Gjemmer seg ikke lenger med medisinen

I et gult hus på Nesbru bor 24 år gamle Eimund Eknes og foreldrene hans.

To glutenfrie rundstykker steker i ovnen. 

Det er tidlig på formiddagen, og den unge fotballtreneren er i gang med å gjøre seg klar før jobb.

Samtidig som han gjør klar frokost, må han gjøre klar insulinsprøyten og en nålspiss.

Med litt enkel telling av karbohydrater klarer Eimund å beregne hvor mye insulin han må sette før han skal spise.

Valgte bort pumpe

I år har insulinet vært i Norge i 100 år, et hormon som rundt 270 000 nordmenn er avhengig av, ifølge Folkehelseinstituttet. En av dem er Eimund Eknes.

Når Eimund først fikk diagnosen, måtte han bestemme hvordan han ville innføre insulinet i kroppen; gjennom injeksjoner eller en insulinpumpe.

– Når jeg fikk diabetes anbefalte de ikke pumpe til barn som trente mye. På det tidspunktet så spilte jeg fotball hver dag, og når man trener skal man helst ta av pumpen, forklarer han.

Eimund forteller at det ble slitsomt å ta av og på insulinpumpen, som består av en nål inn i magen, tråder og selve pumpen, som må være i for eksempel lomme eller belte. 

– Jeg bruker insulinpenn, og må selv beregne hvor mye insulin jeg skal ha, og så sprøyter jeg det inn som en sprøyte i magen, forklarer han.

Bare skinn og bein igjen

I 2014 begynte sykdommen å utvikle seg i kroppen hans. Symptomene begynte å vise seg under en familieferie til Portugal. 

– Jeg var tørst konstant, så jeg drakk litervis med drikke, og jeg måtte gå på do hele tiden, sier Eimund.

Tørsten ødelegger nattesøvnen, men det er først når Eimund er på stranden at særlig besteforeldrene blir virkelig bekymret. 

– De så at jeg var utrolig tynn, og det var det ingen andre som hadde sett, fordi det var kaldt i Norge og man gikk rundt med mye klær, forteller Eimund.

Som 16-åring var han rundt 180 centimeter høy. I Portugal veide han 42 kilo. Etter ferieturen ble kroppen bare svakere.

Få uker senere drar Eimund og foreldrene til Bærum sykehus.

– De tok en blodprøve med en gang, og på to minutter sa de at det var diabetes, sier Eimund.

Etter at diagnosen var satt, ble han innlagt på Drammen sykehus i en uke.

– Der fikk jeg opplæring og insulin, og gikk opp i vekt med en gang. I løpet av fire dager hadde jeg gått opp 12 kilo, forteller han. 

Et felt i utvikling

Etter ni år som diabetiker har Eimund Eknes vært førstehåndsvitne til hvor raskt diabeteshjelpemidler har utviklet seg.

– Nå bruker jeg en blodsukkersensor under armen som konstant måler blodsukkeret. Da bruker jeg mobilen til å se hva blodsukkeret er, sier Eimund. 

Sensoren måler blodsukkeret, også når han ikke sjekker det, og med en app på mobilen kan han få varslinger om det er for høyt eller lavt.

Når han først fikk diabetes fikk han høre om sensorer, men Eimund forteller at de da var dyre. Derfor måtte blodsukkeret sjekkes manuelt. 

– Det jeg gjorde før var å stikke i fingeren eller armen. Jeg stakk alltid i armen, sier Eimund.

Eimund studerer armene sine, men arrene fra nålstikkene er ikke lenger synlige.

– Sensoren er utrolig mye mer praktisk og man får mye mindre skade, fordi man slipper å stikke seg fem, seks, sju, åtte ganger om dagen, sier han.

Mindre vondt

I en brun brakke på Aker sykehus jobber overlege og forsker Elisabeth Qvigstad.

Den heter “Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin”. Ifølge nettsiden til Oslo Universitetssykehus driver de med utredning, behandling og forskning innen diverse sykdomer, blant annet diabetes. 

Qvigstad forteller at det hundre år gamle medikamentet insulin har hatt en lang utvikling, og at forgjengeren til dagens insulinsprøyte var langt mindre behagelig.

– I gamle dager så måtte man bruke sprøyter til å injisere insulin, men man hadde ikke engangsutstyr og måtte koke nålene. Og nålene var grove. Det er klart at det var vondt, forteller Qvigstad.

Hun peker på en plakat på kontoret sitt, med bilde av diverse insulinpenner.

– Nå har vi for eksempel penner, der bruker man engangsspisser som man kaster. De er veldig tynne, slik at det gjør mindre vondt, sier hun. 

Gikk på do for å ta insulin

En alarm ringer fra kjøkkenet og minner Eimund på at rundstykkene i ovnen er ferdigstekte. 

Før han deler dem i to bretter han opp ermene.Under den hvite genseren avdekkes en stor tatovering på underarmen som han tok like etter videregående.

 Tatoveringen tok han etter en periode på skolen der han ikke var så komfortabel med å vise sykdommen i det offentlige rom. 

– Jeg fikk diabetes i 10.klasse, og da var jeg ikke redd for å ta det foran noen på skolen, for de hadde jeg gått med i mange år, forteller Eimund.

Året etter begynte Eimund på videregående i Asker. Der havnet han i en klasse uten noen han kjente fra før. De andre elevene forstod tidlig at han hadde diabetes, men Eimund, som ikke hadde hatt diagnosen lenge, gjemte det bort.

– Jeg turte ikke å sette insulin i klasserommet, og jeg gikk på do for å gjøre det, fordi jeg ikke var komfortabel med det enda, sier Eimund. 

Eimund forteller at det er veldig ulikt hvordan han er den dag i dag. 

– Jeg må ta insulin for å overleve, og da går ikke jeg bort for å gjemme meg for det, forteller han. 

Lønner seg ikke å slåss mot sykdommen

Elisabeth Qvigstad forteller at aksept for sykdommen er viktig for å holde den i sjakk. 

– Hvis man slåss mot sykdommen, og prøver å ignorere den, så blir det meste verre. Det er bedre om man har en viss aksept for det, og kan ha rutiner som gjør at man måler blodsukker og spiser regelmessig, sier Qvigstad.

I tillegg til at Eimund selv har blitt mer komfortabel med sykdommen, understreker han at folk rundt han som regel alltid er forståelsesfulle.

– Det er ingen som kommer bort og bare “ikke gjør det her”. Det er ingen som noensinne har gjort det, og jeg tror ikke det kommer til å skje, forteller han.