– Som en del av jobben

Væpnet ran, tiss i buksa og seksuell trakassering. Dette er åtte kioskansattes erfaringer med å være alene på jobb.

Klokken er 06:27, det er lørdag og “Maria” står alene bak kassa. Alene på jobb. Inn i kiosken kommer det en høyreist mann i 50-årene. Hun har sett ham før, flere ganger.

Han går bort til et stativ med blomsterbuketter og plukker med seg en av dem. 

Han betaler for buketten, men lar den bli liggende på disken. Den er en gave til henne, fra ham. Som den alltid er.

“Kan jeg få en kopp kaffe?” spør han, før han betaler de tjuefem kronene koppen koster og setter seg på en av stolene i lokalet. Han sier ingenting, han bare sitter der og stirrer på henne. Som han alltid gjør.

– Jeg måtte stå der og møte blikket hans hver gang jeg så på ham. Jeg følte meg ikke trygg på jobb, og jeg følte meg ikke trygg utenfor jobben.

“Maria” var 16 år gammel og jobbet på Deli de Luca.

Journalen har intervjuet åtte tidligere og nåværende ansatte ved Narvesen-, 7-Eleven- og Deli de Luca-butikker i Oslo, Bergen og Trondheim, som alle har jobbet mye alene. Vi har ikke oppgitt deres navn eller spesifikke arbeidsplass, da vi ikke ønsker å sette søkelys på spesifikke kiosker, men skape et helhelhetlig bilde av livet bak kassa. I lydklippene kan du høre de ansattes historier, i deres egne ord. 

– Bare en deltidsjobb

Det anslås at 1 av 3 ansatte i norsk detaljhandel er alene på jobb halvparten eller mer av arbeidstiden sin, og 26 prosent av ansatte i handels- og servicebransjen sier de har blitt utsatt for vold eller trusler fra kunder i arbeidstiden. En tredjedel av dette skjedde mens vedkommende var alene på jobb.

Bare 1 av 4 tilfeller av vold og trusler ble fulgt opp av arbeidsgiver.

Dette viser en kartlegging gjort blant drøyt femten hundre medlemmer med direkte kundekontakt i fagforeningen Handel og Kontor (HK) i 2016. De fastslår at risikoen for voldelige hendelser, trusler og butikktyveri øker betydelig når man er alene på jobb.

HKs prinsipp- og handlingsprogram setter som mål at ingen skal måtte jobbe alene i “butikker og ekspedisjonssteder”; alle steder hvor kunder betjenes ved en skranke eller disk. De ønsker i større grad å holde arbeidsgivere ansvarlige og sikre de ansatte og deres tariffavtaler. Ifølge HK følges ikke Arbeidsmiljølovens krav til risikovurdering rundt alenearbeid nøye nok.

 

«§ 4-1 (3): Det skal vurderes om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Tiltak som er nødvendig for å forebygge og redusere eventuell risiko ved alenearbeid skal iverksettes, slik at lovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ivaretas.»

 

Per i dag vet ikke HK hvor mange som faktisk jobber i kiosk i Norge, fordi særdeles få kioskansatte melder seg inn i fagforeningen. HK poengterer selv at dette skyldes at mange deltidsansatte, særlig studenter, bortprioriterer et medlemskap.

Av de ansatte Journalen har snakket med, har kun én vært fagforent. For noen var det aldri noe de ble informert om at de kunne eller burde gjøre. Andre ble oppfordret til det, enten av daglig leder eller andre kollegaer.

– Jeg bør nok gjøre det, men jeg har aldri fått gjort det. Under min forrige sjef prøvde en av de andre ansatte å få flere til å fagforene seg, men det ble aldri noe av, sier “Heidi”, som har jobbet ved tre ulike 7-Eleven- og Narvesen-kiosker i Oslo.

 “Maria” meldte seg heller aldri inn i noen fagforening. Da hun begynte i jobben visste hun ikke engang hva det gikk ut på.

 – Det var bare en deltidsjobb for meg, så jeg var ikke så opptatt av det. Jeg visste at jeg ikke kom til å være der så lenge, så da satte jeg meg ikke inn i det.

Tall fra Hovedorganisasjonen Virke viser at kiosker og bensinstasjoner ranes stadig sjeldnere, med en markant nedgang de siste ti årene. Likevel skjer det rundt tjue ganger i året. Kniv er det klart vanligste våpnet som benyttes, og i de fleste tilfeller handler én gjerningsperson på egenhånd.

“Sara” er en av de som har kommet ansikt til ansikt med en ransmann, på en Narvesen-kiosk i Oslo:

Etter ranet forteller “Sara” at ledelsen ga henne tilbud om psykologtimer. I tillegg sa sjefen til henne at hun ikke skulle ta noen alenevakter med det første.

– For meg gikk det egentlig ganske fint, men sjefen min sa jeg måtte ta et par vakter sammen med andre når jeg kom meg tilbake på jobb, for å sjekke om jeg var klar for å jobbe igjen.

Hun forteller at hun følte seg godt ivaretatt.

Ulikt lovverk i Skandinavia

Unge, uerfarne arbeidstakere er ifølge Arbeidstilsynet en HMS-messig risikogruppe - særlig når de overlates til seg selv. Ifølge norsk arbeidsmiljølov kan ungdommer mellom 15 og 18 år jobbe opptil 40 timer i uken, men skal ikke jobbe senere enn elleve på kvelden. Det finnes ingen generelle bestemmelser om at mindreårige ikke kan jobbe alene, så ansvaret for å vurdere dette hviler på arbeidsgiver.

I Danmark er det i de færreste tilfeller lov å la en mindreårig ansatt jobbe alene, uavhengig av når på dagen det er. Ved tusenårsskiftet ble en rekke arbeidsgivere idømt bøter på flere titusener for å ha latt 15-, 16- og 17-åringer jobbe alene i kiosker og ved serveringssteder.

I Sverige har man spesifikke råd og forskrifter for de spesifikke arbeidsgruppene som løper ekstra risiko ved alenearbeid. En av disse gruppene er butikkpersonale.

Under følger en tidslinje over rans- og voldshendelser de siste syv årene. De har alle inntruffet mens én ansatt var på jobb.

Tidslinjen baserer seg på informasjon vi har klart å sammenstille ved hjelp av åpent tilgjengelig journalistikk i norske lokalaviser. Den vil ikke dekke det fulle sakskomplekset, men gir et inntrykk av hendelser kioskansatte faktisk utsettes for når de jobber alene, og risikoen de løper.

Får ikke gjort jobben sin

Det oppleves ekstra krevende å forholde seg til vold og trakassering når man er alene, ifølge Mona Bråten, seniorforsker ved Fafo. Hun publiserte i 2016 notatet “HMS-utfordringer ved alenearbeid” på bestilling fra, blant andre, HK.

I notatet skriver hun at alenearbeid gjør det krevende å utføre alle arbeidsoppgaver, og at det psykososiale arbeidsmiljøet svekkes, da man ikke har noen å dele erfaringer med. Flere av de ansatte Journalen har snakket med, sier at de ikke får gjort jobben sin ordentlig når de er alene på jobb, og at de ikke alltid føler seg trygge. «Mathias» har jobbet på 7-Eleven i Oslo i flere år.

– For meg føles det trygt å jobbe alene, men jeg skjønner at det ikke alltid er sånn for kvinner.

Han forteller at kvinnelige ansatte aldri jobber alene på kveldene ved hans arbeidssted.

– Sjefen min tar sikkerhet på alvor og sørger for at vi er flere på jobb på tidspunkter det forventes mange kunder. Det er ikke vits i å være flere når man vet at det ikke er så mye å gjøre, sier han.

Tisset på seg

Bråtens notat trekker frem det faktum at alenearbeid også går på bekostning av enkle ting som å få seg en spisepause og å kunne gå på do. Det fikk “Amanda” kjenne på da hun jobbet ved en Narvesen-kiosk i Trondheim.

– Da jeg jobbet kveldsvakter turte jeg ikke å drikke eller spise, for jeg var så redd for at jeg kom til å måtte gå på do. Så da jobbet jeg i åtte timer, uten vann eller mat, sier hun.

Frykten for å spise og drikke på jobb kom ikke ut av det blå.

– En kveld da jeg jobbet alene ble jeg så tissetrengt at jeg til slutt ikke klarte å holde meg lengre. Da ble jeg stående og jobbe med urin gjennom buksene. Det er ekkelt, men det skjedde, forteller “Amanda”.

Hun fortalte aldri noe om det til sjefen sin.

“Maria” kviet seg også for å si ifra. Sjefen hennes fikk aldri vite om mannen med blomstene. Hun sa heller ikke ifra når andre kunder kom innom og prøvde å sjekke henne opp. Eller når de fant henne på Facebook og begynte å sende meldinger til henne.

– Seksuell trakassering var aldri noe vi snakket om. Og jeg synes bare det ville vært kleint å snakke med sjefen min om det, sier hun.

Først i ettertid har “Maria” tenkt over de ubehagelige tingene hun opplevde på jobb, og det er ikke før nå hun har innsett at hun burde ha sagt ifra.

Mangelfull varsling

Arbeidsmiljøloven sier at arbeidsgiver er nødt til å registrere alle personskader som oppstår mens en ansatt er på jobb. Dette gjelder også personskader forårsaket av vold og trusler. I tillegg skal arbeidsgiver varsle både Arbeidstilsynet og nærmeste politimyndighet om en ansatt blir alvorlig skadet. 

Det er når det kommer til hva som defineres som alvorlig skade, at problemene oppstår.

– Per i dag har vi ikke en fastsatt og entydig definisjon på hva som menes med alvorlig skade, og hva som dermed er meldepliktig til Arbeidstilsynet. Det kan være mørketall knyttet til rapportering av alvorlige skader forårsaket av vold og trusler, der en forklaring kan være at arbeidsgiver er usikker på hva som skal meldes, hva som er alvorlig nok, eller ikke kjenner til lovkravet om arbeidsgivers varslings- og meldeplikt, sier seniorrådgiver ved Arbeidstilsynet, Gunn Robstad Andersen.

Alle virksomheter skal ha et system som fanger opp volds- og trusselhendelser, og arbeidsgiver må legge til rette for at ansatte kan melde fra internt om slike hendelser oppstår.

– Ansatte som blir utsatt for vold og trusler må si ifra til lederen sin, men vi kjenner til at arbeidstakere i utsatte bransjer kan unnlate å si ifra til sjefen sin om noe skjer. Kanskje fordi de tenker det er en del av jobben, eller at det er en påregnelig del av arbeidshverdagen, og noe de burde tåle. 

– Det kan også være at de ikke føler det er vits i å si ifra, fordi jobben er som den er likevel. Jobber man for eksempel som nattevakt på en kiosk alene kan det hende man er vant til berusede kunder som kommer mer slibrige kommentarer eller truende atferd, sier Robstad Andersen.

Seniorrådgiveren sier også at arbeidstakere som ikke har klart å forhindre en hendelse kan få skyldfølelse, og derfor unnlate å rapportere den.

– Ulike virksomheter kan ha ulik kultur for å melde. En forutsetning for at ansatte melder fra om en uønsket hendelse, er at det finnes et avvikssystem og at de ansatte vet hvordan de skal melde fra - og det er det ikke sikkert alle gjør. Det er nok mange årsaker til at det oppstår mørketall, både når det gjelder intern registrering av hendelser og varsling til Arbeidstilsynet, sier hun.

Lokal risikovurdering

Alle arbeidsgivere plikter å utføre en risikovurdering av arbeidsplassen. Arbeidsgiver skal, i samarbeid med ansatte, kartlegge forhold i arbeidet som kan føre til at vold og trusler oppstår. Risikovurderingen skal ta særlig hensyn til bemanning, hvilken tid på døgnet den ansatte jobber og utformingen av arbeidslokalet.

– Ut ifra denne kartleggingen skal arbeidsgiver sette inn nødvendige tiltak slik at risikoen for vold og trusler fjernes, eller reduseres så langt som mulig, sier Robstad Andersen.

Man skal også se ekstra nøye på bruk av alenearbeid.

– Hvis den ansatte er alene på jobb, øker vedkommendes sårbarhetsnivå. Det kan være vanskelig å tilkalle hjelp og få støtte i kritiske situasjoner, fortsetter hun.

I tillegg nevner hun manglende opplæring, nattarbeid, og nyansatte bak kassen som faktorer som kan gjøre ansatte mer sårbare.

Arbeidstilsynet fører tilsyn og veiledning av private og offentlige virksomheter i utsatte næringer for å forebygge vold og trusler.

– Vi erfarer at selv om systemene for HMS-arbeidet ofte er på plass, så er det en utfordring at lokal ledelse og ansatte i mange tilfeller ikke er gjort kjent med eller bruker verktøyene, derfor retter vi nå oppmerksomheten på om systemene etterleves i praksis, sier Robstad Andersen.

Doblet risiko

Selv om HMS-utfordringene ved alenearbeid er kartlagt, både av Arbeidstilsynet og i Mona Bråtens notat, er det én problemstilling det finnes lite informasjon om - seksuell trakassering.

Butikkmedarbeidere løper dobbelt så stor risiko for å bli utsatt for seksuell trakassering på jobb, sammenlignet med andre yrkesaktive i Norge.

Åtte prosent av norske butikkmedarbeidere oppgir at de har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen én gang i måneden eller mer, ifølge Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø. Gjennomsnittet for alle yrkesative ligger på fire prosent. Det finnes ingen konkret statistikk på seksuell trakassering blant ansatte ved kiosk. 

Mona Bråten forteller at det ikke er noen tvil om at det er mye man kan forske på når det kommer til seksuell trakassering rettet mot ansatte på kiosker. Men da må noen være villige til å bestille og betale for slik forskning. 

– Folk ønsker ikke å snakke om det, eller undersøke det, fordi det er ubehagelig. Og da vil vi aldri få mulighet til å kartlegge omfanget av problemet, sier hun.

HK forteller at de hadde planlagt å gjennomføre en ny spørreundersøkelse om vold og trusler om vold denne våren, der det skulle være inkludert et spørsmål om trakassering, men at koronapandemien har satt en midlertidig stopper for undersøkelsen.

Velger å ikke varsle

– Vi har ingen oversikt over hvor mange som har blitt seksuelt trakassert når vedkommende har jobbet i kiosk, men mye peker på at det skjer oftere enn man tror.

Det sier Helene Jesnes som er jurist og seniorrådgiver i Likestillings og diskriminerings-ombudet (LDO). Hun veileder ansatte som mener de har blitt utsatt for seksuell trakassering, arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner. Men saker fra kioskbransjen er det få av.

– I de tilfellene der vi har fått inn saker fra ansatte i kiosker har det vært grove hendelser. Men det nok ikke alt, sier hun.

Ifølge Jesnes er det generelt mange som velger å ikke varsle om seksuell trakassering fordi de synes det er ubehagelig eller flaut. Andre frykter kanskje gjengjeldelse, at de vil få et dårlig forhold til sjefen, eller at det ikke skal bli tatt seriøst.

Hun mener det er viktig at arbeidsgivere tar initiativ til å sette seksuell trakassering på dagsordenen, og at de gir sine ansatte opplæring i hva seksuell trakassering er, og hvordan man skal forholde seg til det. 

– Er du ung og begynner i en ny jobb tar du til takke med den opplæringen og de rutinene du får. Du finner deg i ting, med mindre du blir fortalt at du ikke skal det. Og er du ansatt slike steder i flere år, venner du deg bare til at ubehagelige ting skjer. Det blir som om det er en del av jobben, sier hun.

Flere av de ansatte Journalen har snakket med kjenner seg igjen i det Jesnes forteller. De sier også at ulike sjefer har forholdt seg svært ulikt til seksuell trakassering.

Ifølge Jesnes har kiosk-bransjen mange faktorer ved seg som øker risikoen for seksuell trakassering; unge arbeidstakere, gjerne kvinner, som jobber alene sent på kvelden. Å jobbe tett på kunden og i bynære strøk er også risikofaktorer.

– Vi tror utfordringene er store når det kommer til seksuell trakassering i denne yrkesgruppen.

– Det kan være flere ulike grunner til at det er få i bransjen som varsler eller tar kontakt med oss. Det kan være at få er med i fagforening, og ikke har tilgang til informasjon om rettighetene sine.

Løses på arbeidsplassen

Ifølge straffelovens §298 kan seksuelt krenkende atferd på et offentlig sted eller uten samtykke, enten det er ord eller handling, føre til bot eller fengsel inntil ett år. Likevel er det få saker om seksuell trakassering som behandles i rettssystemet.

I en artikkel på juristen.no skriver advokatfullmektig Thea Larsen Normann fra Juristforbundet at selv om #metoo-kampanjen i 2017 berømmes for å ha senket terskelen for å anmelde seksuell trakassering, har det nesten ikke vært noen slike saker ført for en norsk rett de siste årene.

– Vi kan ikke svare helt klart på hvorfor det er slik, men man kan anta at terskelen for å si ifra føles høy for mange. Det er nok også slik at denne typen saker ofte heller løses på arbeidsplassen, sier hun.

Journalen har vært i kontakt med to kjøpmenn som driver henholdsvis en Narvesen-kiosk i Oslo og en Deli de Luca-kiosk i Bergen.

De forteller begge at de ønsker at deres ansatte skal føle seg trygge på jobb, og at de har bedt dem si ifra om de opplever noe ubehagelig. 

Kjøpmannen i Oslo sier hun ikke har gitt sine ansatte en definisjon på seksuell trakassering, i frykt for å glemme eller utelukke noe, men at det blir jobbet forebyggende ved å gjøre de ansatte trygge på seg selv og i stand til å ta gode avgjørelser. Kjøpmannen i Bergen sier at han ikke har fått noen direkte opplæring fra øvre hold i forhold til seksuell trakassering, og at han heller ikke har blitt oppfordret til å snakke med sine ansatte om det.

– Burde det være hver enkelt kjøpmanns ansvar å utvikle en plan for å forebygge seksuell trakassering?

– Både ja og nei. På min arbeidsplass har det ikke vært et stort problem. Men det er mulig det hadde vært et større fokus om jeg drev en kiosk i en storby. I så fall mener jeg det burde vært en overordnet plan laget av noen andre en selve kjøpmannen, sier kjøpmannen i Bergen.

Han sier han er veldig bevisst på hvilke ansatte han lar jobbe alene.

– Også får de beskjed om at de alltid kan ringe meg dersom det skulle skje noe kjipt.

– Vi gir dem verktøykassa

– Selgere i butikk får felles opplæring i et program som heter «Din Sikkerhet», har tilgang til HMS-boken vår, og får opplæring i varsling og varslingsrutiner dersom noe uønsket skulle skje, sier Marit Sælid Johannessen, HR- og kommunikasjonsdirektør i Reitan Convenience Norway (RCN).

Hun forteller at de har flere verktøy og rutiner for å sørge for sikkerheten til selgere og kjøpmenn. Ifølge henne oppfordres selgerne til å melde saker til regionssjef, dersom varslinger ikke følges opp lokalt på arbeidsplassen. Sælid Johannessen sier at det i alle butikker skal være tilgang til rans- og sikkerhetsinstruks, med retningslinjer for hvordan man skal gå frem i forbindelse uønskede hendelser.

– I sikkerhetsinstruksen tar vi også opp håndtering av sjikane og verbale trusler. Dette omhandler da også seksuell trakassering.

Hun legger til at det jevnlig arrangeres kurs for selgerne i håndtering av ran og uønskede hendelser.

RCN er franchisegiver for Narvesen- og 7-Eleven-kiosker i Norge. Dette innebærer et samarbeid mellom to selvstendige parter, RCN og deres kjøpmenn, der kjøpmennene gjennom franchiseavtaler får rettighetene til å drifte et konsept - kiosken - som en lokal enhet.

Det er kjøpmennene i 7-Eleven og Narvesen, og ikke RCN, som etter loven er ansvarlige for HMS-arbeidet ved hver enkelt arbeidsplass. Dette fordi kjøpmennene er franchisetakere og dermed selvstendig næringsdrivende. Deli de Luca driftes etter samme struktur.

Dette innebærer at ansvaret for risikovurdering, opplæring og sikkerhetstiltak i butikken hviler på den enkelte kjøpmann. Vaktplaner og bemanningslister utarbeides lokalt, og avhenger av faktorer som kundetrafikk, ansattes sikkerhet og bedriftens økonomi.

– Vi har allikevel i oppgave å gi kjøpmennene våre en god verktøykasse for å kunne drive butikken på en god og sikker måte, sier HR- og kommunikasjonsdirektøren. 

Hun forteller at alle RCNs kjøpmenn får opplæring ved overtakelse av butikk, inkludert obligatorisk HMS-opplæring for øverste leder. De får også utdelt en lederhåndbok og en HMS-håndbok. Sistnevnte inneholder blant annet en sjekkliste for oppfølging av medarbeidere som har vært utsatt for en uønsket hendelse.

– Vår rolle som franchisegiver er å sikre at butikken har det nødvendige sikkerhetsutstyret tilgjengelig og installert, og å utarbeide felles retningslinjer for forebygging og håndtering av uønskede hendelser. Vi holdes orientert om alvorlige uønskede hendelser og iverksetter tiltak ut fra disse hendelsene, sier Sælid Johannessen.

– Det er kjøpmannen som har ansatt sine selgere, og som kjenner til butikkens behov. Hver butikk må ha en individuell risikovurdering, fordi situasjonen i hver butikk er unik – basert på hvor butikken er plassert, og hvilken erfaring og kompetanse de ansatte har. 

Når det kommer til seksuell trakassering, forteller kommunikasjonsdirektøren at også dette er noe kjøpmann må ta med sine ansatte. 

– Kunne det vært en idé å ha workshops eller temakvelder, der de ansatte kunne snakket med hverandre om hva de så på som seksuell trakassering? 

– Det synes jeg hadde passet veldig fint som et opplegg for hver butikk, og dette er typiske temaer på personalmøter og personalsamtaler. Det er kjøpmenn som kjenner sine ansatte, og som kan tilpasse seg til deres individuelle behov. En betjening som hovedsakelig består av unge jenter, og en betjening bestående av hovedsakelig eldre menn, vil ha ulike behov når det kommer til seksuell trakassering, så slike risikovurderinger må skje lokalt, sier Sælid Johannessen.

– Burde man ha spesifisert «seksuell trakassering» som en risikofaktor i sikkerhetsinnstruksen, fremfor å ha det så generelt som «sjikane» og «verbale trusler»?

– Jeg synes det fremstår som klart at seksuell trakassering er inkludert i «sjikane», og jeg er redd for at vi ved å være for spesifikke vil være utelukkende. Det er også derfor vi ikke har utarbeidet en klar retningslinje på hva som er seksuell trakassering, og hva som ikke kan regnes som å være det – fordi vi ikke ønsker å utelukke noe. Det må være en individuell vurdering.

–Vi har drevet butikk lenge, og vi er ofte i en utsatt posisjon når det kommer til plassering og åpningstider. Derfor har vi jobbet lenge med å utarbeide tiltak og rutiner for å forebygge uønskede hendelser så godt det lar seg gjøre, og vi kan garantere at disse rutinene er tilgjengelige og godt innarbeidet. Men det er umulig å garantere at det aldri vil skje uønskede hendelser, dessverre, avslutter hun. 

Deli de Luca Norge har ikke besvart Journalens henvendelser.

– Viktig å snakke om det

Arbeidstilsynet, LDO og parter i utelivsbransjen har sammen utarbeidet en veileder på nett for å forebygge seksuell trakassering. Her presenteres det enkle tiltak arbeidsgiver kan gjøre for å forebygge og håndtere seksuell trakassering.

Tiltakene handler om å kartlegge risiko for seksuell trakassering, utarbeide regler for oppførsel, rutiner for håndtering, klargjøre lederansvaret og sørge for at brudd på rutiner og retningslinjer får konsekvenser.

– Dette er tiltak som ikke koster noe, eller krever mange ressurser. Men for å lykkes med å forebygge seksuell trakassering er det helt sentralt at man har en leder som ønsker å gjøre det, og som ønsker å skape en trygg arbeidsplass, sier Jesnes i LDO.

 Det viktigste er imidlertid å begynne å snakke om seksuell trakassering på arbeidsplassen. 

– Det er et stort sprik i hva folk synes er greit og ikke. Det er derfor det er så viktig at man snakker om det sammen med kollegaer, slik at man får en diskusjon rundt egne og andres grenser, og hvordan man vil ha det på arbeidsplassen, sier hun.

LDO og Arbeidstilsynet tilbyr også gratis kurs om temaet.

Venter på noe alvorlig

Ifølge arbeidsmiljølovens §4-3 skal en arbeidstaker ikke utsettes for “trakassering eller annen utilbørlig opptreden”. Dette inkluderer også seksuell trakassering, ifølge Gunn Robstad Andersen, seniorrådgiver ved Arbeidstilsynet. Arbeidsgivere må forebygge dette på den samme systematiske måten som andre risikoer på arbeidsplassen.

– Trakassering og utilbørlig opptreden kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Seksuell trakassering er én form for trakassering, der trakasseringen har et seksuelt fokus, sier hun.

En definisjonen på seksuell trakassering finnes imidlertid kun i likestillings- og diskrimineringsloven, som norske arbeidsgivere plikter å følge:

«§13 jf. §6.: Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

– Etter vår erfaring forholder arbeidsgivere seg mer til arbeidsmiljøloven enn likestillings- og diskrimineringsloven. Ettersom seksuell trakassering ikke står uttrykkelig i arbeidsmiljøloven blir seksuell trakassering fort glemt bort, forteller Jesnes i LDO.

Hun mener seksuell trakassering burde stått direkte i arbeidsmiljøloven, da dette ville gjort arbeidsgivere mer oppmerksomme på det.

– Nå virker det litt som om alle parter bare venter på at noe alvorlig skal skje før rutinene endres. Og sånn skal det ikke være.

Mannen med blomstene sluttet å komme innom “Marias” arbeidsplass. Etterhvert sluttet også “Maria”, og fikk seg en ny jobb. Men hun klarer ikke å glemme mannen.

– Av og til ser jeg ham i byen, og da får jeg en ekkel følelse i magen. Jeg kan fortsatt ikke se ham i ansiktet.