsningspunktene. Her skal det stilles ut fem skreddersydde utstillinger i løp av ti år, i samarbeid med Fredriksen Commissions. Laure Prouvost sin utstilling er den første i rekken.

Inspirert av museets konstruksjon

De neste fire utstillingene vil også være spesiallagd til Lyshallen, likevel har Prouvost fått litt av en fordel med å kunne utforme utstillingen mens museet fortsatt var i byggefasen. Dette er tydelig å se i elementene hun har tatt i bruk i sin utstilling “Above Front Tears Oui Float”. 

— Første gang vi kom til bygningen var den fortsatt under konstruksjon. Rørene kom ut fra veggene og jeg tenkte at det var så vakkert, skapelsen og materialet man trenger for å bygge et sted som dette. Jeg hadde virkelig en følelse av å sveve da jeg kom hit. Hallen var så lys at jeg følte jeg var over skyene. Jeg tror at fra det øyeblikket ville jeg fortelle om migrasjon, fugler og sveving, forteller kunsteneren i sin åpningstale om utstillingen. 

Hennes opplevelse av museet er tydelig å se i reisen utstillingen byr på. Reisen gjennom utstillingen starter i noe kunstenren selv omtaler som en mørk dal, der man etterhver gradvis beveger seg mot lyset, og for håpentligvis svever opp til skyene. 

— Laures utstilling spenner veldig bredt. Den går fra mørke til lys, spenner fra høyt til lavt helt bokstavelig. Her svever vi over skyene i denne utstillingen som handler om global oppvarming, migrasjon, om å levitere og å komme inn i en helt annen verden, påpeker Nasjunalmuseets direktør Karin Hindsbo. 

Bli forvandlet til en fugl

Med disse temaene blir fuglen en sentral skikkelse i utstillingen. Tilskuerene blir innvitert til å utforske fuglenes livsstil. 

— Jeg liker veldig tanken på å forvandles til en fugl “trans-birding”. At man blir til hverandre, blir til ett, forbindes til hverandres bevegelser. Det er et reir der inne, dere burde slå dere ned der, oppfordrer Prouvost. 

Her kan man blant annet se på film i reiret, spasere rundt i oljesøl blant fjær og fugler som sitter fast, sveve opp til de lette skyene, og bli invitert inn i en annen verden med VR-briller plassert i en kurv man tar over hodet. Det er trygt å si at utstillingen er svært interaktiv.

— Det er så fint å se det komme til live. Dette er bare verktøy eller rekvisitter som bare venter på å bli aktivert. Du er hovedpersonen og hovedrollen. Du lager verket, sier hun med et smil. 

— Tror du folk kan være redde for å gå eller ta på ting i utstillingen?

—  Jeg tror det er en generel kultur med museer. Vi vokste opp med å høre “Ikke rør!”, men for meg handler kunst om lukt, om berørelse. Selvfølgelig må man lære å være delikat med ting, men det trenger ikke å henge sammen med tankesettet og kulturen om å ikke røre ting på et museum, forklarer hun. 

Naturlig å bli forvirret

Prouvost viser frem kunsten sin i nesten alle mulig tenkelige medium, og henter mye elementer fra dadaismen og surrealismen. Hun har også en tendens til å hviske ut linjene mellom fiksjon og virkelighet. Dette er spesielt tydelig i fortellingen om bestemor, som svever på det massive lerretet midt i Lyshallen. 

— Bestemoren min er alltids veldig til stede. Hun fester seg til tau og hopper ut fra et fly helt naken. Det er liksom hennes greie, så jeg purte “Kan jeg filme det bestemor?” Hun gjør det hver søndag for å bli ett med elementene. Og noen ganger kontrollerer hun verden som en slags gudinne, forteller kunstneren.

Men hun bytter på med å omtale bestemoren som sin egen, og som en mer metaforisk skikkelse. Et øyeblikk forteller hun hvordan bestemor har laget utstillingens tekstiler med henne, og et annet om bestemødres betydning i historien. 

— Bestemødre har åpnet så mange dører for min generasjon. Nå er det vårt ansvar å holde dem åpne, konstaterer hun.

Kurator Eva Klerck Gange forteller mer om ideen bak bestemor og elemetene utstillingen tar i bruk.

— Det er en konseptuell fortelling om bestemor og “Grandad og Grandma”, så det er jo også det det refereres til kan man si, oppklarer Gange.

Generelt sett er inneholder utstillingen mange referanser til en kompleks kunsthistorie og vår samtidskunst. Men i følge Gange skal man ikke måtte sitte på all denne kunskapen for å nyte utstillingen. 

—  Når det gjelder akkurat denne utstillingen, så er det ting de fleste kan forholde seg til. Det dreier seg om miljøspørsmål, det dreier seg om fellesskap og direkte opplevelser uten at man må vite noe særlig om smatidskunst, avslutter hun.

Utstillingen holder åpent til 12. februar, 2023.