Et blått seil er trukket over himmelen som strekker seg over Operaen i Oslo. Folk spaserer bedagelig forbi - én etter én i maisolen. Det tikker inn en tekstmelding på mobiltelefonen: «er der straks».
Så kommer en mann i boblejakke, solbriller og munnbindet trukket under haken.
Han hilser, og vi setter oss på en av sidefløyene på Operataket, skjermet fra nysgjerrige ører. Nå skal han dele sine erfaringer fra rusmiljøet da lavterskeltilbudene stengte i mars i fjor.
Mannen, som av familiehensyn ønsker å være anonym, er 40 år. I ti år har han vært avhengig av opiater. Stort sett morfin, tabletter og heroin. Han er under behandling nå, og rusfri. Men i sommer var han ikke det. Da så han flere venner fra miljøet stikke skudd på åpen gate. Ligge halvt våkne, halvt bedøvet i rus, i sommervarmen.
Da var sprøyterommet i Brugata stengt, forteller mannen vi velger å kalle Thomas. Det virket mot sin hensikt, mener han.
– Det var åpenbart at folk ikke kom til å holde seg hjemme og ta imot abstinensene for å være trygge mot viruset. De fleste er mer redd for abstinenser enn for korona.
For personer med rusproblemer er lavterskeltilbud en hjørnestein i hverdagen. Hensikten med tilbudene ligger i ordet: det skal være lav terskel for å oppsøke dem.
Tilbudene er ikke bare et sted hvor folk kan få seg et varmt måltid eller motta rent brukerutstyr. De fungerer også som et bindeledd mellom brukerne og verden utenfor rusmiljøet.
Mange rusbrukere lever uten mobiltelefon og fast bopell. Slikt gjør det vanskelig å holde seg oppdatert på viktig informasjon, eller komme i kontakt med offentlige etater. Til tross for dette regnes ikke lavterskeltilbudene som livsnødvendige. De kunne derfor holde stengt da pandemien inntraff.
Journalen har vært i kontakt med en rekke personer som drifter lavterskeltilbud i Oslo. De peker på vesentlige utfordringer under pandemien. Særlig er det konsekvensene av stengte tilbud påvirker rusmiljøet, de trekker frem. Dette er noen av dem:
12. mars 2020: Sprøyterommet, også kalt Brukerrommet, stengte ned sammen med resten av lavterskeltilbudene i Oslo.
Her kan rusbrukere få rent utstyr til å innta rusmidler. De kan avlevere gammelt utstyr, få kondomer og snakke med sosialarbeidere for veiledning med det meste. Slik unngår man at miljøet deler på utstyr og risikerer virus og infeksjoner, samt dødelige overdoser. På Brukerrommet finnes det nemlig helsepersonell til stede med motgift dersom noen tar overdose.
Virkeligheten som møtte brukerne etter 12. mars var derfor en helt annen enn den de var vant med. Nå ble rent utstyr delt ut gjennom en luke. Injiseringen, som tidligere hadde foregått i trygge omgivelser, måtte gjøres på åpen gate. Helt uten helsetilsyn.
Mange av sykepleiere fra Brukerrommet ble samtidig omdisponert til andre oppgaver.
Det til tross for at Helsedirektoratet anbefalte at lavterskeltilbud for brukere med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer burde opprettholdes. Stengning eller redusert tilgang til tilbudene vil kunne få store konsekvenser for brukerne, heter det i anbefalingen. Også pårørende ville bli rammet, i tillegg til samfunnet.
Begrunnelsen for nedstengingen var smittesituasjonen og hensynet til smittevern, skriver avdelingsdirektør i Helsedirektoratet Åste Herheim i en e-post.
– Det bør løftes frem at flere lavterskeltilbud rundt om i landet flyttet sin virksomhet ut av lokalet, og raskt fant alternative måter å komme i kontakt med målgruppen på, legger hun til.
Daglig leder i RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, Kenneth Arctander Johansen, mener nedstengningen var et symptom på myndighetenes mangel på beredskapsplaner.
– Man hadde ikke forberedt seg. Det var mye armer og bein, mye følelser og panikk. I ettertid har man sett at det er mulig å holde åpent og samtidig ivareta smittevernet, sier han.
Blant stedene som etterhvert kunne gjenåpne driften er lavterskeltilbudet Møtestedet. I regi av Kirkens bymisjon driver de kafé for rus- og gatemiljøet i Oslo. Les mer om deres erfaringer senere i saken.
Journalen har spurt Helsedirektoratet hvilken beredskapsplan som fantes for sårbare grupper, og om denne inneholdt konkrete punkter for personer med rusproblemer.
– I utgangspunktet har vi en generell beredskapsplan rettet mot sårbare grupper. I likhet med andre sårbare grupper, hadde vi ingen konkret plan for hver enkelt gruppe, svarer avdelingsdirektør Herheim.
RIO forteller videre at organisasjonen ikke opplevde at de ble inkludert i beredskapsplanleggingen da Norge stengte ned. Det til tross for at organisasjonen skal være stemmen til personer med rusproblemer overfor myndigheter og andre relevante aktører.
– Vi har vært vant med å være involvert og inkludert i sånne prosesser. Her bare skjedde ting. Vi hørte ropene fra dem som ble rammet, uten å oppleve at vi var inkludert i beredskapstiltakene når de ble rullet ut, sier Johansen.
Helsedirektoratet kjenner seg ikke igjen kritikken. Herheim skriver at direktoratet har vektlagt bred involvering av bruker- og pårørendeorganisasjoner og frivillige organisasjoner gjennom hele pandemien, inkludert RIO. Dette har de gjort gjennom regelmessige koronadialogmøter, innspillsmøter og deltakelse i arbeidsgrupper.
Thomas forteller om en hard virkelighet for rus- og gatemiljøet da Brukerrommet holdt stengt. Nå måtte brukerne sette skudd på åpen gate.
I sommermånedene var det ekstra ille, påpeker han.
– Folk lå på bakken mens andre satte sprøyter på dem. Jeg så et tilfelle hvor noen kom trillende med barnevogn og skulle prøve å manøvrere forbi alt dette med barna på slep.
Det er nedverdigende for brukeren, men også skremmende for dem som er vitne til det, understreker han.
– De har kanskje bare sett ting på film og tenkt at rusbrukere er halvpsykotiske og har kniv på seg. Jeg er hverken halvpsykotisk eller har kniv.
Og selv om brukerne fortsatt fikk utdelt rent utstyr, var ikke nødvendigvis omgivelsene rene. På Brukerrommet sørges det vanligvis for at huden er desinfisert før sprøytene settes.
Ute i det fri var ikke alle like nøye med å sørge for dette.
– Dersom bakteriene havner rett i blodet, kan det gi infeksjoner. Jeg tror dette skjedde med mange, inkludert meg selv, sier Thomas.
Journalen har spurt infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål om de så en økt andel pasienter fra rusmiljøet med infeksjoner i sommer. Avdelingen har ikke rukket å besvare våre henvendelser innen publisering.
Rett før jul ble Thomas innlagt på Ullevål sykehus med en slik infeksjon. Heldigvis gikk det bra. Han fikk medisinene han trengte uten kostnader. Thomas sier det råder misoppfatninger i rusmiljøet om innleggelse på sykehus. Mange er redde for å ikke få medisiner som hindrer rusabstinenser.
– Abstinenser er noe folk helst vil unngå. Da blir det til at de heller utsetter eller unngår å dra på sykehuset, selv om de merker at de har en infeksjon, sier han.
Da Thomas var innlagt med infeksjon forteller han om intense smerter, og at helsepersonell var restriktive med medisinene.
– Det er en ganske vanlig sak for rusavhengige å ikke få god smertelindring. Dette er fordi vi trenger høye doser, og mistenkes derfor for å ønske å bli ruset og overdrive smertene.
Velferdsetaten ved Uteseksjonen gjennomfører hver sommer systematiske tellinger i de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum. I fjor økte antall personer i flere av disse miljøene:
Hvorvidt økningen skyldes at Brukerrommet og andre lavterskeltilbud stengte, er vanskelig å fastslå. Men samtidig som at rusbrukere ble nødt til å trekke ut på gaten, forteller Thomas, intensiverte også politiet innsatsen sin.
– Det var akkurat som om de skiftet gir. Det virket som om alle ble arrestert minst én gang, sier han.
Han forteller at mange i miljøet ble fratatt brukerdoser. Enkelte som hadde tigget hele dagen for å ha råd til en dose, ble nå fratatt den. Når folk tigger penger er de desperate, og allerede syke, understreker han.
Journalen har spurt Oslo politidistrikt om politiet økte innsatsen sin i Brugata/Storgata-området under pandemien, og om det finnes det noen dokumentasjon på antall arrestasjoner i området i denne perioden.
De har ikke konkrete tall å gi.
– Vi har ikke tall på antall arrestasjoner i et spesifikt område slik dere spør om, og vi kan ikke kommentere hvor store styrker/innsats vi bruker i et avgrenset område, skriver seniorrådgiver Steinar Wulfsberg-Gamre i en e-post.
Ansatte ved Brukerrommet har selv påpekt at nedstenging er problematisk. I et debattinnlegg i Aftenposten skriver de at de har ønsket å holde driften gående i hele perioden.
De har foreslått telt og mobile løsninger, og søkt om støtte og sykepleiervikarer. Svaret fra Helse- og omsorgsdepartementet er at et ikke-fullverdig brukerrom ikke kan holde åpent. Brukerrommet i Brugata er nemlig under ombygging, og er derfor ikke ansett som et fullverdig tilbud i departementets øyne.
– Problemet til Brukerrommet har lenge vært at det har vært for lite, kapasiteten har vært sprengt over for lang tid. Vi har ikke kunnet gi et godt nok tilbud til alle som har trengt det, sier Heidi Hansen.
Hun har lenge jobbet i brukerorganisasjonen RIO og tett på Prindsen mottakssenter, som Brukerrommet er en del av. I tillegg har hun jobbet gatenært i Oslo. Da lavterskeltilbudet i Storgata stengte, ble problemene som allerede fantes enda mer synlige, beretter hun.
– Utfordringene har vært der hele tiden. Men det var først når tilbudet stengte at man så hvor sårbart det var, og at noe måtte gjøres. Hvis man skal kunne redde liv, og forebygge skader og infeksjoner, så må man utvide og få flere brukerrom.
10. august 2020: Etter nesten 5 måneder med stengte dører kunne Brukerrommet åpne igjen med redusert kapasitet. Før den tid, i samme gate, hadde både frisører, barer og restauranter fått lov til å åpne igjen.
Med redusert kapasitet var det plass til færre inne av gangen. I vinter måtte man av og til stå over én time i kø utenfor for å vente på å komme inn, forteller Thomas. Mange valgte derfor å injisere ute isteden.
– Det var iskaldt.
Da Brukerrommet stengte, fryktet mange at det ville føre til flere overdosedødsfall enn vanlig. Det er det vanskelig å konkludere med enda. Overdosestatistikken for fjoråret kommer nemlig ikke før 10. juni.
Det er likevel mulig å skimte en tendens. Siden midten av april i fjor har Kompetansesentrene på rusfeltet (KoRus) lagt frem en oversikt over endringer i overdose- og akuttsituasjoner nasjonalt. I midten av mai kom konkrete tall for de ulike regionene.
Svarene er gitt av personer som jobber med rusproblematikk i kommuner over hele landet. De ble spurt om de opplever en endring i antall overdoser/akuttsituasjoner sammenlignet med en normalsituasjon.
Tall fra Østlandet gir et bilde av overdose- og akuttsituasjonene fra fjoråret:
Andelen som opplever en endring toppet seg i starten av juli. Helsedirektoratet mener imidlertid lite tyder på at det har vært økt overdosefare under pandemien. Avdelingsdirektør Åste Herheim peker på at direktoratet har hatt løpende kontakt med brukerorganisasjonene på rusfeltet hele veien.
– Helsedirektoratet har fulgt situasjonen i rusmiljøene nøye siden mars 2020. Signalene vi har mottatt gjennom omtalt løpende kartlegging tyder ikke på at det er økt overdosefare, sier hun.
Tendensen ovenfor stemmer likevel overens med inntrykket Thomas sitter igjen med fra i fjor sommer.
Kjersti Klouman Høiner peker på lignende tendenser. Hun er virksomhetsleder på Møtestedet, et lavterskeltilbud i regi av Kirkens Bymisjon.
Møtestedet er primært en kafé for mennesker i rus- og gatemiljøet i Oslo sentrum. Likevel bistår de gjestene i å komme i kontakt med det offentlige. 12. mars måtte de stenge dørene. Kaféen fikk imidlertid tillatelse til å opprette et saksmottak, slik at gjestene kunne få hjelp til å komme i kontakt med det offentlige. I tillegg opprettet de en hvileavdeling der folk kunne komme inn i varme og trygge omgivelser for å hvile. Kun fire personer kunne være inne om gangen.
Vanligvis har Møteplassen plass til 30 gjester. Høiner sier det var viktig for henne å opprette et umiddelbart alternativ.
– Da absolutt alt av innendørstilbud for denne gruppen måtte stenge, var det viktig å ha noe å kunne invitere inn til, da mange lever livet sitt ute og ikke har ordnede boforhold.
For å fortsatt holde kontakt med brukerne, gikk Høiner og kollegene også mye oppsøkende feltarbeid i de åpne rusmiljøene.
– Det første vi tenkte på var at nøden på gaten ble så veldig synlig. Folk havner på en måte på utstilling; når de må stå i den matutdelingskøen, og når Brukerrommet var stengt og de måtte sitte helt åpenlyst og sette skudd i lysken, sier hun.
Høiner trekker også frem fjorårets sommer som ekstra ille.
– Det var varmt og utmattende for mange. Vi kom over mange overdoser. Da opplevdes det veldig viktig at vi var ute og til stede.
Lederen av Møtestedet har vært spesielt bekymret for personer som har rusproblemer i kombinasjon med alvorlige psykiske lidelser.
– Vanligvis har vi kunnet romme dem her inne, skjermet dem når de er fryktelig dårlige, og kanskje sende en bekymringsmelding. Det er vanskelig med strenge smittevernregler. Vi har sett mye i gatene – folk som glipper og som vi ikke får fulgt opp på samme måte som før.
Etterhvert fikk også Møtestedet åpne for servering igjen, dog med begrenset kapasitet og strenge smittevernregler. Høiner forteller at mange hadde behov for å komme inn et sted for å spise og få en rutine i hverdagen.
– Det er fint nok at folk deler ut mat ute. Men når man må sitte på et fortau og spise suppe, synes jeg ikke det er så verdig, sier Høiner.
Kjersti Klouman Høiner er virksomhetsleder ved Møtestedet. Da tilbudet måtte stenge, drev hun og kollegene mye oppsøkende arbeid i de åpne rusmiljøene. – Det første vi tenkte på var at nøden på gaten ble så veldig synlig. Foto: Sofie Grønntun Nissen
Even Skyrud jobber i gatemagasinet =OSLO. Han peker på flere av de samme utfordringene som Høiner. For mange med rusproblemer har salg av magasinet gitt en ekstra inntekt. Salget skal være en verdig inntektskilde, sier Skyrud.
– Vi skal være et tilbud som hindrer de å skaffe seg penger på andre vis.
Alternativene til inntekt for brukerne kan være prostitusjon, tigging, panteleting eller salg av narkotika, forteller han.
=OSLO har måttet holdt stengt i flere perioder under pandemien. De følger samme retningslinjer som butikker. Skyrud sier flere kunder er overrasket at driften likestilles med butikker, men at forklaringen er mer komplisert enn som så:
– Vi oppfordrer selgerne til å møte folk, snakke med folk og å selge. En selger kan være i kontakt med over 100 mennesker i løpet av en dag, påpeker han.
Det åpner opp for flere dilemmaer knyttet til smittevernet. Det er ikke forsvarlig å sende sårbare mennesker med en avhengighet, noen med psykiske utfordringer i tillegg, ut på gaten, mener Skyrud.
– Ikke alle har gode forutsetninger for å ivareta smittevernet, sier han.
Stiftelsen har ikke mottatt offentlig støtte i perioder de har holdt stengt. Han forteller derimot om hjelp fra andre hold:
– I fjor mottok vi en del pengegaver. Alt fra næringslivet til kunder som ville hjelpe til, sier Skyrud.
Slik kunne =OSLO dele ut gratis magasiner til selgerne, som ellers sto på bar bakke. Vanligvis pleier selgerne å kjøpe magasinene for 50 kroner, for så å selge dem for 100.
Siden salg av gatemagasin ikke er vanlig lønnet og skattbart arbeid, mottar ikke selgerne kompensasjon for tapt inntekt fra staten. Mange må derfor ty til andre måter å tjene penger på, forteller Skyrud. Dette kan i verste fall bety prostitusjon, tigging, salg av stoff. Men mest av alt sier Skyrud at selgerne savnet den sosiale biten når driften holdt stengt:
– For mange var dette et sted hvor de kunne prate, møte andre selgere og føle en form for normal hverdag. Det forsvant når de ikke lenger kunne selge magasiner.
Langt fra alle selger kun for inntekten det gir. Mange gjør det fordi det er en sosial arena å delta i. Når samfunnet stenger, opplever mange ensomhet – kanskje enda mer ekstremt fordi de allerede lever i en utsatt situasjon, tror han.
Det er for tidlig å konkludere med de langsiktige konsekvensene av stengte lavterskeltilbud. Men som i resten av samfunnet, er bekymringen for ensomhet og isolasjon stor blant dem som jobber i rus- og gatemiljøet i Oslo. Mange frykter at flere faller tilbake i rus.
– Ting er blitt enda mer håpløst for folk som allerede har det vanskelig. Brukerne er blitt sykere, og vi har ikke gode nok tilbud for å romme dem, sier Heidi Hansen i RIO.
Lignende bekymringer kommer fra flere hold:
I rapporten fra ROP forteller også alle brukerne om bruk av mer eller sterkere rusmidler for å komme seg gjennom koronahverdagen. Én respondent forteller at å ruse seg var det eneste som hjalp for å komme seg gjennom tiden:
«Det største utfordringen var å skaffe seg nok rus. Jeg trengte noe sterkere enn det jeg var vant til.»
Hansen understreker at mange lavterskeltilbud har forsøkt å finne alternative løsninger. Ulike organisasjoner har funnet sammen, og samarbeidet på en annen måte enn man tidligere har gjort.
– Man har prøvd å strekke seg enda lenger for å kunne møte folk med ulike behov. Likevel har nok mange følt på en slags avmakt.
Daglig leder av RIO, Kenneth Arctander Johansen, mener det er mye lærdom å hente fra pandemien.
– Det viste seg at man kunne legge til rette for smitteverntiltak samtidig som man hadde tjenester som var åpne. Dette handlet om at man rett og slett ikke hadde beredskapsplaner. Helsevesenet var ikke forberedt på dette, sier han.
Helsedirektoratet har sittet med det overordnede ansvaret for håndteringen av pandemien. De er et fag- og myndighetsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Direktoratet har derfor det øvrige ansvaret for rusfeltet.
Som nevnt tidligere, hadde ikke direktoratet noen konkret beredskapsplan for personer med rusproblemer. Journalen har spurt direktoratet om hvilke konkrete tiltak som ble iverksatt for denne gruppen da pandemien brøt ut.
Blant tiltakene de nevner er et nasjonalt system for å følge med på utviklingen i rusmiljøene. Oppgaven ble delegert til Kompetansesentrene på rusfeltet (KoRus). I tillegg ble det etablert en chatgruppe for erfaringsutveksling for personer som jobber i lavterskelfeltet, og plakater med smittevernråd rettet mot rusfeltet ble distribuert nasjonalt.
Helse- og omsorgsdepartementet ønsker ikke å kommentere funnene Journalen har presentert for dem. Over telefon sier presseansvarlig at departementet ikke pleier å prioritere henvendelser fra studenter.
Thomas har åpenhjertlig berettet om sine erfaringer fra et presset rusmiljø under pandemien. Han tror stengte lavterskeltilbud har bidratt til at miljøet blir mer ekstremt; isolasjon, økt politiinnsats og uhygieniske forhold har blitt en del av hverdagen til mange. Han takker Journalen for at han får lov til å snakke, han mener det trengs. Nå skal han hjem til familien og forsvinner blant folkemengden som myldrer uvitende om hva han nettopp har delt.
@twitter
facebook
YouTube
Instagram
Soundcloud