Kampen om sannheten

1. Ikke vis intervjuobjekter som gråter

2. Ikke vis rammede folk som klager

3. Bruk kun de regulerte spørsmålene

Disse tre reglene fikk tyrkiske journalister beskjed om å følge av myndighetene. De skulle dekke jordskjelvet som rammet landet natt til 6. februar. Det sier den tyrkiske journalisten Gurkan Ozturan i Dokuz 8 News.

I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) var jordskjelvet en av de største naturkatastrofene i Europa på hundre år. Krisen tok over 50 000 liv og førte til massive ødeleggelser.

Upopulær kritikk

Det var krevende for tyrkiske journalister å dekke jordskjelvet og kritikken i etterkant.

Ifølge Erol Onderoglu, tyrkisk representant i Reportere uten grenser (RSF), ble kritikk slått hardt ned på av myndighetene.

– Etter jordskjelvet ble journalister utsatt for vilkårlige fengslinger og forfølgelse. Det skjedde fordi de stilte spørsmål ved politisk korrupsjon, klientelisme, eller brudd på bygningsregelverk. Og fordi de stilte spørsmål ved om myndighetene gjorde nok etter jordskjelvet.

Tøffe forhold i felt

Også Ozturan kan bekrefte at forholdene var tøffe. Han mener at myndighetene sendte enkeltpersoner og mobber for å angripe journalister.

– Ved flere anledninger var det fysiske angrep. Noen journalister ble fratatt materialet, eller utstyret deres ble stjålet, sier han.

Også en del av sivilbefolkningen i Tyrkia er kritiske til media, og vil hindre at myndighetenes rykte blir svekket. Noen av de fysiske angrepene var derfor også utført av sivile, forteller han.

Andre utfordringer var informasjonsflyt og kildemanipulasjon. Blant annet ble internettet stengt i tiden etter jordskjelvet.

– Myndighetene var lite tilgjengelig. Mye av informasjonen kom enten aldri eller altfor seint. Noen intervjuobjekter var også utvalgt av myndighetene på forhånd. De hadde mistet alt, men uttalelsene var likevel en hyllest til myndighetene og preget av stor optimisme, sier Ozturan.

Ikke mangel på informasjon

Den tyrkiske ambassaden i Oslo har blitt forelagt kritikken. De sier at de ikke er klar over at myndighetene stengte nettet, men at det kan ha skjedd fordi mange brukte det samtidig.

Det var ifølge ambassaden ikke mangel på informasjon om jordskjelvet. De mener at det var pressemøter hver dag med oppdaterte tall. Men de bekrefter at det tok litt tid før informasjonsflyten ble godt nok organisert.

De vil ikke kommentere påstanden om at myndighetene forsøker å kontrollere media.

Status på pressefrihet: skårer dårlig

Organisasjonen RSF kartlegger og kjemper for pressefrihet i flere land i verden. På deres lister er Tyrkia på plass nr.165 av 180 land. Situasjonen blir beskrevet som problematisk av Onderoglu.

Onderoglu i RSF sier at myndighetene hevder demokratiet er farlig, inkludert kritisk media.

– Myndighetene forsøker å kontrollere mer enn 80 prosent av mediebildet i Tyrkia. Slik er det særlig i krisetider, som etter pandemien eller nå etter jordskjelvet. De prøver å diskreditere all kritikk fordi de frykter å miste grepet om folket, sier han.

Ifølge Ozturan stempler myndighetene journalister som forrædere.

– Staten fraråder folk å høre på journalistene og setter spørsmålstegn ved vår profesjon, mener han. 

Det er også problematisk at mye innhold blir fjernet, fortsetter Ozturan. Det skjedde som en konsekvens av flere fysiske angrep.

– Arkivene våre er ødelagt og borte. Dermed kan vi ikke se tilbake og lære av feilene våre, sier han.

Internasjonal dekning 

Internasjonale journalister fikk større spillerom enn tyrkiske under dekningen av jordskjelvet, men det var likevel ikke fritt fram.

Utenrikskorrespondent for NRK i Midtøsten, Åse Marit Befring, forteller hvordan de dekket jordskjelvet. 

– Vi klarte å gå under radaren ved å være litt frekke og smidige. Jeg tror vi var heldige fordi vi kom dit tidlig, og alt var fremdeles et kaos. Vi fikk gjort jobben vår, men jeg har hørt mange historier om andre som ble forhindret i arbeidet, sier Befring. 

Blant annet forteller hun at enkelte ble stoppet midt i filming og bedt om å slette materialet. Noen journalister ble også arrestert, blant annet for å kritisere redningsarbeidet.

Når det gjelder publisering stod de friere. Internasjonale medier fikk jobbe som normalt, men slet med tilgangen, fortsetter Befring.

– Alle ville gjerne snakke med oss, og jeg tror de følte at vi var eneste måten de kunne få ut hva som skjedde. Normalt opplever jeg at mange tyrkere frykter for konsekvensene hvis de snakker med internasjonale medier, sier hun. 

Må formidle propaganda

Befring bekrefter at de tyrkiske myndighetstro mediene ikke var kritiske.

– Jeg så ingen av dem i de verst rammede områdene. Det jeg opplevde var at de rapporterte om selve redningsarbeidet, men at de ikke var like interessert i å forsøke å ettergå hvordan så mange mistet livet, sier hun. 

Hun forklarer at mange tyrkiske journalister jobber under et enormt press. Hun er derfor bekymret for at mange journalister vil slutte i mediebransjen. 

– De vet aldri om de tråkker over en grense og risikerer tiltaler og fengselsstraff hvis de skriver noe regjeringen mener er fornærmende eller omtaler som falske nyheter. 

Den tyrkiske ambassaden har fått mulighet til å kommentere denne kritikken, men har valgt å ikke gjøre det.

Motsatt strategi

Onderoglu, den tyrkiske representanten for Reportere uten grenser, uttrykker at han er bekymret for dagens situasjon. 

– Etter to tiår med politisk polarisering og politisk arroganse har tyrkisk media blitt dypt polarisert. Det er også svært lite mangfold.

– Hva skal til for at det blir mer frihet for pressen i Tyrkia?

– Etter valget burde en motsatt strategi bli tatt i bruk. Ikke bare for å forsone mediene, men for journalistikkens del. For at vi skal kunne spille vår rolle å bidra til et åpent samfunn, og til å informere folket, sier Onderoglu.