Drømmejegeren

Opp en asfaltbakke, i et nabolag der veiene deler seg på en måte som virker tilfeldig, naturlig, kanskje, ligger skog og hus i harmoni med hverandre. Det er ett av de nabolagene som virker som om det alltid er noen som klipper gresset, eller pusser opp. En liten spasertur til høyre ligger et stort hus med en liten hage og et stort treningsrom.

Her bor det en verdensmester.

Rutine, presisjon, fart, havregrøt

Kaja Røhne er kanskje akkurat det du forventer av en verdensmester i håndball: Høy, pen, og ser ut som hun kan banke deg opp på første forsøk – om hun skulle bestemme seg for det. Hun forteller at det første hun gjør hver morgen er å pusse tennene, og at hun alltid lager en to-do-liste før hun legger seg om kvelden. 

Hun gir et fast håndtrykk med den ene hånda, og har stålkontroll over hunden, Luna, med den andre.

Noen øyeblikk senere står hun og lager havregrynsgrøt med proteinpulver og banan. Hun veier proteinpulveret på en vekt, og skjærer opp bananen.

– Har du spist? Vil du ha? spør hun, med et blankt – litt utålmodig – blikk.

Hun lager mat med hele kroppen. Ben og føtter brukes for å åpne og lukke alle skuffer under hofte-høyde, og hendene brukes til de øvrige oppgavene. Hvis møblene på kjøkkenet kunne snakke, hadde de antakeligvis sagt «au». Hun står ikke stille et sekund, før alle kjøkkenredskaper er ryddet, og maten er klar.

– Jeg hater rot, da klarer jeg ikke slappe av, sier hun.

– Drikker du kaffe? Vil du ha kaffe? Det er null stress, fortsetter hun, og setter kaffekopp på rist, under den automatiske kaffemaskinen.

Når maten er klar, beveger hun seg den korte distansen fra kjøkkenet til frokostbordet.

– Du må ta deg litt mer til rette, sier hun, før hun setter skje til havregrøten.

Den smaker havregryn, syntetisk sjokolade, og banan. Det er av typen frokost som får vanlig dødelige til å lure på hvordan i all verden man skal brenne opp all energien før lunsj.

– I morgen skal jeg være trener – eller – jeg er det – så jeg trener på tirsdag – der trener jeg Nordstrand jenter 16 – de er veldig gode – der trener jeg spesielt strekene og sånn. Også trener jeg et 2011-lag på Stabæk – på onsdager – også trener jeg 2008-laget i Haslum på torsdager og fredager, forteller hun uoppfordret.

Hun forklarer at hun får betalt, men at det er mest for gøy. Hun hater å sitte stille. Hun hater å ikke gjøre noe. Hvis hun ikke får gjort dagens gjøremål, er det ikke en godkjent dag. Nå har hun et friår, etter hun gikk ut av videregående med kun femmere og seksere på kortet. Hun gleder seg til å begynne i vikarjobb, selv om håndball for det meste er livet.

Den store drømmen

– Det har alltid vært et litt hårete mål. De siste årene var jeg litt sånn – herregud, det kommer ikke til å skje – ikke sant. Men det var alltid noe jeg sa, det var alltid en drøm. Også bare fortsatte jeg å trene egentlig, også gikk det jo egentlig ganske bra, da.

I sommer vant det norske juniorlandslaget verdensmesterskapet i håndball for alle spillere under 20 år. Dette har bare skjedd én gang før, i 2010. Kaja Røhne ble kåret til mesterskapets beste linjespiller. Nå spiser hun havregryn og reflekterer over hvordan veien ble til. 

– Jeg var aldri noe sykt stjerne egentlig, men jeg var kanskje den på laget som trente mest utenfor – sånn styrke, løping, alt det der. Jeg synes det var gøy, forteller hun.

NTGU? Mer som NTG-BUUU!

Etter grunnskolen søkte Kaja Røhne seg inn på NTGU  – Norges Toppidretts Gymnas sin ungdomsskole. En privat ungdomsskole som sørger for blant annet 90 minutters trening hver dag, og skal sørge for individuell oppfølging og spillerutvikling.

– Opptakskravene var 3000 meter, turning, hinderløype, styrketest, sit-ups og pull-ups, forklarer hun.  

Hun forteller at hun gjorde det bra på styrkeøvelser, og dårlig på turn. Heller ikke 3000-meteren gikk veien for unge Kaja Røhne.

– Jeg kom ikke inn der, jeg tror jeg kom på fjerde plass på ventelista, sier hun.

Hun nevner ikke at rett før opptaksprøvene, skal hun ha falt i en steintrapp og måtte sy i haka. Det ble ikke husket som en avgjørende faktor, men hun ler og peker på et arr, når hun blir spurt om hendelsen. 

Hun forteller om blandede følelser da hun ikke kom inn. Hun var skuffet, men innerst inne var hun også litt lettet. I dag er hun glad for at hun ikke kom inn på toppidrettsungdomsskolen. 

– Der kommer det så mange skader. Og det blir litt for mye da – for mange – rett og slett, sier hun.

I frykt for at det skulle bli for mye for henne óg, valgte Kaja Røhne å ikke søke seg inn på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) da hun skulle velge videregående.

– Jeg ville heller gjøre noe helt annet. Motivasjonen var litt på bunn, og jeg var skikkelig redd for å gå skikkelig lei –rett og slett – sier hun.

Kaja tar med seg en hjemmelagd kyllingsalat bestående av pasta, kylling, avocado, og masse annet sunt.

Hun gir den til moren som sitter inne på kontoret i Nadderud Arena.

De to spiser, og diskuterer diverse. Etter de har diskutert hvem som har ansvaret for å melde hvem på hva, og hvem som burde ha påminnet hvem om hva, gir Kaja en siste klar beskjed til moren på vei ut.

– Fem do-, og to tørkeruller … Okei?  Sier Kaja.

– Ja, okei, svarer Gry.

Det er aldri et ensomt øyeblikk i garderoben for Kaja. Lyden av prat, kluter som gnikker på håndballsko, klister som klistres på, sportsteip som rives av, og baller som dunker i gulvet, fyller rommet. De skal ta portrettbilder i dag.

Den røde flokken er samlet utenfor hallen. Portretteringen er i gang. Kaja prater med lagvenninnene mens hun venter på sin tur, men står for det meste med hendene bak ryggen.

– Det går utover treningstiden, det her, merker hun seg, etter å ha spurt om tiden.

Under treningen er hun svært konsentrert. Hun lytter til treneren, og løper frem og tilbake på linja med henda i været.

Nesten alltid motivert 

– Mitt største mål er å spille på A-landslaget i håndball, men hvordan skal jeg komme meg dit?

Hun verken forventer, eller gir rom for et svar.

– Jo, jeg må trene, jeg må spille håndball, jeg må synes at det er gøy. Alle de faktorene må spille inn for at jeg skal nå det målet. Jeg tror ikke det handler om at jeg er så unik sånn sett – eller at jeg er så flink –  eller at jeg tør å sette meg mål – jeg tror det bare handler om at jeg har en indre vilje til å faktisk nå det, konstanterer hun.

Men den indre viljen har, ikke en gang for Kaja Røhne, alltid vært like stabil. 

– Det var en periode hvor jeg var litt lei. Mange ganger var jeg sånn – herregud, det her gidder jeg ikke. Er det det her jeg skal drive med? Skal jeg gidde å trene så mye? Det er jo veldig mye annet som går vekk. Vennene mine spør om vi skal finne på noe og jeg må veldig ofte svare nei fordi jeg har håndballtrening, eller så trener jeg selv, eller så skal jeg trene et lag, forteller hun. 

– Men jeg gjør jo bare det jeg liker. Jeg synes det er dødsgøy å spille håndball, jeg gleder meg til hver trening, og selvfølgelig går det opp og ned, men det er jo så gøy, avslutter hun hengivent. 

Selv om Kaja ofte må takke nei til venner og fest, er det én person hun alltid har tid til, nemlig bestevennen Martin. Han er Kajas selverklærte manager, og følger gjerne med på både trening og kamp.

– Jeg var hos Martin da en håndballvennine av meg slo opp European handball federation sine sider og gikk inn på Norge. Også ser hun at navnet mitt er oppført på en av listene. Jeg hadde ikke fått en innkalling eller noe som helst. To måneder senere fikk jeg den første innkallingen til juniorlandslaget, forteller hun.

Men å komme nærmere drømmen, var ikke som forventet.

– Først hatet jeg det. Jeg synes samlinger og sånn var skikkelig dritt. Jeg kjente ingen der, og når jeg er på et sted med så mange sterke personligheter så blir jeg veldig stille. Jeg tar mye plass og er høylytt med folk som jeg kjenner eller som ikke tar så stor plass. Men ellers så blir jeg stille. Den første samlingen så telte jeg ned dagene til vi skulle hjem. Det var stort å være med landslaget, men jeg synes ikke det var noe gøy. Mye av håndball handler om å trives sosialt, konstanterer hun. 

Men hun forteller at etter hvert ble det mer gøy, og nå står landslagsdrømmen like sterkt som før. 

– Hvor sykt er ikke det at jeg satt for syv år siden og så på Heidi Løke spille på TV og tenkte – shit, hun er god –  og for to uker siden så spilte jeg mot henne selv. Det er ganske surrealistisk. Jeg er ikke så langt unna det målet jeg satte meg for ti år siden i dagboken min, forteller hun. 

Coop og potetlomper

Kaja henter uoppfordret Martin etter dagens gjøremål, og spør straks om han har planer for dagen.