Byens bane

– Vær oppmerksom på avstand mellom dør og plattform.

Kort pause. 

– Please mind the gap.

Det spraker i høyttalerne ombord i T-banens linje, et spor som går helt fra Frognersetern i Oslo vest til Bergkrystallen i Oslo øst. «Østkanten» og «vestkanten» brukes ofte som en todeling av den norske hovedstaden – basert på økonomiske og sosiale skiller. Er det mulig å se noen av disse  forskjellene fra T-banesetet? Er denne linjen så lang at den forteller flere historier?

Frognerseteren

469 meter over havet. 14,3 kilometer unna Stortinget. Gjennomsnittlig 117 antall reisende per døgn (2008).

Tre helhjelmer studerer den vide utsikten over Oslo by fra perrongen. De har nettopp rullet ut av dørene og over luftrommet mellom bane og perrong. Fulldemperne på to hjul står godt plassert mellom beina. De lurer på hvilken løype de skal ta. Sykkelstiene er mange her oppe. Etter overraskende rask diskutering, farer de utfor bakkene. Det er sannsynlig at det samme blir gjentatt her oppe om kort tid. De har nemlig 24-timers billett.  

På den andre siden av perrongen står en middelaldrende mann og tøyer. Skjorta er av. Ved siden av denne mannen som utfører kompliserte vridninger og tøyende øvelser står det noen godt brukte rulleski, staver med pigger laget for hard asfalt og en middels stor sekk. Ved å ta T-banen unngår han syv kilometer utforbakke plassert oppå to stilker med små hjul uten bremser. Nærmere sagt unngår han en thriller som mest sannsynlig hadde vært preget av skrubbsår og knekte staver. 

T-banesjåføren ikledd Sporveiens oransje uniform går catwalken fra det ene styrhuset til det andre. Han har bestemte skritt. Blikket er vendt fra vest mot øst. 

Holmenkollen

277,7 meter over havet. 9,8 kilometer unna Stortinget. Gjennomsnittlig 560 antall reisende per døgn (2008).

Fra Frognerseteren ned til Holmenkollen er det svingete skinner, grønn utsikt og ærverdige hus. Her er det hus av tømmer med røde karmer og gress på taket. Har Geilo kommet til Oslo? 

T-banen er relativt tom for folk hele veien. Det er få som skal nedover mot byen. Det er en overvekt av dressbukser og turklær. På Lillevann er det kun to eldre som går på. De er ikledd turklær. Matchende røde anorakker er bleket av solen etter alle årene i bruk. Det eldre parets ansikter har derimot ikke bleknet med årene. Det ser ut som det ble en lang Syden-tur på dem i år. 

Ved Skogen stasjon er det en fenomenal utsikt over nettopp skog. T-banen svinger seg nedover, forbi både furu og gran. En guttegjeng på fire trer inn på banen. To av dem har merkelige, firkantede sekker på ryggen. Først når de snur seg 180 grader er det mulig å se hvorfor formen på sekkene er så rar. Det er nemlig sekker spesiallaget for frisbees. De har minst 20 frisbees i hver sin sekk. De spiller nok ofte. 

Ved Voksenlia ser man ned på blokkene. I konkret betydning. Kanskje også i overført betydning? Her oppe er det flaggstenger i hagene til eneboligene. I tillegg er det mulig å ense et hint av de store hagers selvtillit. 

– Skal vi bare droppe det, da?

En ung mann med overdrevent mye gele i det kullsvarte håret går inn mellom skyvedørene. 

– Nei, assa, hvis du ikke har sånn veldig lyst, så gidder hvert fall ikke jeg. 

Det blir en lengre pause. Det er vanskelig å lytte til den andre siden av linja. Mannen stønner og svarer nokså irritert:

– Da booker jeg en annen helg da. Det er for sent å avbestille denne helgen nå uansett. 

Han legger på. 

Det har også kommet tre jenter inn på T-banen. De har hver sin ryggsekk, alle med to tennisracketer plassert oppi. De har tennisskjørt over juicybukser. Den ene har rosa bukse, den andre har grå og den siste har lilla. På en av nettsidene som selger disse buksene står det at «Juicy Coutore er et amerikansk luksuriøst merke som spesialiserer seg innenfor fritidsklær.» Det står også at enhver bukse koster 1299 kroner. 

Ved Holmenkollen går frisbeemennene av. Tre ungdommer setter seg i en firer-bås. To jenter og en gutt. De har nettopp trent i Holmenkollen rulleskianlegg. På t-skjortene deres står det «Heming» i stor, grønn skrift. Rulleskiene er pent pakket ned i små bagger og stavene plassert i stavkorger, slik at det skal mye til for at det dyre karbonet knekker. Skiskoa er fortsatt på. Hjelmene også. Da blir det mindre å bære på. Begge jentene har tykt, blondt hår. Av en eller annen grunn er det typisk å ha en slik manke her oppe. Stereotypen lever fortsatt. 

Slemdal

144,6 meter over havet. 5,9 kilometer fra Stortinget. Gjennomsnittlig 819 antall reisende per døgn (2008). 

T-banen fortsetter ferden mot Slemdal. Ved Besserud stasjon blåser det overdrevent mye. Vinden har tatt tak i Hermés-skjerfet til damen som må ha vært med jorda på minst 80 runder rundt sola. Skjerfet blafrer godt i halsen, men legger seg fint idet hun kommer inn på banen. Hun setter seg ned og puster tungt, før pulsen roer seg. Det lukter parfyme. Sterk rose. Det tar ikke lang tid før hun tar ut Finansavisen fra Louis Vuitton-veska. Hun smeller avisen opp med et høyt klask. Før hun slikker på tommelen og blar seg gjennom. 

Ved Skådalen går tenåringsjenter – som ser ut som de allerede har ni års erfaring i businessbransjen – på banen. 

– Åh, jeg har så vondt i skulderen. 

De har begge designervesker på flere kilo med skole-pc, skolebøker, skrivebøker, matbokser, vannflasker og toalettmapper. 

– Se da, jeg har røde merker, liksom. 

En type med myk brun pc-veske snakker sammen med en annen type med myk brun pc-veske. Begge har på seg dress.

– Mye stress for tiden, eller?

– Ja, det begynner å bli en del nå. 

Klein stillhet. 

– Sommeren er virkelig i ferd med å ta slutt nå. 

– Ja. 

Det virker ikke som om smalltalking er deres beste egenskap. 

Det stiger røyk ut fra pipa hos Vettakollen pizzeria. Lukten av brent skorpe kan kjennes i neseborene. Den populære restauranten ligger to meter fra togskinnene. Kanskje det er derfor de kun serverer take-away? 

Jentene med designervesker har igjen begynt å prate etter en mobilpause fra hverandre. 

– Hallo, hørte du at Sofia ikke kom med på bussen på Blindern?

De går begge i 9. klasse og har allerede bestemt seg for å søke seg inn på russetidens mekka, nemlig Blindern Videregående skole, om to år. 

– Ja, Andrea sa det til meg. Og vet du hva jeg skjønner det litt, òg. Hun er liksom ikke helt inni den gjengen der. 

– Nei, enig. 

Videre går samtalen i at folk fra Bygdøy er litt rare. 

– Det er så sykt lite samfunn der ute.

T-banen ruller forbi en gul, gigantisk, forlatt villa. Malingen har begynt å flasse vekk. Er det ingen arvinger som vil ha dette huset? Skal det bare forfalle? 

Ungdommene med rulleski fra Holmenkollen stasjon gjør seg klar til å gå av ved Gråkammen. Nå er de bare to. Den ene jenta bor sikkert lenger oppe. Gutten og jenta veksler forsiktige blikk med hverandre. Det er tydelig å se at begge to synes det er litt kleint nå som det bare er dem igjen. 

– Vet du hva vi skal ha på treninga på tirsdag? 

– Jeg tror kanskje vi skal ha intervaller. Skøyting, tror jeg.

– Åja, det blir sikkert slitsomt. Jeg er bedre i klassisk. 

Stillhet. De går av. De vinker ha det til hverandre så fort som mulig. 

Tennisjentene med de tykke, blonde hestehalene gjør seg klare til å gå av ved Slemdal. Ellers sitter over halvparten av passasjerene på mobilen. Et par triller en barnevogn med to etasjer inn blant mobilfolket. En dame i 50-årsalderen ser opp fra mobiltelefonen og tilbyr plassen sin, slik at paret kan sitte sammen, samtidig som de kan ha en hånd på barnevognen. I bunnen av barnevogna ligger det en pakke med kjeks. Sikkert til nødstilfeller.

 Majorstuen

47,6 meter over havet. 2,7 kilometer fra Stortinget. Gjennomsnittlig 60 654 antall reisende per døgn (2012). 

Boligene har begynt å bli mindre her nede. Et par rekkehus skimtes blant eneboligene. Rett ved Ris T-banestasjon ligger Ris Pumpestasjon, men noen har tagget en liten strek som gjør stor forskjell. Nå står det nemlig Ris Rumpestasjon. Det ser ut som om noen har forsøkt å vaske det vekk. Uten hell. 

Flere vesker må vike for rumper. Nå er T-banen såpass full at de som kommer på er nødt til å stå. En guttegjeng rakk akkurat ikke denne banen. Det holder ikke å trykke febrilsk på knappen dersom mannen inni høyttalerne allerede har sagt «dørene lukkes». På den andre perrongen står en mann ikledd skjorte, dress, lakksko og løpesekk. Det ser ut som han har løpt til jobben tidligere i dag. Nå venter han på neste bane. Bakkene hjem igjen ble vel for tunge i dag. 

Ett kjærestepar i tenårene går på. De holder hender. De ser nyforelska ut. De har matchende hettegenser fra Abercrombie & Fitch. 

Majorstuen er første felles stasjon for alle T-banelinjer på vestlig side av Oslo. Her blir det ny rekord i antall på- og avstigende. Det er nesten som om hele vognen bytter personlighet. Den etablerte stemningen fra Frognerseteren blir nå drastisk dratt ut gjennom skyvedørene. Nye mennesker fyller kupeen. 

Jernbanetorget 

5,2 meter under havet. 500 meter unna Stortinget. Gjennomsnittlig 77 000 antall reisende per døgn (2012). 

– Skal vi dra hjem til deg?

– Nei, til deg. Mamma og broren min er hjemme. 

– Okey. 

Kjæresteparet i tenårene med matchende gensere sitter tett inntil hverandre. Hun har hodet på skulderen hans. De deler ørepropper slik at de kan høre på musikk sammen. 

Stasjonene under bakken er preget av en stil som mest sannsynlig ikke går innenfor dagens moderne rammer, hvor det skal være rolige farger med et enkelt uttrykk. Veggene her nede har verken rolige farger eller et enkelt uttrykk. Her er det et forvirrende mønster i blått, rødt og oransje. 

Det er ofte fullt på Jernbanetorget stasjon. En av grunnene er de svært mange reisende som kommer fra, eller skal til Oslo S. I dag er intet unntak. Passasjerer står på rad og rekke. Flere personer ser ut som studenter. Midt i tjueårene, med hodetelefoner og sekk. Mange av dem er nok nye i Oslo. De sjekker Ruterappen flere ganger. 

Helsfyr

73,7 meter over havet. 3,8 kilometer fra Stortinget. Gjennomsnittlig 9410 antall reisende per døgn (2010).

Det er et særdeles høyt desibelnivå på Helsfyr T-banestopp. Ungdomsgjenger fyrer opp hverandre. Kebabnorsken er tydelig, selv på avstand. 

Skiltene har nå endret seg fra «retning sentrum» til «retning øst». To gutter i barneskolealder skal på trening. Skiskoene fra Holmenkollen er byttet ut med fotballsko her på Tøyen. Guttene er ikledd Messi og Haaland. 

Ryen

124 meter over havet. 6,7 kilometer unna Stortinget. Finnes ikke statistikk på antall reisende. 

Her ute skimtes en trafikkert motorvei. Store industrilokaler glir forbi vinduene. 

 «Möller bil», «Solenergi, «Flisekompaniet» vises på store skilt.

Gigantiske eneboliger er byttet ut med gigantiske leilighetskomplekser. Hermés-skjerf er byttet ut med tildekkende religionsplagg.

Kvinnen ved siden av ser på reels hun har blitt tilsendt på Instagram. Hun humrer litt og skriver «hahah» tilbake. Men hun ler mer når hun blafrer gjennom sin egen feed. Det digitale ekkokammeret fungerer. 

Avfallsstasjon. Rekkehus. Blokker. Et overtall eldre stiger om bord. Et flertall av dem tar opp bok fra sekken. Det skal litt til i dagens samfunn å være en av de som tar opp papir istedenfor skjerm.

Bergkrystallen

160 meter over havet. 10,5 kilometer unna Stortinget. Det finnes ikke statistikk på antall reisende. 

T-banen har nå begynt på siste strekke mot endestasjonen. Kun fem stasjoner gjenstår.  

Ved Brattlikollen går to tenåringsgutter på. De har på seg stramme jeans med hull i, hvite Nike sko og dunjakker fra Emporio Armani. De snakker om kompisen de nettopp sa ha det til. Han skulle ta banen i motsatt retning. 

– Han sa han hadde svart belte i judo.

– Er det egentlig mulig?

– Vet ikke, ass. Du tror ikke han juger?

– Vet ikke, men han er liksom 13 år. Går det an da? 

De tar frem telefonen og begynner å google. 

– Finner ikke noe svar, ass. 

Ved Lambertseter glir T-banen forbi en rekke blokker og boligsameier med uforståelig tagging på veggene. Norges første drabantby byr også på flere grøntarealer – som deles på. Det er lite som tyder på store hagers selvtillit her ute.

Enda flere blokker i middels høyde sklir forbi T-banens mange vindusflater. Den eldre gjengen går av, bøkene ble lagt ned i sekken i god tid før dørene ble åpnet. En familie med mor, far og fire barn går på. Barna snakker norsk, foreldrene svarer på et ukjent språk. Den eldste har så vidt begynt på skolen. Skolesekken med enhjørninger – som hun forsøker å bære med armene – subber i bakken. Nummer to står oppå en plate plassert bakerst på den ene barnevogna. Han har sikker lært seg å gå ganske nylig. De to andre barna som sitter i hver sin vogn, er svært tette i alder. Det kan ikke være mer enn et år mellom dem. Familien skal ikke langt. Neste stopp er endestasjonen. Det er likevel forståelig at de velger å ta banen. 500 meter er tross alt ganske langt for små ben. 

Alle går av på Bergkrystallen. Folk har dårlig tid.

T-banesjåføren ikledd Sporveiens oransje uniform går catwalken fra det ene styrhuset til det andre. Han har bestemte skritt. Blikket er vendt fra øst mot vest.