Det værbitte og nakne landskapet som for lengst har ikledd seg sin gule og rustfargede klesdrakt, ligger nesten skjult under den lavtliggende tåken. Lyngen biter seg fast til berget under og ligger som et teppe over det hele.
Flere bygninger i tjærefarget tømmer ligger vendt ut mot en bred grusplass. I hovedhuset inviterer en lysebrun inngangsdør besøkende inn en stor hall med trevegger og mursteinsgulv. Til venstre er flere bergarter utstilt i glasshyller og til høyre finnes det små smijerngjenstander og steinbiter som er å få kjøpt.
Et kjærestepar står i det ene hjørnet og peker på en kobberkjele som står utstilt på en trehylle mens de utveksler noen franske gloser.
– Hei, velkommen hit til Olavsgruva.
Stemmen som siver ut fra bak disken tilhører Fridtjof H. Medhus. Han er ansatt ved Rørosmuseet, og dagens omviser i historiske Olavsgruva på Røros.
– Det var faktisk et bra oppmøte i dag, forteller Fridtjof, og legger til at været har mye å si for at folk ønsker å finne en inneaktivitet.
Paradokset er at dagens inneaktivitet betyr en fjelltur med motsatt fortegn. I dag er det ikke fjellets topp eller tind som skal nås. Dagens rute er nemlig lagt flere meter under overflaten.
Gruppa som skal være med på den norskguidede turen står i en ring. Midt i ringen, ikledd støvler og en blå kjeledress, står Fridtjof som ivrig forklarer hva som skal skje.
– Her ser dere et kart over gruva vi skal ned i, sier Fridtjof og peker på en rød linje på kartet på en av plansjene som dekker det meste av veggarealet i hallen.
– Det er delen av fjellet med kobbermalm som har blitt gravd ut fra fjellet, forklarer han.
Dagens omvisning skal føre gruppa gjennom en lagt opp løype ned til Olavsgruva.
Kobberverket på Røros har gjennom den 333 år lange historien drevet mange gruver, men nå er det Olavsgruva som blir benyttet som omvisningsgruve for turister og andre besøkende.
– Det er to veldig enkle regler som gjelder nede i gruva, sier Fridtjof med tydelighet i hvert et ord.
– Det er rekkefølgen på hvem som går hvor og hvor vi skal gå.
Turfølget får beskjed om å bevege seg innenfor sperringene som er satt opp. I tillegg skal ingen gå foran omviseren på veien ned, og på turen opp skal ingen gå bak. Slik vet omviseren at han har fått med seg alle ut igjen.
Det er lys hele veien. Men ettersom gruppa er sistemann ned i gruva for i dag, skal lyset slukkes på veien ut.
– Så hvis dere ikke er foran meg og merker at det plutselig blir veldig mørkt - skrik, så skal jeg vente. Alright?, understreker Fridtjof.
Dagens løype skal ta gruppa med på en énkilometers tur 50 meter under dagen.
– Om dere mot formodning skulle synes det er skummelt eller ubehagelig å gå ned i fjellet, så si fra til meg om at dere vil snu. Da er det ikke verre enn at etter å ha sagt fra til meg, snur dere og går samme veien tilbake.
– Så lenge dere går der det er lys, og oppover da, så kommer dere ut, sier Fridtjof.
Det er altså ingen skam å snu verken under eller over fjellet.
– Skal jeg finne en hjelm til deg, Kristin, spør en mannsstemme.
Mannen går bort til hylleradene som er fulle av hvite hjelmer. Han tar ned to hjelmer, snur seg og går tilbake. Den ene hjelmen gir han til Kristin før de begge tar på seg hver sin hjelm. Alle hjelmene har samme størrelse, men det er mulighet for å stramme den i nakken.
– Det er jo ikke noe lys på denne hjelmen, sier en mannsstemme overrasket.
– Den skal på den veien, poengterer en annen.
– Det skjønte jeg, svarer en småirritert kvinnestemme.
Det mumles oppspilt i gruppa mens samtlige fikler med hjelmene sine. Snart står gruppa oppstilt i kjellerrommet som en slags amatørhær, ikledd hvite hjelmer og klar for dagens øvelse.
De følger nysgjerrig med da Fridtjof passerer. I høyre hånd holder han en mobiltelefon.
– Heisann, det er Fridtjof på gruva. Da skal vi ned med en gruppe på 15 pluss to guider. Yes, hei hei!, sier han før han legger vekk mobilen.
– Da skal vi ut gjennom her, forklarer Fridtjof og skyver opp den rødbrune metalldøren.
Lukten av jord treffer nesen mens flere par fjellskokledde føtter tramper på metalltrinn. Det er som om lyden kapsles inn og blir hul.
Der oppe flyttet lyden seg ut i alle kriker og kroker, snudde og kom tilbake igjen. Her nede er lyden konsentrert og stillestående. Mektige bergvegger ruver over følget.
– Det er nesten som å gå nedover i gruva på Herøya det her, sier en mann i turfølget mens det subbes i fuktig grus.
Klunk, klunk, klunk. De siste lydene av støvler mot metalltrapp dør ut.
– Her ser det glatt ut, sier en annen mannsstemme.
– Her er det lagt betong med struktur for at det ikke skal være så glatt, svarer Fridtjof og videre:
– Men det ser glatt ut. Og det er bra, for da er folk forsiktig.
Noen ler mens andre stikler seg noen meter lenger frem.
– Da er vi på vei ned i Nyberget gruve. For øvrig, når man ser i kildene så heter den ikke Nyberget. Den heter Neues berg. Og det handler om at eliten på Røros og generelt i gruvenorge på 16- og 1700-tallet var tyske. Eller i hvert fall tysktalende, opplyser Fridtjof.
For å komme ned til Olavsgruva går ruten først gjennom Nyberget gruve. Denne regnes som den andre gruva som ble satt i drift av Røros kobberverk, i 1650.
Langs den ene bergveggen skimtes det en linje farget rustet brun. Dette er malmåren som gruvearbeiderne fulgte ved å sprenge seg vei gjennom fjellet. I tillegg til kobber inneholder malmåren også jern, derav det rustne utseendet.
En malmåre blir vurdert ut i fra tykkelsen. Jo tykkere den er, jo mektigere sies det at kobberåren er. Håpet var alltid å finne frem til senter der malmåren var på sitt tykkeste, der var det mest kobber.
– Det vil vi se spesielt godt når vi kommer inn i senter av Olavsgruva, forklarer Fridtjof.
Gruppa følger videre etter omviseren. Stien er så smal at personene i gruppa må gå en og en etter hverandre. Stedvis er det rekkverk i tre som flere velger å støtte seg på. Den leiraktige grusen er bløt og fuktig, og klistrer seg under skosålene.
Hele tiden høres lyden av vann som drypper eller små bekker som renner.
Jo lenger ned i berget man kommer, jo kjøligere kjennes luften. Fuktig, rått og kjølig strekker mørke gruveganger seg som blodårer gjennom berget. Det eneste lyset er langsmed stien der turfølget beveger seg.
Nede i gruva er temperaturen som i et kjøleskap, jevnt fire til syv grader.
Lyden av subbing i fuktig grus fortsetter. Fridtjof stopper og kliver over inngjerdingen. Gruppa stiller seg rundt på innsiden og samtlige studerer gulv, tak og vegger med ærefrykt i blikket.
Her nede er det høyere under taket som viser seg i buede former. Stedvis er det bergfester som holder det oppe.
Fridtjof forklarer hvordan metoden fyrsetting fungerte. Da tente man på ved inntil berget og lot det brenne i flere timer. Etter hvert ville berget sprekke opp slik at det var mulig å fjerne løse bergflak.
– Også vil jeg at dere skal forsøke å forestille dere hvordan det så ut her på den tiden. Det ville være røykfylt, rundt 50 grader varmt og helt mørkt, forklarer Fridtjof.
De eneste lyskildene gruvearbeiderne hadde var åpne gruvelykter som ga lyseffekt tilsvarende det et telys gir.
Dypere inn i berget kommer turfølget til toppen av en lang trapp. Her oppe sier man farvel til 16- og 1700-tallet, og nede ved bunnen går man inn i mellomkrigstida, nærmere bestemt 1937.
En vandring i Olavsgruva betyr med andre ord også en reise i tid.
Koblingen mellom eldre og nyere gruve gjør at det er mulig å se hvordan gruvedrift forandret seg med århundrene.
De nyere gruvegangene har lavere takhøyde og har en bokslignende form.
Boksformen kommer av at disse gangene er gravd ut der det er verdiløs stein. Man tok altså ikke ut mer masse enn nødvendig.
Bunnen er like fuktig mens gruppa fortsetter videre innover i berget. Her beveger turfølget seg på transportnivået der malmen ble fraktet ut. Skinneganger kan skimtes der de strekker seg langsetter bunnen. Enkelte steder i taket stikker det ut steinkanter.
Etter litt kommer gruppa til en bredere gang der det ligger trebjelker på gulvet og hvor veggene er av støpt betong. Plutselig har gruvegangene fått et mer moderne uttrykk.
Flere Sulitjelma-vogner står opplinet langs den ene siden. De ser ut som massive og dype jernvogner, og ble brukt til å frakte malmen i.
– Jøss, en Tesla, sier en av de eldre herrene i følget spøkefullt.
– Ja, de er tidlig ute med å bruke elektrisk kraft her, forklarer Fridtjof.
Omviseren geleider gruppa inn gjennom en dør til venstre, og straks fortoner et trekantet rom i grå betong seg. Her er temperaturen tørrere og varmere. Langsmed veggene er det festet trestoler. Dette er pauserommet.
– Stolene de brukte har et litt artig design. Man kan henge de opp etter veggen, forklarer Fridtjof mens han selv tar plass på en av stolene.
Noen i følget har også benyttet muligheten til å prøvesitte.
– Jeg sitter ikke, jeg ligger, sier en dame ikledd en rød vindjakke.
– Og jeg kommer ikke opp igjen, sier en annen.
Fridtjof forteller hvordan en kopp med den lunkne kaffesammenblandingen fra kjelen som hadde stått oppe på varmeapparatet hele dagen, var fast lunsjprakis. Gjerne etterfulgt av en liten blund på øyet.
– Når stolene var hengt opp, hadde man mulighet til å vaske og koste gulvet. Det var nok en del gjørme på støvlene, forklarer Fridtjof.
Gjennom noen flere gruveganger og rundt en venstresving kommer gruppa inn på malmnivået.
Gruppa stopper ved en taport der det henger tykke og massive kjettinger. En taport er en kobling mellom transportnivået og malmnivået, der malmen ble flyttet på.
Kjettingen ble drevet ved hjelp av hydraulikk.
Fridtjof løfter ned en kjettingbit som deretter sendes rundt blant følget.
Et par av herrene løfter selvsikkert på kjettingbiten, men etterfulgt av noen grimaser innser de kjapt at én armbevegelse er nok før biten sendes videre.
Like etterpå, inne ved senteret i Olavsgruva, der malmåren var på sitt tykkeste, får synet samtlige i gruppa til å gispe.
Et gigantisk rom, en slags underjordisk katedral, strekker seg fra gulv til et tak som ruver høyere enn noen gang tidligere.
Bergfestene som holder taket oppe er metervis tykke.
Fridtjof viser veien opp en trapp og videre gjennom en trekonstruksjon.
– Her står vi da i Bergmannshallen, sier Fridtjof til en forsamling som virker overrasket over å se en scene med tilhørende benkerader i disse underjordiske omgivelsene.
– Siden vi er i senter, er det høyt under taket her og vi får bra akustikk. Så jeg pleier å avslutte omvisningen her nede med å demonstrere den akustiske effekten for dere, fortsetter Fridtjof.
– Har du en arie da, spør en eldre herre i grå dunjakke.
– Ja, jeg tenkte jeg skulle synge litt for dere for å demonstrere akustikken med et par vers av en tysk bergmannsvise som heter Glück auf. Og jeg velger en tysk bergmannsvise på grunn av den tyske arven i norsk bergverksindustri, sier Fridtjof.
Flere setter seg på benkene idet Fridtjof tar plass et stykke bortenfor scenen der takhøyden er mektigere.
Lyden av vann som drypper og renner må vike for melodiøse toner som fyller og gir nytt liv til bergrommet 50 meter under dagen.
@twitter
facebook
YouTube
Instagram
Soundcloud