En vanskelig balansegang

Hvert år, siste dagen i mars, feires den internasjonale Transsynlightesdagen. Transpersoner er en minoritet som sammen med resten av LHBTQ+ miljøet er spesielt utsatt for uhyggelige kommentarer i hverdagen.

TikTok er en av plattformene der den slags kommentarer forekommer med jevne mellomrom. Journalen har observert kommentarfelt i videoer publisert av norske brukere. Mange av kommentarene inneholder elementer som å bruke feil navn på transpersoner, misnøye med bruk av pronomen som de/dem og sammenligninger av LHBTQ+ personer med ulike objekter. 

“De/dem? betaler du for flere billetter når du tar tog/buss eller er på kino?”

“Snart kommer folk til å like å bli kalt lyktestolpe og søppelkasse fordi dem ikke føler seg som mennesker.”

“Bare fordi du er gay så må du lære deg at ikke alle andre er det. Millitæret for eksempel er det nesten bare menn, vanlige menn, og ikke uskammelige fags som deg.”

Slike kommentarer kan man finne i bøtter og spann. Men det er vankelig å definere hva som er kriminelle, hatefulle ytringer og uhyggelige kommentarer innenfor ytringsfrihetens grenser. 

Kriminelt, upassende eller helt innafor? 

Kai Spurkland er politiadvokat ved Oslo politidistrikt og ekspert på ytringsfrihet. Han forteller at selv de som jobber med dette i jussen, synes det er vankelig å avgjøre hva som er kriminelt og ikke. Derfor har han forståelse for at det er vanskelig å forstå loven for folk flest.

— Hatytringer står om to ganske kraftige grunnleggende hensyn, som stanger mot hverandre. Det ene hensynet er altså minoritetsvern, som Norge har forpliktet seg til gjennom ulike konvensjoner. Som blant annet å beskytte disse minoritetene mot hatefulle ytringer. Også har vi ytringsfriheten på den andre siden, forteller Spurkland.

Han forteller at disse hensynene trekker i hver sin retning, og at det blir jussens ansvar å finne en god balanse.

Hatkriminalitet er spesielt krevende, sammenlignet med saker som handler om vold, skade og tyveri, hvor det ikke er andre hensyn som må tas, forteller politiadvokaten.

— Det er en litt pussig situasjon, hvor det som er akkurat utenfor det straffbare, plikter politiet å beskytte. Mens det som er straffbart plikter politiet å etterforske, forklarer han.

Det er ikke bare vanskelig å sette en grense, Spurkland trekker også frem språket i loven som et problem. Det skal være mulig for en person å lese loven og forstå hva den innebærer. Han synes det er uheldig at loven ikke er så klar som den burde være. 

— Loven bruker rare, gammeldagse begreper som “forhåne” og “ringakt”. Det er ingen som skjønner hva “ringakt” er. Ingen som er under 80 år i alle fall, spøker han.

Bekjempe fordommer med synlighet

Kristofer Doyle identifiserer seg som ikke-binær, som betyr at man ikke ser på seg selv som tradisjonell man eller kvinne. Noen kan føle seg som litt av begge deler, noe midt i mellom, ingen av delene, eller flyte litt frem og tilbake mellom de ulike kjønnsidentitetene. 

På kontoret til OsloMet Gaming, sitter Kristofer tilbakelent i en sofa med lysene av. Hen blir smått overrasket av besøket, men var kjapp med å sprette opp og si “Velkommen, bare kom inn!”. Hen beklaget for den hese stemmen og det trøtte ansiktet. Det var nemlig LAN i helgen, noe som har tæret på søvnen. Hen kvikner likevel fort til, og setter seg til rette ved et avlangt bord midt i rommet, og forteller avslappet om sine erfaringer som en del av en minoritet i Norge.

Selv om det kan være skummelt å ha et uttrykk utenfor normen, mener Kristofer at hen ikke vil la det stoppe hen fra å være seg selv. På tross av kritikken dette kan medføre, på blant annet sosiale medier. 

— Jeg har ikke hatt noe problem med å ta bilder når jeg har lakket neglene mine bra, når andre har fikset sminken min, når jeg har fått meg et nytt skjørt. Jeg har tatt disse bildene og delt de ut på ulike steder, sier hen.

Kristofer forteller at hen ikke vil legge for mye av selvverdien sin i sosiale medier, og derfor gjør det mest for sin egen del og uttrykk. Likevel påpeker hen at det også er viktig å være synlig for andre som er i en lignende situasjon.

— Jeg synes det er viktig å være synlig for alle slags grupper, og alle slags minoriteter. Ikke bare de marginaliserte, ikke bare de som er undertrykte, men generelt, forteller Kristofer.

For hen er det å være ikke-binær mye mer enn det den generelle befolkningen kanskje har inntrykk av. Det finnes ikke en bestemt fasong eller stil som skal kunne signalisere hvordan en kan føle seg på innsiden. Uttrykksmåten vil variere fra person til person, og det finnes et hav av muligheter der ute og nærmest ingen grenser på hvor stort mangfoldet kan være. Hen peker også på at en person kan ha behov for eksperimentere med ulike uttrykk fra dag til dag. Litt som at man spiser forskjellig ting til frokost utfra det man føler for den morgenen. 

— Det som er litt fint er at jeg behøver ikke å være androgyn. Jeg kan kle meg maskulint eller feminint, eller både og, sier hen.

Finne trygghet i seg selv og andre

Alle har et behov for å føle på samhold og tillit til andre mennesker, noe Kristofer også påpeker var viktig da hen skulle eksperimentere med å kle seg i skjørt for første gang. Det er viktig å ha folk man stoler på til å drøfte disse usikkerhetene med. 

— Alt blir tryggere når du gjør det med venner, konstaterer hen. 

Forstålse i hjemmet er noe hen også trekker frem som essensielt for videre eksperimentering og selvtillit.

— Jeg var jo en veldig stor fan av My Little Pony for veldig lenge siden. Hadde moren min reagert negativt da, hadde det vært en mye verre oppvekst. Det var noe som jeg fant mye støtte i. Siden jeg fikk støtte av moren min gjennom alle disse årene kan jeg nå være hva som helst og hvem som helst, forteller hen. 

Kristofer oppsummerer med at selv om det er fint og viktig å uttrykke sin identitet på sosiale medier, er det å kunne møtes i det virkelige liv enda viktigere.

— Jeg foretrekker og anbefaler alltid at det er mye bedre om man kan få det ansikt til ansikt. Selv om det kan være veldig skummelt å kunne møte nye folk, oppfordrer hen. 

Samarbeid i drakampen

For å komme videre i forståelsen av hverandre, er det et behov for å kunne ha de ubehagelige samtalene og diskusjonene. Det må finnes et samarbeid fra begge hold, sier politiadvokat Spurkland. Her mener han at loven er et godt utgangspunkt.

— Jeg tenker at bestemmelsen har ganske god balanse i dag. Det er nettopp en balanse mellom ytringsfrihet og minoritetsvern. Hvis du begynner å flytte på det balansepunktet, så vil det gå utover en av disse, sier han.

Kristofer mener også balansen fungerer fint, men har gjort seg noen tanker om hvor grensen for yttringsfrihet bør være. 

— Kanskje et av de sterkere utsagnenesom jeg har hørt om det er: “Your freedom of speech ends when you step on my shoes.” Inntil du faktisk påvirker meg så får du faktisk lov til å si hva du vil, sier hen. 

Politiadvokaten legger frem en potensiell fare ved at man endrer på grensen slik loven er i dag. En av de er at personer med gode språkkunnskaper vet hvordan de kan bruke språket for å ikke trå over grensen, men personer med mindre språkkunnskaper ikke vil forstå nyansene, og risikere straff. Det kan også påvirke den politiske debatten der vanskelig temaer ikke blir diskutert fordi man er redd for å bli straffet.

— Men ytringsfriheten har en pris. Det er helt soleklart. Det er mange ulemper, der skadelige og uheldige ytringer ikke er straffbare i dag. Men hvis vi begynner å strafflegge dem får vi bare et annet problem, som kan være vel så stort som det vi har i dag, forklarer han. 

Kai Spurkland og Kristofer Doyle mener begge at det er viktig med medmenneskelig forståelse og respekt i slike saker. Nettopp for å kunne verne sin måte å uttrykke seg på. Enten om det skulle handlet om kjønnsidentitet eller ytringsfrihet. Dette krever et felles samarbeid.