Kvitteringsordningen: – Dere stopper meg fordi jeg er svart

Sisay Abraham Yohannes har etiopisk bakgrunn og kom til Norge da han var seks år gammel. Han har hatt fem episoder med politiet i løpet av 2018-2019. I tillegg, så husker han to andre kontroller fra sin barndom. I disse situasjonene har han opplevd å bli mistenkeliggjort og kontrollert av politiet, selv om han har rent rulleblad og lovlig opphold.

Ifølge Sisay har alle kontrollene foregått på dagtid, uten noe spesiell anledning for det. Kontrollene ble utført av sivilpoliti, og det kunne være på helt tilfeldige steder i Oslo, som på en benk i Sofienbergparken eller på Jernbanetorget.

– Har jeg ikke lov til å sitte her?

– Den ene gangen satt jeg på en benk i Sofienbergparken. Det var andre folk i parken, men politiet gikk rett bort til meg og viste politiskiltet til meg, og prøvde å få ut informasjon fra meg. Det var denne hendelsen som gjorde at jeg ble skikkelig lei meg og sint, sier Sisay.

Denne hendelsen påvirket Sisay. Han forteller at han følte seg mistenkeliggjort og ble forbauset over at politiet ikke konfronterte andre folk i parken.

– Jeg tenkte: “Gå bort til han andre der også hvis du ikke er rasist”, deler Sisay med Journalen.

Oppleves frekt, manipulerende og rasistisk

Han forteller at han aldri har fått noen begrunnelser fra politibetjentene de gangene han har blitt stoppet. Det som gjentok seg var at sivilpolitiet gikk bort til ham, viste politiskiltet sitt, forsøkte å slå av en prat og så spørre ham spørsmål om hvorfor han befant på stedet eller om hvor han bodde. Sisay mener det er et manipulerende forsøk fra politiet til å få ham til å åpne seg opp, men så fort de innser at han kan norsk så går de videre, sier han.

Sisay forteller at han er skuffet over at en institusjon i samfunnet praktiserer noe som han opplever som rasisme. Uten noe som helst form for kontrollmekanismer. Han meddeler at han ser frem til kvitteringsordningsprosjektet, som skal starte 5. desember i utvalgte bydeler i Oslo. Han mener at da kan folk som har opplevd det samme som ham endelig få dokumentasjon på slike hendelser.

– Den ene gangen var det en som stirret på meg i mange minutter før han kom bort. Men så fort han innså at jeg kunne norsk, så viftet han meg bort og ignorerte meg. Etter den hendelsen så tok jeg kontakt med likestillingsombudet. Jeg delte mine erfaringer med dem i forbindelse med Kontroller uten kontroll-rapporten, sier Sisay.

Likestillings- og diskrimineringsombudet lanserte sin rapport Kontroller uten kontroll i oktober. I denne rapporten førsøkte de å kartlegge etniske minoriteters møter med norsk politi.

Forskjellsbehandling

– Vi har innhentet empiri gjennom samtaler med over 40 ungdommer og unge voksne med synlig etnisk minoritetsbakgrunn, sier seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kathinka Theodore Aakenes Vik.

Ifølge rapporten så opplever minoriteter sine møter med politiet på følgende måte:

• Respondentene opplever at de stoppes på grunn av sin mørke hudfarge, og mener at de observerer at politiet behandler etniske norske annerledes og mer skånsomt.
• Samtale eller kontroll: Respondentene opplever at politibetjenter innleder en uformell samtale, som ender med at politiet visiterer eller kontrollerer personen. 
• Begrunnelse: Respondentene forteller at politiet for ofte ikke gir en begrunnelse for kontrollen på eget initiativ, men at respondentene må spørre om dette selv.
• Aggressiv dialog: Respondentene forteller at når de spør om en begrunnelse for kontrollen, så opplever noen at dialogen eskalerer og at betjenten reagerer negativt eller aggressivt.

Disse fire funnene i sammenheng er urovekkende, sier seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kathinka Theodore Aakenes Vik.

Minoriteter er overrepresenterte i politikontroller

I tillegg har ombudet gjennomført en spørreundersøkelse ved tolv videregående skoler i Oslo og Drammen med 1588 mottatte svar.

Kathinka forteller at av de som svarte på undersøkelsen, så oppga 26 prosent at de tilhører en etnisk minoritet. Respondentene fikk spørsmål om de har blitt stoppet i politikontroll i løpet av det siste året. Av nesten 1600 respondenter, svarte 175 at de har blitt stoppet i kontroll de siste 12 månedene. Her utgjorde etniske minoriteter nesten 34 prosent av dem som har opplevd politikontroller det siste året.

Overrepresentasjonen for etniske minoriteter har økt for dem som har opplevd mange politikontroller i løpet av det siste året. Relativt få respondenter svarte at de har opplevd mer enn 2 politikontroller det siste året, men av dem som har opplevd 3 kontroller eller mer, utgjør etniske minoriteter 51 prosent (18 av 35 respondenter).

Hvem er det som blir stoppet? 

– Respondentene trekker særlig frem tre faktorer som medfører økt risiko for å bli stoppet av politiet: Mørk hudfarge, klesstil, samt antallet de er sammen med (så fort det er mange nok - mer enn tre personer - med etnisk minoritetsbakgrunn samlet mener de politiet anser dem som en gjeng), sier Kathinka.

Nedverdigende og tillitsvekkende

Mange av respondentene viser til at de stoppes hyppig i kontroll. Flere ganger i året, andre flere ganger i måneden og også ukentlig. I tillegg til dette forklarte respondentene at de underveis i kontrollen observerer at andre med lignende utseende som dem selv stoppes av politiet, og at personer med antatt etnisk norsk bakgrunn ikke stoppes.

Hvordan, ifølge rapporten, oppleves dette?  

– Respondentene forteller at kontroller gjør at man tilsynelatende blir satt i sammenheng med kriminalitet, foran andre. Dette er flaut og belastende, sier Kathinka.

Hva kan usaklig mistenkeliggjøring gjøre for den gruppen som blir utsatt? F.eks. hvordan kan det påvirke gruppens forhold til politiet?

– Konsekvensene av hyppige kontroller, eller kontroller respondentene betegner som urettferdige gjør at de har svekket tillit til politiet. Selv om flere anerkjenner at det finnes gode krefter i politiet og at politiet utfører et viktig samfunnsoppdrag, har de likevel svekket tillitt til dem som kollektiv, sier Kathinka.

Problematiske funn

Ifølge rapporten er det svært få av respondentene som sender inn skriftlig klage til politiet. Flere forklarte at de har liten tro til at politiet vil reflektere over egen praksis, selv om de klager.

Hvorfor er funnene problematiske? 

– Empirien - både undersøkelsen og intervjuene – er en indikasjon på en praksis som ombudet mener er problematisk i et diskrimineringsperspektiv, både fordi dette rammer en vernet gruppe etter diskrimineringsregelverket (etniske minoriteter) og kjønn (menn er særlig utsatt), sier Kathinka.

På den bakgrunn skisserer rapporten fire ulike problemstillinger med tilhørende anbefalinger. I ombudets menneskerettighetsvurdering av innsamlet empiri, peker de på mulige svakheter ved det norske lovverket og ved politiets praksis:

1. Politiet har ikke tilstrekkelige kontrollmekanismer for å avverge og forhindre etnisk profilering. I denne sammenheng har ombudet sett svakheter ved politiets klageordning som i liten grad er egnet siden den legger ansvaret på den enkelte som stoppes, som i for mange tilfeller opplever at de ikke får den nødvendige begrunnelsen man vil være avhengig av for å kunne vurdere kontrollen som usaklig og kanskje diskriminerende.
2. Respondentene sier at de kvier seg for å spørre om begrunnelse, for å ikke eskalere situasjonen. Den andre problemstillingen handler om hvordan politiet ikke har en rettslig plikt til å begrunne kontroller de foretar. Politiloven skiller seg slikt sett fra forvaltningen for øvrig hvor det er en relativt streng plikt til å begrunne vedtak. Derfor mener ombudet at begrunnelsesplikten med fordel bør styrkes.
3. Den tredje problemstillingen tar for seg politiets hjemmel for massevisitasjoner for å avdekke våpen i politiloven § 7 a. Ombudet problematiserer hjemmelen i henhold til menneskerettighetene nedfelt i EMK artikkel 8 om retten til privatliv og artikkel 14 om forbudet mot diskriminering.  
4. Den fjerde problemstillingen gjelder bruken av samtykkebasert visitasjon. Dette hjemmelsgrunnlaget er ikke nedfelt i lov, og derfor problematisk i henhold til EMK artikkel 8 om retten til privatliv og krav til inngrep i denne rettigheten. Ombudet konkluderer med at samtykkebasert visitasjon bør avvikles.

Er det høy terskel for å klage på kontrollen?

– Våre respondenter gir uttrykk for dette. Antageligvis kan dette henge sammen med den lave tilliten til politiet i utgangspunktet. De tror ikke en klage vil forandre noe. Man kan klage likevel, men det blir vanskeligere for politidistriktet (ev. anmeldelse av politiet til Spesialenheten) å ettergå selve kontrollen. Diskrimineringsnemnda har konkludert med at manglende loggføring av politikontroller kan være indirekte diskriminering, sier Kathinka.

Tilliten må styrkes

Har dere fått innsyn eller samarbeidet med Oslo Politi ifm. Kvitteringsordningsprosjektet? 

– Vi er medlem av referansegruppen til OPDs (Oslo Politidistrikt) arbeidsgruppe som jobber med kvitteringsordningen. I tillegg har vi hatt dialog med Oslo-politiet og Politihøgskolen siden 2020 om akkurat denne tematikken.  

Hva kan en slik ordning bidra til på dette området? 

– Slik ordningen er forespeilet fra POD kan kvitteringsordningen bidra til å skjerpe politiets begrunnelse for kontrollen overfor den som kontrolleres, og sikre notoritet (dokumentasjon og etterprøvbarhet) ved selve kontrollen. Bedre begrunnelse for kontroll er en av de tiltakene våre respondenter etterlyser. Å imøtekomme dette ønsket kan styrke tilliten til politiet.

Journalen har forsøkt å kontakte Oslo-politi i håp om å få kommentarer angående kvitterinsprosjektet og funnene i LDOs rapport, men lyktes ikke med å få svar. Mer detaljer rundt funnene inkluderes i galleriet under.