Et merke for livet

En kvinne med langt og krøllete hår. Hun har på seg en lyseblå jeans, en rød jakke, en svart veske og svarte ankelstøvletter med cirka åtte cm hæl. Hun går gjennom parken Gråbeinslette til en restaurant for å finne en plass å sitte. Det er høy musikk med mange folk som sitter og prater. Hun liker ikke plassen, så går hun til Kaffebrenneriet som ligger på andre siden av gata. Her er det ganske stille, og et koselig sted å sitte på. Det er ikke så mange folk som sitter inne.

Hun finner en plass med to lenestoler, og et liten bord i midten.

– Vi kan sitte her.

Hun går og bestiller en cappuccino og en sandwich med krepsehaler. Hun kommer tilbake etter to minutter.

– Jeg måtte bestille noe fordi jeg er litt sulten, sier hun, mens hun bøyer seg og legger vesken på stolen.  

Hun setter seg på stolen og legger beina i kors.

En flue flyr forvirret rundt inne i kaféen. Flua tar en runde rundt cappuccinoen og sandwichen. Hun vifter den bort. Flua forsøker igjen og igjen, som fluer gjerne gjør, og svisj. Den mellomlander et øyeblikk, hviler vingene og gnir seg i øynene med de to forbeina.

SVISJ!

– Huff, så irriterende.

Hasina Shirzad er 29 år og kommer fra Kabul i Afghanistan. Hun flyktet til Norge i 2015 etter at hun ble alvorlig skadet i et bombeangrep i Kabul i 2014. Hun studerte journalistikk i Afghanistan. Nå tar hun mastergrad i journalistikk i Norge. 

– Det er vanskelig å si hvem jeg er, sier hun.

Shirzad holder den varme cappuccino med begge hendene, og ser opp i taket. Hun ser ut som hun tenker dypt på hvem hun er.

– Man har hele livet til å vite hvem man er. Derfor har jeg ikke funnet ut hvem jeg er ennå, men jeg fant ut hva jeg liker og ikke liker, og hva jeg vil og ikke vil.

Hun ser igjen i taket og prøver å tenke.

– Jeg liker forskjellige ting. Jeg liker musikk. Jeg liker å reise og å lese, men er ikke flink til å gjøre det. Jeg liker å lage mat, men det kommer an på hva jeg har lyst på.

Midt i dette kommer flua tilbake. Hun vifter den bort igjen.

– Jeg hater urettferdighet. Hvis jeg ser at noe er urettferdig, da liker jeg ikke å være stille. Jeg sier ifra at det er urettferdig. Kanskje derfor folk som kjenner meg sier at jeg er en modig person, sier Shirzad før hun fortsetter:

– Mine venner sier at jeg tar en oppgaven som ikke er min, men jeg synes det er min oppgave som person å si ifra at det er urettferdig. Selv om er ikke alle aksepterer det.

Mens hun holder koppen og drikker, kommer flua på nytt. Den flyr rundt  hodet hennes. Hun vifter den vekk igjen. Hun ser ut som hun blir irritert.  

Utdannet familie

Shirzad har vokset opp i en utdannet familie. Moren hennes heter Husntaj Jaberklil Shirzad, studerte biologi, og jobber på universitetet. Faren hennes Alajebullah Shirzad, har mastergrad i kjemi. Han var den eneste i sin søskenflokk med utdannelse. Hasina har en søster og to brødre. Skullah (39) er lege, Hunar (36) studerte medisin, og Seriar (34) er ingeniør. Hasina forteller, mens hun smiler og viser hvor stolt hun er av sin familie.

– Jeg og broren min, Hunar, er veldig like. Vi har begge krøllete hår, og samme humør, sier hun, mens hun rører ved håret sitt.

Hasina var yngst i familien. Hun fikk masse kjærlighet, og alt hun ville, fikk hun.

– Selv om Taliban var i Afghanistan, hadde jeg en bra barndom.

Foreldrene hennes kalte hun Hasina fordi hun ble født på samme dag som da Shaikh Hasina ble statsminister i Bangladesh. Hasin er kallenavnet hennes, og det er bare familien og venner som kaller henne for det.

– Jeg vet at jeg har gjort noe feil når familien min roper HASINA. Når de kaller meg Hasin da vet jeg at jeg har ikke gjort noe feil, sier hun, og viser at hun savner de gamle dagene.   

– Du er som en gutt  

Hasina har få minnebilder fra hun var barn, fordi Taliban tok kontroll over Kabul da hun var fire år gammel. Hennes oppvekst var ikke på samme måte som andre barn. Da hun var seks år, begynte hun på en hemmelig skole, og resten av dagen hennes var hjemme med foreldrene. Da hun ble ni år, måtte hun  ut i samfunnet for å skaffe seg venner, og leke med barn.

– Mange som har sagt til meg at jeg oppførte meg som en gutt, fordi jeg var modig og så folk direkte i øynene. I Afghanistan er kvinner ofte sjenerte.

På skolen ble hun fortalt at hun var annerledes.

– Jeg kom hjem og fortalt det til mamma og spurte henne hvorfor jeg er annerledes. Hun svarte meg at det er bra å være annerledes, sier hun.

Hun smiler og klør kneet sitt og fortsetter.

– Mamma endret hele historien slik at jeg ikke brydde meg når folk sa at jeg er annerledes, modig, eller som en gutt.

Foreldrene til Hasina har aldri sagt at det er forskjell mellom menn og kvinner. De lærte henne å respekter eldre folk og være høflig mot folk. Hasina forteller at hun sa til mora si, at nå vet hun at det er forskjell mellom menn og kvinner. Hasina ser ut som hun ikke ønsker at det skulle være forskjell.

Hasina husker en historie fra barndommen, og sier med en stor smil:

– Jeg kan fortelle deg en historie.

Hun ser spent ut. Så forteller hun at da hun lekte med andre barn, hadde hun sine egne regler, og alle barna hørte på det hun sa. Hun var ikke som andre barn, som løp til moren og ba henne om hjelp, eller begynner å gråte. Hun tok ansvaret for å ordne alle problemene sine.

– Jeg sa til barna at guttene kan leke fra morgenen til klokka 16, og etter klokka 16leker  jentene, og guttene kan ikke leke på samme gaten. En gang fant jeg en gutt som ville komme og leke etter klokka 16. Da løp jeg etter han, og slo ham hardt, sier hun og ler høyt.

– Mamma fikk klage fra naboene om at Hasina slo barna. Da kom mamma til meg og sa at jeg må være en snill og grei jente. Men det var noe inni meg, at jeg må ikke være en svak jente fordi Taliban ville det. Jeg vil helst vise at jeg skal være en sterk og modig jente.

Hun tar en bit av sandwichen.

– Pappa sa til meg at det er lov å være sterk, men ikke gå og slå gutter, sier hun mens hun ler og drar hendene gjennom håret.

I Afghanistan var det slik at hvis du var ei vakker jente, blir du utsatt for verbal trakassering. Hvis hun ble utsatt for verbal trakassering, sto hun imot gutten og stoppet han. Hun lot ikke gutter si noe til henne.

– Andre jenter ville være med meg for at de ikke skulle bli utsatt for trakassering.

Hun retter på klærne og vil fortelle en historie til.

– Jeg husker en dag, mens jeg og min venninne var på vei til skolen. Det var en gutt som var forelsket i henne, men hun var ikke det, og hun klarte ikke å si det til han. Da gikk jeg vort til han, og sa at hun liker ikke deg, hvis du ser oss går sammen, aldri stopp oss. Dersom du gjør det, jeg kommer til å slå deg.

Hun ler og kaster hodet bakover for å få vekk håret, så fortsetter hun:

– Gutten gikk til broren min, og sa «kan du be din søster om å la meg snakke med jenta som jeg er forelsket i». Broren svarte at han dessverre ikke kunne blande seg i det.

Man tar det man lærer fra barndommen

Hasina vokset opp i et stort hus med en stor gård. Der plantet faren mange forskjellige frukt og grønnsaker. De hadde en hund som heter Control. De hadde også mange trær i gården, og foreldrene til Hasina delte trærene mellom barna. Hun hadde et epletre som ble oppkalt etter henne.

– Foreldrene mine gjorde det for å dele oppgaven mellom oss, og at hver person måtte passe på sine trær, og ta ansvar for sitt tre.

Hasina hadde andre tanker enn andre barn.

– Jeg hadde en jentedukke. Alle barna hadde dukker og de ville leke giftelek, men jeg ville ikke det. Jeg sa alltid til dem at dukken min har bursdag.

Hun tenker dypt og sier.

– Denne tanken kom fordi mamma fortalte meg at jeg ikke fikk lov til å gifte meg før jeg var ferdig med universitetet, forteller hun, mens hun drikker.

– Men nå sier mamma «Når skal du gifte deg? Du må slutte å studere». Hun ler mens hun forteller.

Vennskap

Hasina er en morsom, sterk, sosialt, engasjert, tålmodig og empatisk person. Hun er sterk fordi hun jobber hardt og har store ambisjoner og drømmer. Hun er sosial fordi hun trives godt sammen med andre menneske. Hun er engasjert fordi hun er opptatt av politikk, menneskerettigheter, barn rettigheter og feminisme. Hun vil forandre verden til et bedre sted å bo i, for alle mennesker.

Hun er empatisk fordi hun bryr seg om andre. Hun blir sterkt påvirket når andre ikke har det bra. Hun er tålmodig, en god lytter og respekterer andres meninger, selv om hun ikke er enig, forteller bestevennen hennes. 

Hasina har mange venner som hun savner. To venninner i Afghanistan og en venninne i Canada.

– Jeg ble kjent med Neela på universitet, og hun er min nærmeste venninne siden universitet. Jeg er glad for at hun er min bestevenninne sier hun.

De er forsatt kontakt og er venner: Bestevenninnen studerte i USA og er nå i Canada.

–  Jeg besøkt henne i USA, og jeg kommer sikkert til å besøke henne i Canada også. Jeg savner henne veldig mye, sier hun, mens hun sitter rett i ryggen. 

Hun gir plass til rolig og dyp pust. 

– Vanskelig å bli forelsket i noen

Klokken er ti på syv og snart stenger kaféen. Servitøren kommer og sier «Nå stenger vi, dere må forlate». Hasina tar vesken sin og går ut fra kaféen. Det virker som om hun ville sitte lengre i kaféen. Hun prøver å lete etter en plass å sitte. Hun ser en benk ved døren til kirken. Så går hun og setter seg på benken.

– Du spurte meg om jeg har elsket noen før?

På andre benker sitter noen gamle mennesker og spiller et spill. Hun ser på dem, så fortsetter hun.

– Jeg var mer opptatt på studiet, og hadde ikke tid til å tenke på det. Jeg har likt noen før, men det gikk ikke som jeg ville, sier hun..

– Siste året på universitet, kom en familie til oss og var interessert i meg. Jeg og gutten fikk lov å sitte sammen i en kaféen for å bli kjent med hverandre, men han var ikke min type. Jeg sa til foreldrene mine «Nei, gidder ikke». Så pappa skjønte at jeg vil ikke gifte meg. Så han sa «Jeg ser at du vil bare studere videre. Da får du lov til å fortsette med det du vil».

Det er vanskelig for Hasina å bli forelsket i noen i Norge. Hun ser rundt seg og prøver å tenke. Hun virker litt usikker.

– Nei, her i Norge er jeg mellom to forskjellige kulturer. Jeg kommer fra Afghanistan og snakker flere språk, mine følelser og mine meninger om kjærlighet stemmer ikke helt med nordmenns.. Jeg kommer ikke til å være i et nært forhold hvis jeg ikke kjenner ham godt. Selv om det er helt vanlig her i Norge, sier hun..

– Med kjærlighet mener jeg at personen skal vite mer om hvem jeg er og min personlighet og samtidig skal han kunne dekke hva jeg mangler. Etter det, er det stor mulighet for at han og jeg blir forelsket. Men akkurat den måten de begynner på her i Norge, med kyss også videre, den måten er jeg ikke med på i det hele tatt.

Hun snakker og veiver med armene og vifter med hendene.

– Jeg vil gjerne ha en person som har oversikt over min bakgrunn og har en god forståelse for hvor jeg kommer fra, og hva jeg har opplevd.

Hun ser ut som hun gir litt opp med å finne noen, så smiler hun og sier.

– Jeg syns det er veldig vanskelig å finne en som jeg vil ha.

Hun er sikker på at hun komemr til å gifte seg med en som har samme tradijsoner som henne, fordi han vil forstå henne:

– Han kommer sikkert til å forstå mer enn andre, hva jeg har opplevet i mitt liv. I tillegg er det mulig at jeg bestemmer meg for å reise tilbake til hjemlandet en dag. Da er det helt umulig for noen fra andre tradisjoner å akseptere og bli med meg. Men nå er Taliban tilbake, så hele drømmen forsvant.

Hun ler høyt og sier.

– Hvis jeg visste at Taliban skulle komme tilbake, skulle jeg ha hatt en bedre plan.

Skulle bli lege, men ble journalist

Hasina Shirzad var alltid flink på skolen, og fikk gode karakterer. Hun hadde en indre trang til å være nummer en på skolen, fordi søsteren og broren hennes var flinke på skolen, og begge studerte medisin. Hun følte at hun måtte være det òg. Det var press på henne for å oppnå det de har oppnådd.

– Pappa og mamma sa alltid at kvinner må studere fordi gutter kan gå ut og jobbe på gata, men kvinner kan ikke det.

Mens venninne hennes var ute på kafé, satt hun hjemme og studerte.

– Jeg gikk på privat kurs i engelsk og jeg var ikke veldig opptatt av makeup som andre jenter.

Hun forteller at hun ikke vil være som andre kvinner i Afghanistan. Mange kvinner studerer, så gifter de seg og blir hjemme.

– Familien min ville at jeg skulle bli lege, og jeg ville det også, men etter hvert følte jeg at jeg passer mer til å bli journalist.

Det var mange som mente at hun passer godt som journalist, fordi hun var en modig og sterk jente.

Shirzad begynte på journalistikkstudiet i Kabul. Hun ville ikke få penger av faren sin, så var hun bestemt på å skaffe seg jobb ved siden av studiet. Hun jobbet hos flere radio- og TV-stasjoner. Etter hvert ble hun ansatt som assisterende talsperson for Den afghanske valgkommisjonen, som er et mektig organ som organiserer valgene.

– Jeg har jobbet med bachelorgrad på universitetet. Jeg tenkte at her er starten, og jeg må jobbe hardt.

Hasina hadde mange mål, men alle målene ble borte.  

– Målet mitt var å bli politisk journalist, ta en mastergrad, bli professor ved universitet i Afghanistan, og skape en forandring i hjemlandet.  

Hasina hadde ikke tid til seg selv eller til familien. Hun studerte engelsk fra klokka seks om morgenen, og fra åtte til et var hun på universitet. Så etter klokka et jobbet hun for en TV-kanal, og av og til jobbet hun også i Magazine.  

– Da jeg kom hjem, var jeg veldig sliten. Jeg gikk rett til senga og sov. Jeg fikk ikke sett pappa fordi han kom hjem seint om kvelden.

Hasina har jobbet litt frivillig fordi hun ville være aktiv. Etter at Hasina starte å jobbe, sluttet hun å få penger fra faren. Hun var veldig stolt av det. Hasina forteller at hun har hatt fem jobber samtidig.

– Pappa sa at jeg ikke trengte å jobbe så mye, at han kunne fortsatt gi meg penger. Men jeg ville ikke. Da jeg tok imot penger fra pappa, brukte jeg ikke pengene til å kjøpe klær eller sminke. Men da jeg begynte å jobbe, kjøpte jeg alt ønsket meg.

Plutselig ble livet endret

Hasina Shirzad var 21 år da hun ble angrept.

Torsdag 29. mai 2014 hadde Hasina en ny, lysbrun jeans som hun hadde kjøpt en dag før, brun neglelakk og et blått sjal rundt hodet. Hun møtte en kollega fra Den uavhengige valgkommisjonen i Afghanistan som hun skulle kjøre sammen med til jobb. I bilen satt også sønnen til kollegen. Niåringen satt seg i baksettet og Hasina satt i passasjersetet foran.  

Plutselig gikk bomben av. 

Da hun våknet, sto bilen i brann. Folk ropte og skrek, men hun hørte ingenting. Hun kjente brennende smerter på hele høyre side av kroppen, og kunne ikke bevege beina.

– Jeg tenkte at «Nå dør jeg», sier hun med en trist stemme, mens hun bøyer hodet ned og ser på beina sine. Det er en vanskelig opplevelse for henne. Hun virker litt lei av å gjenta historien til hver person som spør henne.

Kollagen hjalp henne med å få henne ut av bilen, før han løp tilbake til sønnen sin. Men sønnen hans var skadd i hele kroppen. Hasina forteller med trist blikk at hun ropte høyt «Kom deg vekk fra bilen».

Noen trakk henne inn i en bil og kjørte henne til nærmeste sykehus. Der ga de henne en sprøyte, og de sa at de ikke kunne hjelpe fordi hun var hardt skadet.

– De trodde ikke at de kunne klare å hjelpe meg så de tok meg til et annet sykehus.

Hun puster dypt.

På det andre sykehuset ble hun operert flere ganger. Hun blødde kraftig, og hadde sterke smerter. Hun klarer ikke å beskrive hvor vondt det var. Trommehinnene var sprenget. Hun hadde brudd i flere ryggvirvler og ribbein, og hele kroppen var full av sår og kutt. 

– Legene sa jeg hadde flaks som overlevde. På 15 prosent av kroppen hadde jeg tredjegradsforbrenning, sier hun, mens hun rører armen som ble arrete.

– Jeg hadde vondt hver eneste dag. Smertene varte i minst seks timer etter at sårene og brannskadene ble renset.

Hun folder hendene og ser ut som hun opplever angrepet på nytt i hodet.  Etter fire måneder ble hun utskrevet fra sykehuset, men det var vanskelig å komme tilbake til det gamle livet.

– Jeg kunne såvidt gå, hadde smerter og blødninger. Jeg var veldig svak og kunne ikke gjøre noe.

På samme tid var det politisk sammenbrudd i landet, og fantes ikke lenger noe som het valgkommisjonen. Alt hun en gang hadde, var borte. Hun var redd, og fryktet for egen sikkerhet

Moren bestemte seg for å selge alt hun eide av verdier og tok opp ekstra lån, slik at datteren kunne flykte fra Afghanistan der mediebransjen stadig ble truet av drap. Smugleren ville ha cirka 200 000 kroner for å frakte Hasina til Norge.

– Hvorfor angrepet de deg?

Hun åpner øynene sine og løfter øyebrynene.

– Jeg kan bare gjette, jeg kan ikke vite sikkert hvorfor de valgte å angripe meg. En kvinne som arbeider i Afghanistan vil alltid være et mål, og ofte et enkelt mål. Det at jeg også jobbet for en valgkommisjon kan ha vært en del av bildet.

Hasina fikk posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter angrepet. Hun følte seg alltid i fare. Hun har ikke forventet at det skulle skje noe sånt i livet hennes. Hun drømte om et helt annet liv.

– Jeg drømte om å være en person som alle kommer til å huske.  

Angst og smerte

9. mars 2015. En rød bil parker i Oslo sentrum. En smugler og Hasina kommer ut med reiseveske. Hun har reist fra Pakistan til Norge på fem dager. Han har vært med henne i hele reisen. Smugleren tok Hasina fra Pakistan til Spania, deretter til Sverige, så til Norge. Smugleren sa ingenting til Shirzad under reisen, men etter noen dager hadde han pekt på en bygning og sagt at hun måtte gå inn der.

– Jeg fikk strenge beskjed av smugleren om at jeg ikke kunne snakke med han under reisen, kun følge stille etter. Jeg valgte å komme akkurat til Norge fordi broren min var i Norge, sier hun, mens hun smiler.

– Jeg visste tre ting om Norge, at broren min er der, Oslo er hovedstaden og det er mye snø i Norge. Hun ler.

Hasina forteller at hun gikk mot politihuset på Grønland med små, langsomme skritt. Hun kunne ikke snakke norsk, men heldigvis snakket hun engelsk. Hun hadde smerter i ryggen. Hun kom til feil sted. Hun måtte gå til politiets utendingsenhet på Tøyen. Så åpnet hun kartet og gikk videre til det riktige stedet. Hun hadde aldri brukt kart i Afghanistan, så var det vanskelig for henne å bruke det for først gang i Norge.

– Jeg brukte tre timer med å komme fra Grønland til politiets utendingsenhet på Tøyen, sier hun med åpne øyner og et stort utropstegn.

Hun har aldri følt seg redd eller svak, men da hun kom til Norge, følte hun det. Samtidig følte hun at hun er ferdig med alle problemene. Nå kan hun slappe av.

– Jeg sov på gulvet på politistasjonen den natten. Jeg var fremdeles skadet på det tidspunktet, så det var vanskelig for meg. Etter det ble jeg sendt til et asylmottak i Larvik.

Alt var nytt for henne. Blant annet språk, kultur, samfunnet og menneskene. Hun måtte skape seg et nytt mål, nytt liv og nye rutiner i Norge.

 – Alt jeg ville var å studere videre mastergrad i journalistikk, sier hun det, mens hun viser hvor bestemt hun var. 

Da hun valgte å komme til Norge visste hun ikke at utdannelsen hennes er ikke godkjent i Norge.

 Det var en mann som heter Curt Rice, rektor på OsloMet. Etter hun møtte han, ble livet hennes endret i Norge. Han hjalp henne mye.

 –  Seinere har NOKUT endret reglene.

Da Hasina kom til Norge, følte hun at hun fikk tilbake friheten. Hun setter stor pris på frihet, det hun kanskje ikke opplevde i Afghanistan. Fortiden hennes har påvirket hennes personlighet sterkt. De gode minner fra barndommen og de vonde opplevelser fra Afghanistan har hun alltid med seg.

Hun representerer en organisasjons etter Taliban falt i 2000/2001. Den organisasjonen skiller seg fra andre ved at de er selvstendige sterke, modne og utdannede jenter som kjemper for sine rettigheter og for likestilling. Hun var en av de jentene som har utdannet seg, selv om skolene var brent og universitetene var bombet. Selv om Hasina og andre var truet av terrorister, kjempet de likevel for den veien de vil Afghanistan skal gå. Veien til en demokratisk stat der alle får sine rettigheter, forteller en venn av Hasina.

I dag og framtiden til Hasina

Nå har Hasina bodd i Norge i seks år. Hun har lært å gå på ski, padle og sykle. Hun har deltatt på julebord, og sist, men ikke minst, hun har lært seg norsk. Det vil si, hun har gode nok norskkunnskaper til å fungere i dagliglivet, men ikke til å nå sine karrieremål.

Hun studerer i dag mastergrad i journalistikk og har skrevet for The Guardian, Oslomet, Aftenposten og Dagbladet.

Nå frykter hun for foreldrene og vennene i hjemlandet, etter at Taliban tok kontroll over landet.  

– Jeg vil bare hjelpe foreldrene mine med å kunne komme til Norge.

Shirzad hadde en drøm å reise tilbake til Afghanistan, men etter at Taliban tok Afghanistan igjen, kan hun ikke reise tilbake. Moren til Hasina sier at Hasina har mer stress og angst enn henne, og hun må slutte å tenke så mye og følge nyhetene. Hasina holder seg oppdatert på det som skjer i Afghanistan, og er aktiv på Facebook og prøver å snakke med folk og hjelpe dem.

– Hvis jeg fortsatt var i Afghanistan, så jobbet jeg som journalist, og skulle skrive artikler om Taliban og gjøre intervjue med talibaner, men dessverre jeg er ikke der.

Hun fikser håret sitt, mens hun ser på folk som går på gata.

– Jobber du nå?

– Jeg har en jobb som jeg snart er ferdig med, smiler hun.

– Hva slags jobb er det?

– Jeg vill ikke snakke om det.

– Hvorfor?

– Jeg vil ikke.

Hun smiler fortsatt, og leker med håret.

Hasina hadde en plan å reise tilbake til Afghanistan, men etter at Taliban tok makten igjen er planene hennes forkastet.

– Jeg ville reise tilbake til hjemlandet for å jobbe som journalist, jobbe med kvinner, eller være lærer for små barn. Nå vet jeg at jeg skal jobbe her i Norge. Enten med kvinner eller jobbe som journalist.

Savner sitt gamle liv 

Livet hennes er som røyken fra sigaretten, som selv i det tetteste forseglede rom vil bevege seg.

– Jeg savner de gode tidene med familien. Jeg savner de gode minnene med min bestevenninne, Neela. Jeg savner min by, Kabul. Jeg hadde et håp om å reise tilbake ditt, men ikke nå lenger fordi talibanere har kommet tilbake.

Hun ser ut som hun ikke klarer å beskrive hvor mye hun savner sitt gamle liv. Hun er både her og der. Hjertet og hjernen hennes i Afghanistan, men kroppen og livet hennes er i Norge.