Hanne Christiansen (til venstre) avbildet sammen med fotograf Monica Strømdahl og fikserne deres, Qayoob og Hamid i Afghanistan. Foto: Privat
Hanne Christiansen:

– Vi blir hindret i å gjøre jobben vår

Norge er det landet i verden med best vilkår for pressefrihet. Men i Midtøsten opplever norske journalister brudd på rettighetene sine.
Onsdag, 15 mai, 2024 - 13:38


Hanne Christiansen. Foto: Privat

– Jeg ble stoppet et par ganger i Afghanistan. Du føler deg ikke så høy i hatten når du står der med to væpnede vakter, og de ser gjennom tingene dine, sier Hanne Christiansen i Aftenposten.

Hun er én av fire journalister Journalen har snakket med, som har rapportert fra Midtøsten og som har opplevd begrensninger i sin pressefrihet. Flere land i denne regionen er nemlig ansett som problematiske når det kommer til vern av journalister og deres rettigheter.

Fredag 3. mai ble den årlige pressefrihetsindeksen fra Reportere uten grenser publisert, og Norge troner igjen på toppen av lista som det landet med best vilkår for pressefrihet. Land som Afghanistan, Israel, Libanon, Syria og Iran har alle fått dårligere vilkår i pressefrihet siden fjorårets indeks.

Pressefrihetsindeks for utvalgte land i Midtøsten

  • Afghanistan ligger i år på 178. plass, 26 plasser ned fra i fjor.
  • Tyrkia ligger i år på 158. plass, sju plasser opp fra i fjor.
  • Libanon ligger i år på 140. plass, 21 plasser ned fra i fjor.
  • Syria ligger i år på 179. plass, fire plasser ned fra i fjor.
  • Iran ligger i år på 176. plass, én plass opp fra i fjor.
  • Israel ligger i år på 101. plass, fire plasser ned fra i fjor.
  • Palestina ligger i år på 157. plass, én plass ned fra i fjor.

Kilde: Reportere uten grenser

Lager pressefrihetsindeks årlig


Ami Hedenborg. Foto: Marita Andreassen

Ami Hedenborg, styremedlem i Reportere uten grenser, synes det er viktig å ta opp utfordringene knyttet til pressefrihet.

– Vi trenger oppmerksomhet om det, for uten pressefrihet og uten ytringsfrihet, så har vi ikke noe demokrati, mener hun.

Hedenborg sier at Reportere uten grenser har laget pressefrihetsindeksen siden starten av 2000-tallet, og at den utarbeides gjennom å se på fem forskjellige forhold i hvert enkelt land. Det er politiske, økonomiske og sosiokulturelle forhold, i tillegg til lovgivning og sikkerhet.

– Men framfor alt, så har vi jo personer i hvert land som jobber der. De får et spørreskjema der de svarer på mange spørsmål om hvordan det er å jobbe i de landene, sier Hedenborg.

– Kan bli straffeforfulgt

Christiansen, som tidligere har vært Aftenpostens Midtøsten-korrespondent, forteller om hvordan hun har opplevd å få pressefriheten sin begrenset.

 Jeg har aldri fått visum til Iran, og med det blir vi direkte hindret i å gjøre jobben vår.


Midtøsten-korrespondent Christiansen i Azaz, Syria. Foto: Privat

Christiansen er ikke den eneste som har opplevd å få sin pressefrihet begrenset på lignende vis. Silje Kampesæter, som nå er distriktsredaktør i NRK Innlandet, har tilsvarende erfaringer fra sin tid som frilanser i Tyrkia. Hun fikk ikke fornyet pressekortet sitt i 2015, fordi hennes daværende samboer, som er født og oppvokst i Tyskland, hadde kurdisk bakgrunn.


Silje Kampesæter. Foto: Privat

 Myndighetene i Tyrkia mente at jeg var inhabil på grunn av den relasjonen, og de fulgte tydelig med på det jeg skrev hjemme, sier Kampesæter.

Hun opplevde også at folk var veldig varsomme med å uttale seg i Tyrkia. Kampesæter mener det er en stor begrensning av ytringsfriheten når landet har lover og regler som gjør at man kan bli straffeforfulgt for å ytre seg.

 En ting er den offentlige kontrollen og sensuren. Det er nesten verre å se den effekten det har på sivilbefolkningen og deres anledning til å tørre å ytre seg fritt, sier hun.

Pressefrihet er pressens rett til å publisere og spre informasjon uten forhåndssensur. Ved å unngå å gi journalister pressekort eller tilgang til landet, mister pressen  frihet til å publisere informasjon.

For korrespondent Yama Wolasmal i NRK betyr pressefrihet å kunne jobbe fritt uten innblanding fra myndigheter.

 Det som er pressefrihet for meg, er å jobbe uten frykt for represalier, fengsel, trusler eller bortføringer, sier han. 

Nektes tilgang

Wolasmal trekker frem et pågående eksempel på begrensinger i pressefriheten i Midtøsten.


Wolasmal har vært NRKs Midtøsten-korrespondent siden høsten 2020. Foto: Privat

 Akkurat nå blir hele verdenspressen sensurert av Israel og Egypt fordi ingen journalister slipper inn i Gaza, sier han.

Wolasmal mener at når myndighetene i et land ikke slipper journalister inn, er det et direkte angrep på pressefriheten. Han sier at det er alvorlig på både det faglige og menneskelige planet. Det tærer på han å ikke kunne være vitne til det som skjer i Gaza, sier han.

 Vi hindres i å være verdens øyne og ører. Det er en bevisst strategi for å kneble pressen. Innreiseforbudet til Gaza kjennes ekstremt frustrerende.


Yama Wolasmal. Foto: Privat

Han forteller også om etiske dilemmaer i forhold til kildene han møter, og hvordan han skal verne om dem i land der det å ytre seg kan få konsekvenser. Han deler et eksempel fra Afghanistan, der han møtte en kvinne som startet en hemmelig jenteskole etter at Taliban overtok styringen i landet.

 Hun risikerte å havne i fengsel fordi hun stod foran kamera og kritiserte Taliban, forteller Wolasmal.

Han sier videre at kvinnen var bestemt på å stå frem og å si disse tingene offentlig. Hun ba om at Wolasmal ikke måtte sladde henne. Til slutt overstyrte han kvinnens ønske.

 Jeg kunne ikke gjøre det av hensyn til henne, for jeg ville jo ikke at hun skulle få Taliban på døra, sier han.

Vanskelig å få informasjon

VGs utenriksjournalist Kyrre Lien, som tidligere har rapportert fra blant annet Palestina, Israel, Libanon og Irak, trekker også frem situasjonen i Gaza. Han sier at israelske myndigheter mener at de ikke kan garantere for sikkerheten til journalistene i en krigssone som Gaza.

 Men journalister er ofte vant til å jobbe i risikosoner, og de og mediehusene må få ta disse avgjørelsene selv, ikke en stat eller part i en aktiv krigssone, sier Lien.

For Lien er pressefrihet en av bærebjelkene i ethvert demokrati. Han sier at pressefriheten vi har i Norge er noe vi kanskje tar for gitt. Her har pressen mulighet til å dukke opp på Stortinget og stille kritiske spørsmål, ettergå makta og forvente svar.


Lien har tidligere vært VGs utenrikskorrespondent, men jobber nå med utenriks hjemme i Norge. Foto: Privat

 Dessverre er det mange land og mange ledere som ønsker å trekke tilbake den friheten og gjøre det vanskeligere for journalister å stille ubehagelige spørsmål, mener Lien.

Han forklarer at i Midtøsten er det nærmest umulig å få informasjon, fordi de ikke har noen åpenhetsprinsipper og at media ofte blir ansett som en byrde. Likevel påpeker han at noen ting er enklere, og han har opplevd å få tilgang til gode reportasjemuligheter.

 Du kan lettere få bli med militsgrupper ut på skarpe oppdrag, sier Lien.

Han understreker at årsaken til at han fikk være med, er fordi myndighetene i landet kanskje har et spesifikt budskap de ønsker å fremme. Derfor velger de hvilke saker de ønsker å ha journalistene med på.

 Men det kan man si om norske myndigheter også, som inviterer journalister med på turer til utlandet. Det er litt av det samme, sier Lien.


Silje Kampesæter. Foto: Privat

Mulighet til å belyse utfordringer

Samme dag som den årlige pressefrihetsindeksen publiseres, markeres også den internasjonale dagen for pressefrihet.

Det er enighet blant journalistene om at markeringen er en fin anledning til å belyse problematikken knyttet til temaet. Silje Kampesæter mener at det som blir gjort i hverdagen har mest å si.

– Det blir en anledning til å rette søkelyset mot tematikken, men når det er da man gjør det og ikke ellers, så tror jeg ikke det har så mye verdi, sier hun.

– Kan ikke la seg kneble

Yama Wolasmal mener at man må fokusere på problemene og fortsette å snakke om dem. Han sier at det som er i pressens makt og det de kan gjøre for å motvirke begrensninger i pressefriheten, er å ikke gi seg når det gjelder å stille myndighetene til veggs.

– Vi må fortsatt prøve å dekke forholdene i områdene der vi ikke slipper inn. Derfor har de fleste norske redaksjoner hyret lokale journalister i Gaza som dekker krigen på vegne av oss. Pressen kan ikke la seg kneble av innreiseforbud til Gaza, sier Wolasmal.