Damer som forbilde

Duene gjemmer seg i greiene til trærne for å komme seg unna hauken som sirkler over jordene. Pang! Alle duene letter fra gjemmestedet sitt. Anne-Mette Kirkemo har fyrt av et skremmeskudd meg hagla, for å få duene ut på jordene.

Trygghet, tenker de, og søker landing sammen med andre duer på jordet. Det duene ikke har fått med seg, er at dette er lokkeduer som jegerne har satt opp en time tidligere. Første dua sikter seg inn mot de andre lokkeduene. Pang! Duene bak, kaser seg skrekkslagent rundt, mens den første duen sakte faller livløst mot bakken med hjelp av tyngdekraften.

Introjakt 

Solen steiker, og sørger for svetteperler på pannene til flesteparten av jegerne. Det er kun den kjølige vinden fra nord som minner om at høsten har inntruffet, og at jakta har startet på Snarum.

En gjeng ikledd grønt har samlet seg ved en pickup nede på jordet og er klare for introjakt. Introjakt er når uerfarne jegere får være med på jakt med arfarne intruktører til stede. Fire gutter står i en halvsirkel rundt to damer ikledd grønne instruktørgensere. Pickupen er åpen bak, og planet er fylt med både mat og drikke til jegerne.

Jordet har god oversikt over jaktområdet. Duene kretser fram og tilbake mellom trærne på hver side av jordene. Kornet er akkurat høsta inn, og duene prøver forsiktig å nærme seg kornrestene på bakken.

– Nå har vi hauken på vingene, sier Sara Hansson og beveger seg raskt mot skråningen.

På himmelen ser man en skygge som flakser mindre enn de andre fuglene. Den er høyere oppe, mye større og svever mer på vinden.

– Den støkk opp noen duer, sier Theo Holden Søgaard 12 år.

I panikk letter duene rask fra bakken, for igjen å søke ly i trærne som omkranser jordene.

De tre andre guttene følger godt med, og studerer det som skjer med nysgjerrige øyne. To av guttene er 15 år og har allerede tatt jegerprøven, mens de to resterende er med som observatører.

Kamuflasjen

– De har nok ikke samme klokka i Sigdal, sier Sara og titter ned på telefonen sin.

Nå har det allerede gått 20 minutter siden oppmøtetiden, og jegerne fra Sigdal har enda ikke kommet.

– Vi tar med første gjengen ned. De er jo så ivrige, sier Sara.

Anne-Mette nikker. Den grønne instruktørgenseren hennes beveger seg i vinden mens hun plukker opp kamuflasjenettingen og lokkeduene. Guttene er raskt på med utstyret. Kristian Støvern Myhre begynner å dra på seg heldekkende kamuflasje. Han titter bort på de andre guttene.

– Nå ser jeg ut som en levende busk, sier han.

Før Sara rekker å si noe mer, er guttene allerede på vei ned skråningen med sekker, kamuflasje og et par hagler knekt over skulderen. Haglene er knekt for at alle skal se at våpenet ikke er ladd. For sikkerheten, ligger ammunisjonen igjen hos instruktørene.

Oppsett av første post

Stubben etter kornet knekker under trykket av skoene. Rolig tusler gruppen med mennesker over jordet nedenfor skråningen. Duene letter fra matfatet mens gruppa beveger seg bortover. Guttene danner fortroppen, mens damene går bak med resten utstyret.

Guttene allerede begynt å sette opp kamuflasjen da instruktørene kommer bort. De har gjort dette før. Likevel er det alltid mer å lære.

– Duene slår alltid inn i motvind. Derfor er duejakta den eneste jakta hvor vi vil ha vinden i ryggen, forklarer Sara guttene.

Alle vender blikket mot henne, og tar til seg hvert ord av kunnskap hun har å by på.

Sara fortsetter å forklare guttene hvordan de skal sette opp lokkeduene. De får tydelig beskjed om å sette opp lokkeduene med en meter avstand i plog- eller såkalt v-formasjon med spissen mot posten. Slik at det skal realistisk ut for duene.

– Har du jakta due før Mathias, spør Sara.

– ­Jeg er litt usikker, men om jeg har det, så er det i så fall lenge siden, svarer han.

– Men da skal jeg forklare deg det skikkelig, sier Sara.

Mathias retter på capen, og beveger seg litt nærmere Sara.

– Duene bretter seg ut i lufta når de er ca. en meter fra bakken. Da er de den største målskiva.

Mens Sara forklarer Mathias, har de andre guttene begynt å sette opp lokkeduene.

– Vi setter dem ikke lenger fra hverandre enn det her, sier den ene gutten

– Men vi må jo ha noen i midten, svarer en annen.

– Ja, men ikke enda, sier den første gutten.

Sara sveiper blikket over området med lokkeduene.

– Dere må ha lenger avstand mellom dem, sier hun til guttene.

Den første gutten ser forlegent ned, og flytter lokkeduene uten å si mer.

– I tillegg må de ha hodet ned, så det ser ut som de spiser, forklarer Sara.

Anne-Mette går bort til Sara, og begynner å romstere i sekken. Hun skal nemlig tilbake og hente de som har kommet for seint. Ut av sekken tar hun opp en pakke med hagleammunisjon.

– 25, holder det eller, sier hun og titter bort på Sara.

Sara trekker i capen og begynner å le.

– ­Jeg håper ikke det, svarer hun. 

Mye å lære

Guttene begynner å gjøre seg til rette bak kamuflasjen de har satt opp som dekke i buskene i jordekanten.

– Vi er lang fra ferdig med å sette opp posten gutter, roper Sara.

Alle snur seg og ser på henne, for så å se på posten deres.

– Over, sier en av guttene.

– Over ja! Dere må ha mye mer over hodet. Duene kommer til å se alle bevegelsene deres, svarer hun.

Sigdal på plass

Anne-Mette og Sara tusler tilbake til bilen. De er nemlig der haglene deres ligger godt bevokta av en eldre herremann.

Samtidig kommer Tanja Tokerud tuslende nedover, hennes to fosterbarn og en gutt til. Guttene skal alle være observatører under denne introjakta.

Litt forlegent hever alle en hånd, og vinker litt keitete framover seg. Navnene utvekslet, og snart har alle hils på covid-19-vis.

– Jeg føler jeg aldri kan nok, så det er bare å lære meg alt, sier Tanja og begynner å le.

– Da går vi gjennom, svarer Anne-Mette lett.

Hun begynner å forklare det samme som Sara har gjort en halvtime tidligere. Lokkeduene plasseres framfor kamuflasjenettingen som en v omlag hundre meter fra den andre posten. Jordet har en topp, og postene ligger pent i dekke på hver side av toppen.

En skrap ringelyd kommer fra lomma til Anne-Mette. Hun tar opp et samband, og trykker på en knapp.

– Vi plaserer ut duene nå, sier hun

Med sprak fra andre enden forklarer Sara at de er klare for å starte, og at de har ytre grense mot låven flere kilometer framfor oss. Dette bruker de for å være sikre på at det skal være en trygg jakt for begge postene, og eventuelle dyr og mennesker i nærheten.

– Skitt jakt! Svarer Anne-Mette.

Jakta er i gang

Det er helt stille. Man kan bare høre vindene som skraper i lydinntaket på hørselvernet. En av guttene sitter litt sammenkrøpet med fingrene i ørene.

Etter en liten stund beveger noen urolige guttefingre seg forsiktig ned i sekken. Rolig drar han opp en kjekspakke. Øynene hans knipes sammen, i det kjekspakken skraper opp langs sekken og lager masse lyd. Han smiler litt forlegent før han åpner den opp, tar en kjeks og tilbyr de andre jegerne.

– Det er ikke lyden som er forstyrrende på duejakt, men de brå bevegelsene, sier Anne-Mette og smiler til gutten.

Alle sitter fordypet i sine egne tanker, da Tanja kaster seg opp. Hun strekker ut hagla og peker mot en due som kommer inn for landing. Pang! Pang! Duen flater ut i luften, snurrer rundt, men flyr helskinnet fra det hele. Bom.

Fostergutten hennes tar hånden rolig ned fra brystet.

– Du skremte nesten livet av meg Tanja, sier han, men begynner fort å le.  

Det er første gang han er med på jakt. Stemningen letter bak veggen av kamuflasje. Latter og løs prat fyller lufte før alle faller til ro igjen. Så stille at siste lyden av sommer siver inn i lydopptaket i hørselvernet. Gresshoppene gnisser benene sammen i gresset, og fyller området med melodi.

Alle sitter musestille, men det er kun hauken som sirkler høyt der oppe på himmelen. Anne-Mette reiser seg, slår sammen hagla og peker den framover i været.

– Jeg skal bare fyre av et skremmeskudd, sier hun.

Pang!

Rask letter omlag tjue duer fra trærne rundt postene. De flakser rundt i panikk, før de får øye på duene på jordet. Trygghet tenker de, og søker inn for landing sammen med de andre duene i plogformasjon på jordet. Disse er nemlig plassert med hodet ned, slik at det skal se ut som de spiser i ro og mak.

En due i tet begynner å nærme seg posten til Sara og de andre guttene. Pang! Pang!

Tanja ser på Anne-Mette og drar ned buffen hun har foran ansiktet.

– Tror du det var treff, sier hun.

– Umulig å vite, svarer Anne-Mette.

Dagns fangst

Igjen spraker det i sambandet til Anne-Mette. Sara forteller at de nå avslutter duejakta. Ammunisjon blir fjernet fra våpnene og alle reiser seg for å strekke på beina. Etter litt tomsnakk, begynner de å bevege seg mot den andre gruppa. Der står de alle rundt en due. Dagens fangst. Etter flere bom fra guttene, er det Sara som har skutt den ene dua som nå ligger på bakken.

Respekter viltet

Forsiktig løftes den opp, og vises rundt. Sara spretter opp magen på fuglen, og viser guttene innvollene og hvordan man skal behandle viltet.

– Hva tror dere dette er, spør hun guttene.

– Hjertet, svarer den ene selvsikkert.

– Du har vært med på dette før du, sier hun og smiler.

Alle får holde og titte på fuglen, før dagen avsluttes med skyting på blink med luftgevær.