Vil inn i det gode selskap

Nylig var det den internasjonale dagen for pressefrihet. Pressefriheten gir både store og små redaksjoner muligheten til å skrive og publisere innhold de synes er viktig, men hva tenker de mindre og mer alternative mediene om deres pressefrihet i Norge?

Praktiserer det frie ordet

Pål Steigan, redaktør i Steigan.no som er en alternativ avis på venstresiden, mener at uten en fri presse har man ikke et demokrati. 

– Jeg mener pressefrihet bør være noe nær total. Det finnes unntak naturligvis, som ved kriminalitet, hensyn til privatlivet eller barn. Dette er skrevet stort sett i Vær varsom-plakaten, så det er helt elementært, sier Steigan.

Steigan synes det er bra at journalister publiserer saker de selv vil skrive, uavhengig av redaksjoner. Han synes også at det er viktig at alternative medier eksisterer.

– Jeg synes det er bra at andre alternative medier eksisterer, fordi de praktiserer det frie ordet. Om vi er uenige spiller ingen rolle. Statistikken viser at en del av disse alternative medier har en del lesere, og det er fint. 

Han legger til at de flere hundre tankeretningene må strides for å få et innsikt i samfunnet.

Fikk ikke medlemskap

Steigan.no er ikke med i pressens selvdømmeordningen. Selvdømmeordningen er en ordning med etiske regler for hvordan medier skal oppføre seg og hva medienes oppgave er. Ordningen styres av Norsk Presseforbund som er sekretariatet til Pressens Faglige Utvalg som håndhever reglenene gjennom Vær varsom-plakaten. Medier kan delta i ordningen ved at de blir tatt opp som medlemmer i Redaktørforeningen eller andre utgiverorganisasjoner. 

Steigan forteller at han søkte om medlemskap i Redaktørforeningen fordi han tenkte det kunne vært interessant å ha en diskusjon med dem, men fikk avslag.

– Jeg synes det var slapt av dem å ikke slippe til en kritiker. Deres hovedargument var at Steigan.no var for aktivistiske og drev med kampanjer, noe vi ikke står for, sier han.

– Ved å søke om opptak i Redaktørforeningen antydet jeg at det ikke skulle være en klubb for de som kun mener det samme, men en forening med motstridende stemmer. 

Steigan håper norske journalister river seg løs fra denne konsensusen.

–  Å frelse deres egen journalistiske sjel, det er ikke så vanskelig. Det er bare å begynne å ta Vær varsom-plakaten alvorlig, for den forbyr jo at journalister er underdanige overfor myndighetene, sier han.

Begresner mot egen vilje

Reidun Kjelling Nybø er leder i Norsk Redaktørforening. Hun sier at en av grunnene til at Norge er på topp av pressefrihetsindeksen er fordi Norge har verdens beste selvdømmeordning i pressen. For å bli med i denne ordningen må enten redaktøren være medlem i Redaktørforeningen, eller så må mediet være medlem av en av utgiverorganisasjonene.

Hun påpeker videre at for å være medlem i Redaktørforeningen må redaktøren og eieren slutte seg til de prinsippene i Redaktørplakaten og Vær-varsom plakaten. 

– Det betyr at vi har fått en del søknader fra såkalte alternative medier som ikke har blitt godkjent, der vi, egentlig litt mot vår vilje, har blitt litt portvoktere inn i ordningen, som er avgrensningen på hvem som er innenfor og utenfor Presseforbundet.

Setter likhetstegn

Nybø forteller at det er strenge krav for å bli med i selvdømmeordningen. Dette gjelder blant annet journalister og dobbeltroller, reklame, behandling av kilder, opptreden i den journalistiske arbeidsprosessen og hvordan eiere forholder seg til redaktørene og journalistene.

– Mange av de alternative mediene setter likhetstegn mellom pressefriheten og ytringsfriheten, men det er jo ikke helt det samme. Pressefriheten er koblet opp mot at pressen skal være i stand til å gjøre jobben sin fritt og uavhengig, sier hun.

– Det er jo mange som kan si at de er fri og uavhengige, men det betyr jo ikke at de nødvendigvis er det. Det ligger en helt klar forpliktelse i det å stille seg bak prinsippene i Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten, sier Nybø.

Få begrensninger

Redaktør i Liberaleren, Bent Johan Mosfjell, er fornøyd med dagens pressefrihet, men mener det er én ting som begrenser. 

– Pressefriheten i Norge har aldri vært så bra som den er i dag, men pressestøtten reduserer pressefriheten, sier han. 

Norge er landet i verden med mest pressefrihet, ifølge FNs pressefrihetsindeks 2023. Norge har vært på topp siden 2017. 

I Norge får flere medier pengestøtte fra staten. 

– Pressestøtten er ekstremt konservativ; den bevarer det eksisterende medielandskapet. Man betaler altså for at pressen skal være uforandret, sier han.  

Han forteller videre om retten til å ikke støtte et medie, og mener man ikke burde betale for å støtte noe man ikke liker. 

Skeptisk til regler

– Jeg er litt skeptisk til at alle medier skal følge den samme Vær varsom-plakaten for dette, forteller Mosfjell. 

Han mener det ikke bør være kun én Vær varsom-plakat, og anser ikke retningslinjene som en fasit. 

–  Hvis alle medier følger de samme retningslinjene, blir det ensformig. Alle vil gå i takt med hverandre, sier Mosfjell.

Han understreker likevel at de i utgangspunktet følger Vær varsom-plakaten.

Støtten skal være uavhengig

Leder i Redaktørforeningen, Reidun Kjelling Nybø, er ikke enig i det Mosfell sier.

–  Dersom man ønsker at de som gir pengestøtte skal like eller være enige med alle de støtter, har man ikke pressefrihet, sier hun.

Nybø sier det er viktig å beholde uavhengigheten mellom de som gir støtte og de som mottar den. 

– Den uavhengigheten er vi helt avhengige av. Vi vil at pressestøtteordninger som er mest mulig plattformnøytral og objektiv, sier hun.

Støtteordningene skal dermed ikke være for tett på hva slags type journalistikk støtten går til.

Alternative medier populært

Hele fem prosent leser det alternative mediet Resett i Norge, ifølge Reuters’ digital news report fra 2022. De har dermed like stort lesertall som Stavanger Aftenblad. 

– Alternative medier er medier som ønsker å være et korrektiv til det man ser på som mainstream, forteller Karoline Andrea Ihlebæk, professor i journalistikk ved OsloMet.

Ihlebæk har forsket mye på alternative medier og sier det finnes flere måter å definere hva et alternativt medium er. 

– Hva som skiller tradisjonelle medier fra alternative medier handler om hvor grensene går, men også hvem som får lov til å sette grensene, ifølge Ihlebæk.

En annen måte å definere alternative medier på, er at alternative medier ikke er med i den etiske selvdømmeordningen. 

– Det betyr at man for eksempel ikke er med i Pressens Faglige Utvalg, at man ikke har en selvstendig og fri redaktør og at man driver journalistikk på en annen måte enn det som er vanlig i etablerte redaksjoner, forklarer Ihlebæk.

Hun forklarer videre at alternative medier gjerne har kommet inn i journalistikken fra en politisk, ideologisk eller tematisk side. Det har de siste tiårene vokst frem et ideal om at journalistikken skal følge visse etiske grenser.

– Det er ikke noe enkelt skille mellom alternative medier og andre medier. Alle grensene handler mye om makt og hvem som har makten til å sette disse grensene, sier Ihlebæk.

Hun forklarer videre at grensene på hva som blir sett på som legitim journalistikk er i forandring hele tiden. 

– Det vil aldri være hundre prosent sikkert hva som er profesjonell og hva som er alternativ journalistikk. Det vil være mange glidende overganger, sier hun.

Kan virke som en motmakt

Hun forklarer også at de alternative mediene kan være en slags motmakt til de etablerte mediene om hva som er lov til å si og hvem som har lov til å komme til orde.

– De har jo en potensiell makt til å sette agendaen og til å utfordre agendaen til de etablerte mediene, sier hun.

Selv om mange alternative medier ikke er medlem i selvdømmeordningen, følger noen av mediene likevel mange av de etiske retningslinjene.

–  Det ble en endring i Presseforbundets vedtekter med hvem som fikk lov til å være innlemmet i selvreguleringssystemet. Dette var fordi det ble så mye press på systemet da folk klagde inn alternative medier og blogger som ikke var med, sier Ihlebæk.