Den lange veien mot fred

Colombia har i mer enn 50 år vært preget av en borgerkrig med de liberale på den ene siden og de konservative på den andre.

Til tross for at en fredsavtale ble undertegnet i 2016, tar gjennomføringen tid. Det skyldes blant annet at landets historie er preget av politiske konflikter, narkotikavirksomhet og borgerkriger.

Massedemonstrasjoner i Bogotá

Rundt den 20. november 2019 brøt det ut store demonstrasjoner i Bogotá og andre byer i landet. Ifølge den spanske avisen El País protesterte demonstrantene mot økonomiske ulikheter, heving av pensjonsalderen og korrupsjon, samtidig som de krevde at den nevnte fredsavtalen må gjennomføres.

Demonstrasjonene var et initiativ fra fagforeninger, studenter, bondeorganisasjoner og urfolksgrupper, og skiller seg fra tidligere demonstrasjoner som har vært i landet.

– Siden midten av 70-tallet har man ikke opplevd at demonstrasjonene har vært så store i landet. Demonstrantene kom ikke bare fra initiativtakerne, men fra alle samfunnslag, sier Diego Marin Rios, informasjons- og organisasjonsmedarbeider fra Latin-Amerikagruppene i Norge.

– Under borgerkrigen hadde myndighetene i landet en formening om at alle som demonstrerte mot staten, var terrorister. Etter fredsavtalen ble etablert, kan ikke staten lenger peke på demonstrantene som kriminelle, sier Rios.

Forhandlinger satt på vent

Få dager etter demonstrasjonene startet meldte president Iván Duque Márquez via en Twitter-melding at han ville gå i forhandling med demonstrantene.

– Sammen med ordførere og guvernører fra hele landet starter vi i morgen de nasjonale samtalene, skrev Duque i en melding på Twitter den 24.november 2019.

Diego Marin Rios uttaler at presidenten ikke erkjente demonstrasjonene som en samlet bevegelse mot systemet, og valgte derfor heller å gå i nasjonal dialog med hver de forskjellige gruppene som deltok. 

Etter at koronasituasjonen kom til landet, har disse forhandlingene blitt satt på vent.  

– Situasjonen i landet er nå derfor ganske spent, sier Rios.

– Manglende politisk vilje

Journalist og doktorgradskandidat Gina Morelo er professor i journalistikk ved universitetet Pontificia Universidad Javeriana i Bogotá. Hun peker på manglende politisk vilje fra den sittende regjeringen som en årsak til at fremdriften med fredsavtalen tar tid.

– Regjeringen har holdt sitt ord på noen punkter, og særlig når det kommer til å motarbeide de tidligere geriljaene. Overordnet går det imidlertid ikke bra med gjennomføringen av fredsavtalen, sier Molero, som også er redaktør av nettportalen La liga contra el silencio, som på norsk betyr Ligaen mot stillheten.

Hun sier at den tidligere presidenten Álvaro Uribe Vélez fra Demokratisk sentrum stilte seg i opposisjon mot prosessen som skulle ferdigstille fredsavtalen. Vélez er fortsatt med i partiet, som sitter i den nåværende regjeringen.

I en artikkel fra den colombianske avisen Semana uttalte president Iván Duque Márquez at Uribe Vélez har vært viktig for hans politiske karriere. Duque omtaler også Uribe Vélez som sin mentor. 

Store dødstall

Konfliktene i borgerkrigen har hovedsakelig stått mellom Colombias stat og den venstreorienterte geriljagruppen Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC).

Mer enn 220 000 mennesker har mistet livet i den brutale borgerkrigen, og langt flere har mistet hjemmene sine.

Ifølge NRK ligger fortsatt mer enn 100 000 uidentifiserte lik begravet i Colombia etter borgerkrigen, som startet i 1964.

Luz Marina Hache (64) fortalte til NRK at hun har lett etter sin forlovede, Eduardo Torres, som ble fengslet på 1980-tallet og siden forsvant.

– Han er aldri blitt funnet, og jeg har aldri fått noen offisiell forklaring på hva som egentlig skjedde med ham, sa Hache til NRK.

Uenige om årsakene

Borgerkrigen kan spores tilbake til «La Violencia», en krig mellom den konservative og den liberale eliten mellom 1948 og 1958. De to partiene gikk da sammen om å fordele stillingene i statsapparatet, og forbød samtidig all opposisjon. Ifølge FN var dette en strategi for å holde kommunistene og bøndene i landet utenfor makten. 

Splittelsene i landet ble en markant grobunn for de voldelige og væpnede konfliktene som fulgte mot slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet mellom geriljagrupper og paramilitære grupperinger.

De høyreorienterte paramilitære gruppene ble opprettet av jordeiere og narkokarteller for å bekjempe kommunistene og venstresidens geriljagrupper. De ble også støttet av regjeringen og hæren, og anså derfor seg selv som beskyttere av staten.

Ifølge FN er det de paramilitære gruppene som har stått for store deler av overgrepene i landet, men hæren og geriljaen er også ansvarlig for mange overgrep og brudd på menneskerettigheter.

Det er uenigheter i landet om hva som var årsakene til konfliktene, ifølge Latin-Amerikagruppene i Norge. Venstresiden og flere sosiale organisasjoner mener konflikten er et resultat av økonomisk ulikhet i befolkningen og politisk og sosial ekskludering. På den andre siden mener myndighetene i landet at geriljagruppene utgjør årsaken til konfliktene.

Signerte fredsavtalen i 2016

I samarbeid med Cuba har Norge siden 2012 vært sentrale for å legge til rette for en fredsavtale mellom regjeringen i Colombia og geriljagruppen FARC. 

I 2016 ble fredsavtalen signert av begge parter. De sentrale punktene i fredsavtalen var, ifølge FN, blant annet forhandlinger om jordreformer, utvikling av landsbyene, oppreisning for pårørende og etterlatte og en strategi i kampen mot narkotika. I tillegg skulle FARC bli et eget politisk parti og dermed ha politisk innflytelse. 

Benedicte Bull, forsker og leder for norsk nettverk for Latin-Amerika forskning, skriver i en artikkel i Dagsavisen at det i meningsmålinger kommer frem at 83 prosent av befolkningen i Colombia mener at fred er viktig for livene deres.

Likevel svarte et knapt flertall “nei” til fredsavtalen i oktober 2016. Noen av årsakene til det er motstanden mot FARC, som fortsatt eksisterer i dag.

Befolkningen har også vært usikker på om fredsavtalen vil føre til en oppblomstring av kriminelle grupper, og en ny bølge av vold i samfunnet.

Presidenten er kritisk til fredsavtalen

I landets grunnlov av 1991 regnes Colombia som en demokratisk republikk, ifølge Store norske leksikon. Det er alminnelige valg hvert fjerde år, og den utøvende makten ligger hos presidenten.

I 2018 vant høyresidens presidentkandidat Iván Duque Márquez valget, og tok dermed over for den tidligere presidenten Juan Manuel Santos, som hadde sittet som president siden 2010. 

President Duque fremmet allerede i valgkampperioden en kritikk av fredsavtalen fra 2016 fordi han ønsket å reforhandle avtalen. Ifølge Semana er presidenten kritisk til å inngå fredsavtaler med FARC.

Det var lenge usikkert om Duque kom til å endre fredsavtalen, men 25. september 2019 lovet presidenten foran FNs generalforsamling at han skulle videreføre fredsprosessen. 

Likevel har det vært mange konflikter knyttet til hans presidentskap. Store deler av befolkningen mener fredsprosessene mellom regjeringen og FARC-geriljaen ikke gjennomføres.

– Negativ utvikling

Den amerikanske frilansjournalisten Richard McColl, som er basert i Colombia, sier i en kommentar til Journalen at det har vært en negativ utvikling for landet da de valgte en president som erklærte at han kom til å ødelegge for gjennomføringen av fredsavtalen.

Dette var ikke den mest positive beslutningen for et land som er utmattet av generasjoner av konflikter, mener han.  

– Selv om president Duque ønsker å ødelegge for gjennomføringen av fredsavtalen, er det vanskelig å gjøre siden de fleste elementene i avtalen er godkjent av Kongressen og lagt inn i lovverket, sier McColl.

– Problemet er at regjeringen hans overser fredsprosessen, som i hovedsak krever resurser og vilje, fortsetter han.

Økonomiske utfordringer

Colombias viktigste eksportartikkel er olje. Dette gjør landets økonomi svært avhengig av oljeprisene. De siste årene har økonomien hatt et kraftig oppsving, og bruttonasjonalproduktet har økt mye siden tusenårsskiftet. Likevel har landet flere store økonomiske utfordringer.

I år har oljeprisen falt både på grunn av en markedskonflikt mellom Russland og Saudi-Arabia, og senere på grunn av koronakrisen. 6. mai erklærte president Duque økonomisk krisetilstand for andre gang i år. 

Allerede i april ventet landets finansminister Alberto Carrasquilla at 2020 ville bli Colombias dårligste økonomiske år gjennom historien. Det meldte Colombia Reports.

Den colombianske økonomien er i tillegg tynget av stor utenlandsgjeld. På tross av kraftig økonomisk vekst hadde den eksterne gjelden i 2018 vokst til over 40 prosent av landets BNP, viser tall fra World Bank. Noe av denne utenlandsgjelden henger igjen fra 70- og 80-tallet, men regjeringen har i tillegg tatt opp lån i nyere tid som har økt gjeldsbyrden.

I internasjonale krisetider, som den verden er inne i nå, gjør dette Colombias økonomi ekstra sårbar.

Preges av narkoøkonomi

Colombia har en lang historie med narkotikaproduksjon, som også er en viktig del av landets økonomi. Virksomhetene med marihuana og kokain har derfor hatt en stor innflytelse på landet siden 70-tallet og ført til både kriminalitet og mange drap, samtidig som det har begrenset landets utvikling.

Narkoøkonomien preger fortsatt Colombia, og historien med narkokartellene er bare en av flere grunner til at det er komplikasjoner med gjennomføringen av fredsforhandlinger i dag.

Jordfordelingen er et av punktene i fredsavtalen, men den skjeve jordfordelingen i landet har vært mye av grunnlaget for de voldelige konfliktene, ifølge Semana.

Mange fattige bønder i Colombia er også avhengige av å plante kokaplanter for å kunne ha en inntekt, ifølge The New York Times.

I fredsavtalen fra 2016 var blant annet ett av målene at fattige bønder skulle få økonomisk hjelp til å dyrke andre råvarer, som kakao og avokado, i stedet for kokaplanter. Likevel mener mange av bøndene at inntektene fra andre råvarer ikke vil hjelpe deres økonomiske situasjon.