Får ikke nok ressurser

– Hei og velkommen! sier Kristoffer Vangli bak det høye gittergjerdet. Han smiler og sier han er glad for at mental helse i norske fengsler kommer på dagsordenen. Han jobber som miljøterapeut i Indre Østfold fengsel, et høysikkerhetsfengsel med plass til over 100 innsatte. Klokka er ni på morgenen og skyene ligger tett over den grå himmelen. 

– Ofte følger mediene straffeprosessen, men det stopper alltid når den dømte blir sendt til fengsel. Få vet hva vi jobber med her inne, sier han.

Et samfunnsoppdrag

Fengsler i Norge baserer seg på rehabilitering; man ønsker at den dømte skal komme tilbake til samfunnet som en velfungerende borger.

– Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag er å gjennomføre straff og varetekt trygt og sikkert på en måte som reduserer risikoen for ny kriminalitet. Vi har også et ansvar for at straffen ikke fremmer psykisk uhelse.

Dette sier Lise Sannerud, direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, i et toppmøte om psykisk helse i fengsel. 

Inne i fengselet er det mulighet til å utdanne seg, jobbe og dyrke nye hobbyer. En del innsatte sliter mentalt og kan få behandling og oppfølging. Hvis det er ressurser til det.

– Jeg jobber mye med suicidale, og det er fint å kunne hjelpe. Jeg elsker jobben min, men det er også krevende å vite at det ligger på skuldrene dine.

Flere som sliter med psykiske lidelser enn før

– Innsatte i fengsel har langt større helseutfordringer enn befolkningen ellers, sa Sannerud, i toppmøtet den 18. april om psykisk helse, rus og tjenestetilbud i fengsler. 

– Realiteten er dessverre at vi i kriminalomsorgen ikke har riktig kompetanse, nok personell eller de riktige virkemidlene til å forebygge selvmord og forverring av innsattes psykiske lidelser. 

I 2021 utførte Senter for omsorgsforskning en kartlegging av helse- og omsorgsbehov blant innsatte i fengsel. De fant ut at innsatte sliter mer med psykiske lidelser enn tidligere. Det ble også funnet utfordringer knyttet til ressurser og kapasitet i fengslene. 

– Det fører jo til at det blir for lite oppfølging. Det er ikke et godt nok tilbud, sier Kristoffer om mangelen på ressurser. 

– Viktig å forhindre isolasjon

Kristoffer Vangli trykker inn en kode og åpner døra til personalområdet. Her får de innsatte aldri komme inn. Inne på kontoret hans er det kun en pult med en datamaskin og noen stoler. 

– Røde Kors-opplegget er veldig spennende, og det er viktig for å forhindre isolasjon, sier Vangli.

Siden mars i fjor har fengselet fått besøk av Røde Kors som er en del av et aktiviseringstilbud. Vangli jobber spesielt med aktivisering. Dagen hans består mye av å snakke med de innsatte. Han forteller at det beste de kan gjøre er å møte de innsatte med empati, slik at de føler seg sett og hørt. 

– Men dessverre er ikke vårt beste alltid godt nok, legger han til.

Som et lite kollektiv

I hver avdeling er det tolv innsatte som alle har sin egen celle. På avdeling B3 skal en innsatt kledd i blå joggedress til å lage seg frokost idet Kristoffer Vangli åpner døra. Vangli påpeker hvordan avdelingen nesten kan minne om et lite kollektiv med felles kjøkken og stue. Det durer fra oppvaskmaskinen og TVen står på. 

Den unge mannen i joggedressen tar oss med til cellen sin. Han åpner døra og viser fram et soverom og et bad uten egen dør. Innerst i rommet står det en enkelseng ved siden av en pult. På veggen er det hyller til oppbevaring av personlige eiendeler, som for eksempel tørrvarer og bøker. Ved siden av sengen står det også en TV. 

– Det er mye renere her, og det er deilig uten gitter på vinduene, sier mannen i joggedressen. 

 Vangli forteller senere at de ikke trenger gitter fordi moderne vinduer ikke knuser og er ikke gjennomtrengbare.  

– Det er viktig at det er rent og fint, det er bra for de innsatte, sier han. Han mener også at vinduer uten gitter er mer humant. 

– Mange av dem skulle hatt hjelp tidligere

Caroline Spant Skorven er psykologspesialist med fokus på ungdom i fengselet. Hun er der to ganger i uka for å prate med gutter under 25, hovedsakelig de under 18. I fengslet sitter nemlig også barn fra 15 til 17-årsalderen.

– De fleste sier jo ofte at de ikke trenger hjelp, og har ikke et forhold til psykisk helse. Jeg tenker vel at mange av dem egentlig skulle hatt hjelp tidligere. 

Barna sitter isolert fra de voksne og får et annet aktiviseringstilbud enn de eldre. Vangli sier at fengselet prøver å aktivisere de under 25 så mye som mulig, men det er de under 18 som blir prioritert dersom det ikke er nok ansatte på jobb. 

Skorven sier at hun jobber så likt som mulig som utenfor fengslet, og prøver å gi den beste behandlingen hun kan. Likevel kan det være vanskelig, når det er så begrenset med muligheter i et høysikkerhetsfengsel. 

– Det er mange som virkelig trenger hjelpen. Utfordringen med å hjelpe i et fengsel, er jo at de er låst inne. Vi kan ikke bare ta dem med ut, selv om det kanskje er det de egentlig trenger, mener hun. 

Hun forteller også at mange av de innsatte har slitt med både rus, traumer, og nevrolidelser som ADHD. 

I 2020 lanserte rusfeltets samarbeidsorgan Actis en rapport om rus- og helseutfordringer i norske fengsler. I rapporten kommer det fram at 60 prosent av de innsatte brukte rusmidler før de kom i fengsel. 

Skorven påpeker at det definitivt er mangel på ressurser, men syns likevel at fengselet legger til rette for å hjelpe de innsatte. Spesielt aktiviseringsteamet, som Kristoffer Vangli er en del av. 

– Det er en viktig jobb jeg får være med å gjøre, sier hun. 

– Det er som om veggene lever

Stian Aursøy har sittet inne i Indre Østfold fengsel siden januar, og synes det er vanskelig. Han sier at han har vært akuttinnlagt tre ganger siden han kom til fengslet. 

– Det er lang saksbehandlingstid, det burde ha vært raskere, sier Stian. 

Aursøy er fornøyd med miljøet i fengselet, selv om han til tider synes det er vanskelig å være der inne. 

Kristoffer Vangsli sier at annenhver helg er de innsatte inne fra halv fem om ettermiddagen til klokken åtte neste morgen. Det er fordi det ikke har nok ansatte i helgene. For Stian Aursøy er de lange innlåsningene spesielt vanskelige. 

– Det er som om veggene lever, de trykker innover, forteller han. 

Noen ganger har det endt i at han smeller hodet i veggen. 

– Fengselet bør ta ting alvorlig. 

Syr brudekjole

Utenfor fengselet har Aursøy en forlovede. Etter planen skal de gifte seg snart. Hvordan det skal gå, er ennå ikke planlagt.

– Jeg har ikke sett henne siden januar. Hun får ikke komme på besøk og jeg vet ikke hvorfor, sier han. 

Som andre innsatte jobber også Stian Aursøy noen dager, selv om han forklarer at det er mye opp og ned med arbeidsdagene. Akkurat nå jobber han med å sy en brudekjole.

– Hun har egentlig valgt en annen kjole, men det er noe å holde på med, sier han og ler litt. 

Stian synes det er bra med psykologisk hjelp, og setter pris på hjelpen han får av aktiviseringsteamet. Likevel mener han at det er for alt for liten tid med psykologen. Han mener også at det er for lite oppfølging, og ofte kan det ta lang tid å få utlevert medisiner man skal ta. Han tror det hadde vært bedre om fengselet hadde flere ansatte. 

– Hva pleier du å gjøre på fritiden?

– Hva kan man gjøre? spør Stian Aursøy ironisk tilbake. Kristoffer Vangsli supplerer fra siden at de pleier å spille på playstation, blant annet.

– Jeg vil ikke føle meg som hjemme her

Rommet til den Stian Aursøy er rotete og han vil helst ikke ha intervjuet der inne. Men han sier at han kan vise det frem. 

– På en måte er tilstanden på rommet hans slik han har det i hodet, sier Vangsli.

I vasken ligger det små hår etter at han barberte hodet. Foran senga står et keyboard han spiller på for å få ut følelsene sine. Han skriver også mye når han er sint. 

– Det er vanskelig å rydde, for jeg vil ikke føle meg hjemme her, sier Stian.  

Mener at kriminalomsorgen blir lite prioritert

Fengselsbetjent Camilla Hoen har jobbet i fengselet siden 2007. Hun sier at det ikke settes av like mye tid til rehabilitering nå som før. 

– Personlig sliter jeg med at jeg ikke kan hjelpe mer, sier hun. 

Hoen skulle ønske det kunne vært flere på jobb slik at de kunne hjulpet de innsatte bedre. Med bedre økonomi kunne også de ansatte fått mer faglig påfyll, sier hun. 

 – Men man trenger ikke faglig påfyll hvis man ikke får bruk for det.

Nå har de ikke jobb til alle de innsatte, men Hoen mener at med mer ressurser kunne de fått det til. 

 – Jeg føler at kriminalomsorgen blir lite prioritert fordi den ikke synes. Og det merkes at den ikke blir prioritert. 

Prioriterer kriminalomsorg

Statssekretær i justis- og beredskapsdepartementet John-Erik Vika fra Senterpartiet mener at deres regjering satser på kriminalomsorgen. Han sier at departementet fordeler penger til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), og så fordeler KDI det videre til fengslene. 

– Noe av det første Sp- og Ap-regjeringen gjorde etter at vi tiltrådte, var å styrke budsjettet til kriminalomsorgen med en varig økning på 145 millioner kroner, som blant annet skal gå til å styrke grunnbemanningen i fengslene. I revidert nasjonalbudsjett foreslås det å tilføre kriminalomsorgen ytterligere hundre millioner kroner, sier Vika. Men han legger til at det tar tid å styrke kriminalomsorgen.

Han påpeker at regjeringen ser alvorlig på det økende psykiske helseproblemet blant innsatte. Derfor har regjringen satt ned et utvalg som skal se på hvordan de innsattes helse best kan ivaretas under soning. Arbeidet gjøres i samarbeid med helsesektoren. 

Klare for quiz

Klokken er nå ti over tolv. Fire mannlige innsatte følger Kristoffer Vangsli ned ut av hovedbygget, der de har cellene sine. De skal til fritidsbygget. For å komme ut, må de gjennom en sikkerhetskontroll. 

De som ikke har vært på jobb, har sittet inne på cellene fra frokost og fram til nå. De følger asfalten mellom celler og et gammelt murbygg, før de ankommer et hvitt, lite hus. Det er fritidsbygget. Gangveien er omringet av høye gjerder med piggtråd. Sammen beveger de seg opp trappene gjennom et lite bibliotek. En av de innsatte leverer en DVD han har lånt. De går inn i et rom der to eldre damer kledd i rødt sitter og venter på dem. 

– Hei! Er dere klare for quiz? 

Damene er fra Røde Kors og jobber frivillig med å aktivisere de innsatte i fengselet. De besøker fengselet hver mandag. 

Veggene og taket i rommet er dekket av lerreter. Noen av dem er malt, men mange står fremdeles blanke. «Fortiden din definerer deg ikke» står det på engelsk på et av dem. 

– Det er vi som har malt dem, forteller Kristoffer Vangsli. 

Målet er at alle lerretene i taket og på veggene skal males av de innsatte. 

Mennene sitter og venter på en siste innsatt som blir fulgt ned av en annen fengselsbetjent. Når han kommer, deles det ut flere sider med spørsmål. To og to sitter og løser spørsmål etter spørsmål. 

Skravla går og motivasjonen for å vinne er høy. Røde Kors-damene har nemlig med seg premie til de tre beste. Heldigvis for de innsatte er det bare tre grupper som deltar. Etter et kvarter med diskusjon om fugler, norske gater og TV-serier, er arkene fylt ut og levert inn til damene i rødt. 

– Ja, er dere klare for resultatene nå?

Mennene sitter og lytter spent, mens poengene blir lest opp. Etter både skuffelse og seier deles poser med Smash og Non Stop ut rundt i rommet. Godteposene rives åpne og skravla går. Kristoffer Vangsli sitter ved bordet og vitser sammen med de innsatte og ansatte. Latteren fyller rommet. Om en halvtime skal mennene opp på cellene sine igjen.