Barn måtte vike for korinteressen

I Lilleborg kirke på Torshov i Oslo står 25 menn i en sirkel. De er et kor ulikt mange andre kor. Koret består av homofile og sangglade menn som i dag er på korøving. Oslo Fagottkor ble startet av blant andre en 48 år gammel, musikkglad mann fra Sandefjord. Han står i midten av sirkelen, Steinar Svendsen. Han står med hendene på ryggen, ikledd mørkeblå shorts og t- skjorte, og svarte, høye sko. Han har et maskulint preg. Når koret får vite at Steinar skal bli portrettert begynner flere å le.

– Jeg skal bli kjendis, sier Steinar selvsikker og begynner deretter å le. 

Latteren til de andre blir høyere og smilene bredere. 

Starten på et nachspiel

I dag er Steinar produsent for koret. Han var med å starte koret for 15 år siden. Mens mange hadde mest lyst til å komme seg hjem etter en kveld på byen, var Steinar og flere andre homofile langt fra klare for det. Han traff noen kompiser på London Pub, som er en homsebar i Oslo. De endte opp på nachspiel med en som Steinar startet koret sammen med. Steinar og han andre som startet koret var med en gjeng som pleide å dra på puben og som var gode til å synge. Flere av de var også fra bibelbeltet, altså Sørlandet.

–  Da sang vi bedehussalmer, forteller Steinar, mens han trekker på et smil. 

Musikkinteressen til Steinar startet derimot ikke på nachspielene. I huset der Steinar vokste opp i Sandefjord var det mye musikk. Han tror at barndommen skapte interessen for musikk og han blir tydelig engasjert, og gestikulerer når han snakker om dette.

– Mormor spilte piano, morfar spilte fiolin og mamma begynte å spille piano og det samme gjorde tanten min. Da jeg vokste opp hadde jeg onkler og tanter fra begge sider av familien som var veldig glade i allsang. Når det var fester hjemme eller når vi var på besøk, så var det mye allsang. Da spilte mamma piano, pappa gitar, mens tanter og onkler spilte begge deler.

Barndom preget av kjærlighet og musikk

På Vesterøya i Sandefjord vokste Steinar opp med to eldre brødre og en eldre søster. Faren var byggmester. Moren til Steinar var hjemmeværende. Steinar beskriver familien sin som kjærlig og omsorgsfulle.

– Foreldrene mine var veldig elskelige. De hadde et grunnleggende positivt syn og var veldig opptatt av mennesker og at man skulle gjøre mot andre, som du vil at andre skal gjøre mot deg. Det har jeg nok blitt farget av.

Underveis i barndommen begynte Steinar å spille piano. Etter at han begynte med piano begynte han også på danseskole som han var med på i mange år. Han beskriver seg selv som litt nerdete i barndommen. 

– Jeg husker jeg lånte «Statistisk årbok» på biblioteket og satt og leste den for å få oversikt over størrelsen på byer, lengde på elver, så jeg var veldig opptatt av geografi og skole generelt. Jeg måtte jobbe mye for å gjøre det bra, og det gjorde jeg. 

I barndommen hadde han flere venner, men han var ikke midtpunktet i vennegjengen.

– Da var jeg nok litt mer tilbakeholden og forsiktig, men det har jeg tatt igjen senere, med utagering med fagottkoret, forteller Steinar smilende. 

Savnet etter foreldrene

I 2005 døde Steinars far, 68 år gammel. Han ble først syk av magekreft i 2001 og fikk tilbakefall senere. Moren døde i 2016 og ble 76 år gammel. Det har satt dype spor hos Steinar, og han tar flere pauser mens han snakker om det.

– Mamma ble syk omtrent et år før hun døde. Hun var min aller kjæreste og nærmeste, det var en veldig vanskelig tid. Jeg var mye med henne da hun ble syk. Jeg fikk permisjon av jobben for å være med henne. Hun var veldig kjapp og oppegående, men hun begynte på cellegift og ble ganske redusert av det. Det var veldig vanskelig og er vanskelig den dag i dag.

Han beskriver forholdet til moren som svært nært.

– Vi var veldig nære og jeg bodde med henne noen ganger opp til én- to uker om gangen da hun var syk. Jeg er veldig takknemlig for det, selv om både hun og pappa døde altfor tidlig. Pappa ble 68 år og mamma ble 76 år, forteller han tydelig preget.

Selv om han har mistet begge foreldrene, er søsknene hans fortsatt viktige for han. 

– Vi ser hverandre ikke veldig ofte, men de er veldig viktige for meg.

Ikke sett seg tilbake siden han startet i kor

Da Steinar var 21 år startet korinteressen hans for alvor.

– Jeg hadde tenkt på å synge i kor i mange år også så vidt sunget i et studentkor i Telemark under ledelse av Jon Rørmark. Han var den første som trigget interessen. Så begynte jeg i Valen- koret i Sandefjord og ble hekta veldig fort. Da var jeg med på flere operaoppsetninger, musikaler og revy. 

Selv om han var glad i å synge var han likevel usikker på hvor god han var til det. Han fikk tilbakemelding fra en venninne etter han hadde sunget en gang. Hun ba han slutte å synge. Han var usikker på egne sangkvaliteter, men senere har det vist seg at han har et talent innenfor det.

– Det har blitt en veldig stor del av livet mitt og har vært viktig både privat og sosialt, men også jobbmessig. 

Da Steinar var 24 år flyttet han til Oslo. Her jobbet han i Telenor i ti år. Samtidig som han jobbet i Telenor, begynte han i Oslo Domkor.

– Det var en viktig del av både hvilke venner jeg ble kjent med, men også musikkskolering og musikkdannelse. Det var en veldig morsom tid. 

I domkoret fikk han utfolde seg fritt og bruke egenskapene sine som tenor fullt ut, ifølge ham selv. Koret sang kirkemusikk og det likte Steinar veldig godt. Det han likevel savnet var entertaineren i han.

– I koret var det flere veldig gode komiske talenter, men de talentene kunne ikke brukes i konsertsammenheng. Da vi startet med fagottkoret så hadde vi etterhvert fester hos folk som hadde piano og som vi kalte for gay gospel. Det gjorde at folk ønsket at vi skulle starte et kor. 

Som et resultat av at han savnet mer underholdning ble han interessert i å starte Oslo Fagottkor. Humor ble en viktig del av konsertene.

– Min tanke var at hvis vi skulle starte fagottkoret så må vi bestemme mye av repertoaret selv, bruke flere elementer som lyd og lys i konsertene. Komikk og at vi kunne leke oss med musikken var også viktig. Etterhvert har produksjonene blitt mer omfattende med ikke minst koreografi. 

I dag jobber Steinar både i fagottkoret, men han er også korinspisient på Den norske opera. Jobben hans her går blant annet ut på å lage produksjonsplaner for oppsetningene og sørge for at alle som skal være tilstede, er det. På operaen denne ettermiddagen går Steinar innom flere rom, ser ned på flere ark han har i hendene sine. Han ser seg sakte rundt, fra høyre til venstre og krysser av på listen, før han ser opp fra arkene igjen. 

Han beskriver seg selv som opptatt av detaljer, noe som også flere i koret forteller at han er. Steinar mener denne egenskapen har vært nyttig i både jobben som korinspisient, men også jobben i fagottkoret.

– Jeg liker å være nøye på det jeg er engasjert i. I jobben som korinspisient og i fagottkoret så er det mye detaljer. Jeg kan gjerne holde på med det samme år ut og år inn, men i de jobbene er det såpass mye nytt innimellom, så det er litt variasjon. Det synes jeg er gøy. 

Forberedelser til juleshow

Tilbake i Lilleborg kirke er øvingen i full gang. Nok en gang, som flere tidligere år skal fagottkoret sette opp et juleshow. Øvingen til showet er allerede i gang. Steinar sitter på en brun trestol, mens koret synger den populærere sangen «Selmas sang» fra julekalenderen Snøfall.

Steinar sitter og smiler diskret når «Fly som ein fugl, lag deg ein veg, så du kan komme heim til meg» synges av alle i koret i samme tone. Den kraftige lyden av sangen og pianoet fyller hele kirkerommet. Det er tydelig at Steinar ikke har problemer med sangen. Mens han synger ser han ned på både mobilen og iPaden sin samtidig.

Etter koret har sunget deler av sangen, gir dirigenten dem et delvis oppløftende tips. 

– Det er bedre å synge fullt ut og synge feil, enn å synge shady.

– Hahaha, kommer det fra dirigenten.

Latteren er kraftig. Mennene i koret ser seg rundt samtidig som flere av dem begynner å le av full hals. Det virker ikke som de forsto latteren fra dirigenten, men det var likevel veldig gøy for dem. 

Ulikt mange av showene til fagottkoret, bærer ikke øvingen i dag preg av overdådig koreografi. Alle sitter i sirkelen og er kun fokusert på sangen. Steinar forteller at det er veldig gøy for han når han kan dra på litt i sangene han synger.

– Det som er gøy med å være tenor er når jeg kan bruke stemmen min. Jeg kan bruke brystklangen og gjerne gi på litt. Jeg synes også det er gøy å få solomuligheter. Lidenskapen min som produsent er å lage gode produksjoner, selv om det høres litt kjedelig ut.

Fagottkoret er hans baby

15 år etter oppstarten har koret vokst til å bli et av Norges mest populære kor. I dag lager de opptredener med mye lys og lyd, og ikke minst koreografi. I oppstarten var produksjonen betydelig mindre.

– Den første opptreden var for kongefamilien 17. mai 2004. De besøkte flere bydeler i Oslo og kom til bydel Sagene. Dronning Sonja og kronprins Haakon var der og da sang vi noen sanger for dem, forteller Steinar.

Den første store konserten var i november samme år i Lilleborg kirke. Samme sted som koret fortsatt har øvinger og opptredener.

– Vi hadde en julekonsert og sang flere sanger, og noen av de var showpreget. Det var uten mikrofoner og vi hadde noen lys, men det var bare noen kamerater som lå bak noen søyler og satt i kontakten med lyskasterne. Da kom det 240 publikummere. 

Det var tre stykker som startet fagottkoret, Steinar var én av dem. Men da en av de to andre ville ha et sommershow på Chat Noir, ble Steinar skeptisk. Han lurte på om han turte å gjøre det.

– Det endte med at vi gjorde det og da vi kom på scenen ble vi møtt med øredøvende applaus fra 524 publikummere. Det er et tall som har brent seg fast hos meg. Siden har det bare gått oppover, og nå er målet at vi ikke skal bli større enn håndterlig, men at det er gøy for koret. 

I dag har koret blitt en viktig del av livet til Steinar, både på jobb, men også privat. Han bestemte seg for å ikke få barn, og omtaler koret som sin baby. 

– Etter jeg kommer hjem fra jobben i operaen, så jobber jeg med det som har med fagottkoret og gjøre flere ganger i uka. Jeg prøver å finne perioder der jeg ikke gjør det. På en annen side så er det noe som er veldig lidenskapelig med koret, det er på en måte min baby. Jeg bestemte meg for ikke å få barn, men det er mitt barn. Det har jeg valgt å fylle livet mitt med, samtidig som familien min og vennene mine er viktig. 

Redd for å komme ut av skapet

Da Steinar var 19 år, altså for nærmere 30 år siden, fortalte han om noe som skulle endre livet hans, både på godt og vondt. Selv om han har beskrevet familien sin som kjærlig og der kjærlighet og respekt sto i sentrum, så var han svært redd for å fortelle dem at han var homofil.

– På den tida var inntrykket om homofili veldig problemfokuserte og veldig negativt i samfunnet. Jeg prøvde å forberede meg og skrev ned masse i forkant. Jeg var redd for at vennene mine ikke ville ha noe med meg å gjøre, men jeg var veldig privilegert med noen fantastiske, nære venner som ikke hadde noen problemer med det. 


Steinar sin familie aksepterte at han var homofil.

– De synes det var rart, og mamma var redd. Men det var full aksept med en gang, og derfor føler jeg meg veldig heldig.

Mange homofile opplever å bli mobbet eller trakassert. Steinar forteller at en han kjenner i fagottkoret som ble mobbet hver eneste dag fra første til niende klasse. Selv har ikke Steinar opplevd dette, men det har vært vanskelig for han på andre måter.

– Jeg har blitt påvirket av samfunnet sin innstilling til homofili som har ført til at man har skamma seg for å være homofil. Fordommer og det negative fokuset for mitt vedkommende er det som har vært problematisk, det jeg har lest i mediene og det jeg har hørt fra trossamfunn for eksempel som påvirker hvilket syn folk har på meg. 

– Synet på homofile har ødelagt min gudstro

Steinar er tydelig på at han ikke har noen gudstro, til tross for at han kan kaller seg hykler for å være medlem i statskirken. Mye av grunnen til at han ikke har en tro, kommer av flere religiøse trosretninger sitt syn på homofili.

– Jeg kan ikke akseptere når noen påberoper seg retten til å gjøre andres seksualitet mindreverdig. Synet på homofile har ødelagt min gudstro, det blir for vanskelig for meg med så mye disrespect og så mye stygt som mange religiøse bevegelser har gjort og fortsatt gjør.  

Til tross for det så tror Steinar at legningen hans også har hjulpet ham.

– Jeg har vel fått øynene opp for at mennesker er mangfoldig. Man kan tenke at det er en grunn til at folk er som de er eller gjør som de gjør. Det at man kan være litt mer romslig og få mer forståelse, det har jeg nok fått fra familien min. 

Fikk kreftsvulst mens moren var syk

Samtidig som moren var, syk ble Steinar selv syk. Det var en ekstra tøff tid for han.

– Jeg ble operert for kreft den siste måneden mamma levde. En venn og en venninne av meg var helt usedvanlige folk som greide å holde meg oppe. Det tok tid før jeg klarte å snakke med familien om det.

Han forteller at han ikke var sengeliggende, men at han opererte vekk kreftsvulsten. Han frykter fortsatt at den skal komme tilbake.

– Fortsatt må jeg ta undersøkelser for den en gang i halvåret. Sjansene skal være små for at den kommer tilbake, men jeg må leve med redselen for det.

Ser positivt på fremtiden

Til tross for hendelsene som har satt sitt preg på Steinar, ser han fremover med et positivt håp.

– Jeg tror jeg har et positivt håp om framtida. Jeg gjør mange gøye ting og kjenner mange flotte folk og har noen veldig, veldig fine nære venner og familie. Generelt så gleder jeg meg over livet. Jeg tror jeg har et generelt positivt syn på livet, men jeg kan også grave meg ned å være selvrettferdig og synes folk er dumme og alt det der og bli veldig selvsentrert innimellom, men generelt så tror jeg nok jeg er positiv og ser folk.  

Sin baby, fagottkoret, ønsker han å være en del av i mange år til.

– Jeg har lyst til å være med for bestandig, får se hvor lenge stemmen holder. Det gjelder bare å holde stemmen trent og begynne å trene litt sjøl, sier han smilende, mens han slår seg på magen.