En by uten rasisme?

– Rasismefri sone? For meg høres det ut som politikerprat. Når politikere skal fikse verden, skal de alltid kalle det noe nytt.  

35-åringen ser spørrende ut. Han er skeptisk til lovnadene fra rådhuset. 

– Rasismefri sone? Hva betyr det liksom? Skal Oslo bli helt fritt for rasisme?  

Abubakar, Abu blant venner, flytter på noen pappesker. Han har akkurat flyttet til ny leilighet på Torshov. Han forteller at han ikke har fått pakket ut ennå, på grunn av travle dager på jobb.  

Han sikter til jobben som programleder i NRK-podkasten “Med All Respekt”, en prisvinnende humorpodkast som diskuterer verden og aktuelle, nære hendelser. Kultur, religion og rasisme er ofte tema.

– Altså, jeg skjønner at det er et mål de jobber mot, men alle mennesker har fordommer, bevisst eller ubevisst. Rasisme og diskriminering blir ikke bare borte sånn uten videre, sier han.   

1 av 4 opplever diskriminering

Det var forrige mandag at Raymond Johansen inviterte til kakefest på Rådhuset. Dette markerte starten av arbeidet med å gjøre Oslo til en rasismefri sone. Flere antirasistiske organisasjoner var invitert, og totalt ble det utdelt seks millioner kroner, som et ledd i Regjeringens handlingsplan for å bekjempe rasisme og diskriminering. 

– Hvis du ser på statistikken over hvilke byer som skaper vekst og har kreativitet, så er det oftest byene med mangfold. Hvis vi ikke greier å utnytte mangfoldet, og gjør Oslo til et sted hvor alle føler seg hjemme, så vil vi ikke lykkes. Å jobbe for mangfold er en jobb som må gjøres hver dag, sa Johansen til Utrop. 

Personer i Norge med innvandrerbakgrunn opplever betydelig mer diskriminering enn den øvrige befolkningen. En nylig rapport fra SSB slo fast at halvparten av norskfødte med innvandrerforeldre og 40 prosent av innvandrere har opplevd diskriminering, mot 19 prosent i øvrig befolkning. 

Hindringer, ikke muligheter

– Vi var ikke klar over at vi hadde fått tildelt midlene da du ringte. Vi måtte jo ringe rett til BUFDIR for å sjekke, sier Maryam Issa, mens hun skjenker kaffe. Det er tydelig at hun er godt fornøyd over pengestøtten. 

Hun jobber i MIR-Ung, en av organisasjonene som fikk tildelt midler i ved markeringen i forrige uke. Journalen møter henne i kontorlokalene i Torggata. 

– Tilbakemeldinger vi får er at mange unge allerede nå bekymrer seg for diskriminering som voksne, for eksempel på arbeids- eller boligmarkedet. Det er en bekymring mange av foreldrene deres ikke delte, fordi de hadde et annet syn på Norge og det norske samfunnet. Hvor man før så mange muligheter, ser mange nå hindringer, forteller hun.  

Støtten på 400.000 kroner brukes på kursvirksomhet og en manual om ulike former for rasisme og diskriminering, rettet mot unge.  

– Gjennom kurs og workshops vil vi bevisstgjøre ungdom på hva rasisme og diskriminering er, slik at de har mest mulig kunnskap om hvilke rettigheter de har, og hva de kan gjøre, dersom de opplever diskriminering. I tillegg er det viktig å bevisstgjøre ungdommene på deres egne fordommer, sier hun og lener seg tilbake i stolen. 

Som somalisk-norsk kvinne, sier Issa at hun kjenner seg igjen i ungdommens bekymringer. Da hun og en etnisk norsk venninne var på leilighetsjakt, passet hun på å føre venninnens navn først på søknaden.   

– Da visste jeg at sjansen for å få leiligheten var større. Bakgrunnen min er helt klart en bekymring jeg har når jeg skal søke jobb eller skaffe meg leilighet. Det er slike ting jeg er bevisst på, men som min venninne ofte ikke tenker på, sier hun.   

Hun setter fra seg kaffekoppen og fortsetter: 

– Man hører om rasisme og diskriminering, men så tenker man kanskje at det ikke kan være så ille, helt til man opplever det selv. Og da tenker jeg om det er sånn for meg, som har vokst opp her, og har høyere utdannelse, hvordan er det da for en som er ny i landet? Det må jo være nesten umulig, sier Issa. 

Nettrasismen 

Abu har tatt turen ut. Han må ta seg en røyk. Det er en frisk vårdag på Torshov. Bortover gata kjemper fortsatt noen siste flekker av snø og is mot varmen fra vårsolen.  

- Hvor mange eksempler vil du ha, spør Abu og ler litt sarkastisk når Journalen spør om han har opplevd rasisme.   

Han ramser opp:  

– At jeg måtte søke på over hundre stillinger før jeg fikk min første jobb. Eller alle gangene jeg har blitt stoppet av politiet, eller blitt nektet inngang på uteplasser. Det har jo sammenheng med navnet mitt, hvordan jeg ser ut, eller hvor jeg kommer fra, sier han.   

Abu tenner røyken og trekker inn.  

– Også blir jeg jo kalt mye rart da, hver gang jeg stikker frem hodet og sier noe kontroversielt. Du så jo hva som skjedde da dronning Elisabeth døde?   

Han sikter til hetsen han mottok da han ytret seg kritisk om den britiske dronningens bortgang i høst. For da Abu skrev på Twitter at han ikke kom til å felle en eneste tåre, tok det fyr i kommentarfeltene, og innboksen var full av sinte meldinger.  

– Plutselig var jo hele Norge en del av England, “je suis englishmen” liksom. Jeg skulle pelle meg tilbake dit jeg kommer fra, eller folk sa de skulle ta meg. Flere truet meg på livet. Det var ubehagelig, forteller han. 

Han forteller at han alltid har vært engasjert, og at han liker å delta i debatter. Men denne gangen var det annerledes.  

– Jeg måtte ta meg en pause fra sosiale medier etter det. Det ble litt mye. Og det jeg skrev var jo ikke så ille engang. Men det er nok mange som blir provosert når kritikk kommer fra en brun person, sier han, mens han tenner en ny sigarett. 

Den norske varianten

Abu har stumper røyken og lener seg inntil en kampestein ved en liten lekeplass. Solbrillene er fortsatt på for å stenge den sterke sola ute. Våren er i anmarsj. Han smiler.  

Til tross for hetsen han har opplevd, mener han likevel at man som minoritet i Norge er heldig, sammenlignet med andre steder i verden.  

– Vi ser heldigvis ikke mye av den hardbarka rasismen her i Norge. Jeg tror Norge må være et av landene med minst rasisme i verden. Men mange av oss opplever det jeg kaller snill rasisme. På papiret har vi like rettigheter som majoriteten, men man blir ofte minnet på at man er annerledes, eller at man bør være takknemlig og holde kjeft, avslutter han.