Ett år i Norge: Veien videre

“Любов варта всього”

– Jeg har malt det selv ja, sier Alona Asieieva på engelsk og peker på det blå maleriet som står i vinduskarmen på rommet hennes på Bislett i Oslo. Maleriet har ukrainsk skrift, og betyr «kjærlighet gjør alt verdt det» på norsk.

Rommet bugner av minner fra et liv levd langt unna, og for lenge siden. Malerier, familiebilder og strikkeprosjekter lagd av blått og gult garn breier seg ut over den lille kjellerleiligheten. På samme måte som maleriet, vitner titler på bøker i vinduskarmen om at leiligheten tilhører noen med et annet skriftspråk enn det vi kjenner til i Norge.

For ett år siden kom Alona til Norge. Helt alene - 24 år gammel, og med alt kjent pakket i en liten ryggsekk.

- Jeg trives godt i Norge, og har blitt godt tatt imot, sier hun og smiler.

Hun er en av 41 000 ukrainske flyktninger som har bosatt seg i Norge siden krigen brøt ut. Prognosene for det kommende året viser tall av nesten like stort omfang. Flere kommuner ytrer bekymring for kapasitetsutfordringer. Det diskuteres nå hvordan Norge skal klare å ta imot like mange det kommende året.

To millioner på flukt etter to uker

Vi spoler tilbake. Det er 24. februar 2022, og krigen er offisielt i gang. Verden ønsker å hjelpe, og åpner opp for ukrainske flyktninger raskt. To uker senere melder FNs høykommissær for flyktninger – UNCHR – at over 2 millioner ukrainere er på flukt.

De fleste har flyktet til land i nærheten, slik som Polen, Ungarn og Slovakia. Ifølge UNCHR er dette den flyktningsituasjonen som har utviklet seg raskest i verden siden andre verdenskrig.

4. mars 2022 åpner Norge opp for midlertidlig kollektiv beskyttelse til ukrainere og etablerer flere mottaksplasser. Nasjonalt mottakssenter i Råde har stor pågang, og i begynnelsen kommer det opptil 30 flyktninger om gangen. Alona er en av dem.

30 timer i mørket

Situasjonen i Ukraina forverrer seg, og Alona bestemmer seg for å dra fra Ukraina helt alene. 

– Det var fullstendig kaos på togstasjonen. Det føltes ut som det var millioner av mennesker som kjempet for livet etter en plass på toget. Det var ingen som brydde seg om at små barn ble tråkket ned på bakken, forteller hun.

Panikken hun forteller om kan fortsatt tydes på kroppsspråket hennes. Hendene gestikulerer enda litt mer enn hva de gjorde før, og blikket sperres opp i et noe mer seriøst uttrykk enn tidligere. 

Togturen fra Ukraina til Ungarn varer i over 30 timer. Toget er fylt til randen av mennesker, og det er hverken lys, mat eller toaletter tilgjengelig.

– Jeg var heldig som fikk sitte ved siden av en mor med en liten baby, som hadde pakket med ekstra bleier, sier hun og påpeker at ikke alle var like heldige. 

Etter hun ankommer Ungarn, drar hun videre til Italia. Der bor hun i et par dager, før hun får husly av en bekjent i Norge. Alona har bodd i Norge siden. 

Kapasitetsutfordringer

Ett år etter at krigen brøt ut, er det registrert over 41 000 ukrainske flyktninger i Norge. Aldri før har Norge bosatt så mange i løpet av så kort tid. Regjeringen har nå bestemt at den midlertidige kollektive beskyttelsen av ukrainere er forlenget i ett år til.

– Hvor klare er vi for nye rekordhøye ankomster av flyktninger? skriver Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) direktør Libe Rieber-Mohn i VG 12. januar.

Før jul sendte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ut anmodningsbrev til norske kommuner, der de ber den enkelte kommune om å bosette et visst antall flyktninger. Mange kommuner melder fra om kapasitetutfordringer, særlig når det gjelder bolig, voksenopplæring og flyktningtjenesten.

Likevel regner Utlendingsdirektoratet, UDI, at om lag 40 000 ukrainere vil ønske bosettelse i Norge i 2023. Det vil si at Norge kan totalt komme opp i 80 000 ukrainske flyktninger i slutten av 2023. 

Veien videre

– Kapasiteten i kommunene er presset, men presset varierer og ikke alle kommuner opplever presset på samme måte, sier assisterende direktør i IMDi Halwan Ibrahim. 

Ibrahim påpeker at det er frivillig for kommunene å bosette flyktningene. Til tross for at en del kommuner opplever kapasitetsutfordringer, viser kommunene en positiv vilje til å bosette flyktninger, sier han.

I fjor stilte kommunene med flere plasser enn hva IMDi anmodet om. I år stiller kommunene med 91 prosent av det IMDi ber om. 

Hvis man ser på antallet flyktninger Norge bosatte i fjor sammenlignet med tidligere år, har drastiske forandringer skjedd. Ifølge Ibrahim pleier Norge vanligvis å bosette rundt 3000 flyktninger. 

– Det store bildet er veldig positivt, sier Ibrahim.

Veien videre er vanskelig å forutse, men kommunene viser positiv vilje til å ønske de kommende flyktningene velkommen, mener han. 

Et ønske om å bli

UDI og IMDi bestilte en Ukraina-rapport av By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) i oktober. Rapporten viser at kun én av fire ukrainske flyktninger i Norge sier de vil returnere til Ukraina om krigen tar slutt. 19 prosent svarte ja til at deres opphold i Norge vil være langt.

– De fleste hadde sett for seg et langvarig opphold, men det betyr ikke nødvendigvis at det er det de ønsker, påpeker Ibrahim.

Alona ønsker å bli. Hun vil bo i Norge, og ser for seg fremtiden sin her.

Alonas far bor fortsatt i Ukraina. Han får ikke lov til å flykte fordi han er i stridsdyktig alder. Moren ankom Norge på Alona sin bursdag i august, og bor for tiden på Lørenskog.

– Mamma savner vennene sine, familien sin og pappa veldig. Hun kommer til å dra tilbake til Ukraina til våren, uansett om krigen er slutt eller ikke.

Alona justerer på Ukraina-brosjen hun har festet på t-skjorten sin. Den, som de fleste andre dekorasjonene i leiligheten, symboliserer en hjemlengsel som kanskje aldri vil forsvinne helt.

– Ukraina vil alltid være hjemme. Likevel tror jeg livet mitt blir best her i Norge, sier hun.

Alona ser betenkt ut av vinduet. Hun tror Ukraina aldri kommer til å bli det samme igjen. Selv etter krigens slutt, kommer ukrainske borgere til å ha forandret seg forteller hun.