Tuva Hamnnes sitter på gulvet og maler. Foto: Ida Andersson

Fra knusende kaos til kunst

Tidligere har Tuva Hamnes snakket på inn- og utpust, nå uttrykker hun seg gjennom knust glass.

Etter en to minutters busstur fra Oslo bussterminal møter man en rød murbygning. I oppgangen på venstre side av bygget trasker to føtter oppover mot fjerde etasje. En tungt, rolig utpust bryter den jevne rytmen til føttene. Deretter et dypt innpust av luften som er varmet opp av solstrålene som skinner gjennom det fargerike glassvinduet.

Nøkkelen vris til høyre og døra i fjerde etasje åpner leiligheten i gamlebyen. Idet vi kommer inn, står en proppfull pappeske klar for å bli ryddet ut av. På siden av pappesken, under hull til å kunne bære esken, står det «Oslo» med svart tusj.

Føttene som nylig har fått nytt territorium å stå og gå på, har tidligere vandret i Brønnøysund sine gater i 19 år. I den lille byen med underkant av fem tusen innbyggere, vokste Tuva Hamnes opp. Der bodde hun med mor og far, og var mellomste i en søskenflokk på tre. I syvårsalderen skilte foreldrene til Tuva seg, og senere fikk hun en halvsøster som nå står henne veldig nær.


Stearinlyset er tent og skaper en roliug atmosfære. Foto: Ida Andersson

— Vent, skal vi se her, sier Tuva, mens hun setter en brennende fyrstikk mot en svart, død veke. Veken tar over flammen fra fyrstikken, og står lysende over blå stearin.

Hun setter seg på gulvet, føttene i kryss, slik at knærne stikker ut på hver sin side av overkroppen. Fargepaletten som ligger på gulvet, blir fylt med mørk- og lys blå, hvit og magenta. Med noen få penselstrøk skapes nye farger på paletten. Hun har nettopp startet på sitt andre og siste studieår på Einar Granum Kunstfagskole, og ser frem til å komme i gang etter en lang sommerferie.

Morfar sin kunstsamling

Helt siden Tuva kan huske, så har hun blitt oppmuntret til å utfolde seg kreativt. Spesielt morfaren hennes som bodde rett borti gata i Brønnøysund der hun vokste opp, har spilt en stor rolle for Tuvas interesse for kunst.

— Annenhver uke skulle jeg gi morfaren min en tegning som jeg hadde jobbet med, forteller hun, mens hun smiler.

Tegningene ble hengende på veggen med resten av kunstsamlingen til morfaren. Han var veldig kunstinteressert. Kunstsamlingen sørget for at hun fortsatte å tegne jevnlig. Tuva gir mye av æren for at hun fortsatt med kunst, til morfaren sin. Han døde da hun var syv år gammel. Programheftet i begravelsen til morfaren var dekorert med en rose som Tuva hadde tegnet til han, etterfulgt av et personlig dikt hun hadde skrevet.


Tuva Hamnes sitt kunstverk “no styrings attached”. Foto: Ida Andersson

Verdifull alenetid

Tuva liker å tilbringe tid med vennene sine, de kan finne på forskjellige aktiviteter eller sette seg et rolig sted å snakke i timevis. Vennene hennes beskriver henne blant annet som kreativ og reflektert. En lyttende person som de kan ha lange samtaler med og som de kan stole på. Men samtidig er hun avhengig av alenetid for å komme seg gjennom hverdagen. Når hun jobber med kunsten sin, kommer hun inn i sin egen sone og mister tidsaspekt.

— Jeg trenger mye tid alene. Når jeg holder på med et prosjekt så går jeg inn i min egen boble.

Tuva tar en rask kikk på mobilen som ligger på gulvet ved siden av henne. Øyenbrynene heves idet hun innser at tiden har gått fortere enn hun trodde.

— Oi, kanskje det er på tide å spise litt? Det har jeg helt glemt.

Små, grønne valg

Hun går mot kjøkkenet, mens skjorten blafrer bakover.  En liten kjele med en skvett olje blir satt på plata. Så finner hun frem grønnsakene i kjøleskapet. Den gule løken er førstemann ut. Etter flere kutt, blir den runde grønnsaken omgjort til en liten haug med små usymmetriske biter. Skjærefjølen er uhåndterlig, og bøyer seg ned når Tuva løfter den opp. Flere av de kuttede løkbitene faller på bakken, og blir liggende der urørte, mens hun fortsetter.

— Jaja, da får vi prøvd den nye støvsugeren etterpå, sier hun, mens hun tar en rask kikk på de ensomme løkbitene.

Oljen surrer i bakgrunnen og freser når den møter løken. Osen fra kjelen siver ut i hele leiligheten, mens hun fortsetter å kutte de andre grønnsakene. Hun tar ut en åpnet boks med kidneybønner fra kjøkkenskapet. Tar en rask titt på bønneboksen og løfter den opp mot nesa. Med et lett innpust, skjønner hun at selv bønnene i boks kan gå ut på dato.

— Jeg hater å kaste mat, men der går grensa. Spiser ikke mat som har mugg på seg.

Det er ikke bare mat Tuva ikke liker å kaste, hun tar vare på ting som hun kanskje en dag kan bruke i kunsten sin. Bærekraft er noe hun bryr seg om. Så i kollektivet er det ikke et spor av kjøtt. Det har hun ikke spist på seks år. Hun syns alle skal prøve å gjøre litt for miljøet, men må likevel innrømme at det blir en del flyturer mellom Oslo og Brønnøysund. 


Tuva bruker mange forskjellige ting i kunsten sin. Foto: Ida Andersson

Med kunst som uttrykksform

Tuva har nylig startet på et prosjekt der hun samler fargede glassflasker. Spesielt etter fester, er det mange glassflasker som venter på å bli kastet. De blir vasket og deretter knust til mindre biter, som hun bruker senere i et pågående kunstverk. Kunstverket skal handle om det sårbare i mennesket, men er fortsatt under arbeid. Det knuste glasset skal bli omformet og limt sammen. Det noen vil anse som søppel, behandler Tuva med stor respekt.

— Når jeg jobber med glasskår, må jeg være forsiktig. Det er så lett å skjære seg på det, så både glasset og jeg er skjøre i denne prosessen.


Tuva liker å eksperminetere med glass når hun lager kunstverk. Foto: Ida Andersson

Som ung kvinne engasjerer Tuva seg for feminisme og sexisme, noe som kommer frem i kunsten hennes. Kunsten hun lager er fra hennes ståsted, så hun uttrykke fenomener hun er kjent med og syns burde fremmes. Blant annet ønsker hun å normalisere den nakne kvinnekroppen. Vise at kvinnekroppen er vakker og sårbar, uten at den blir seksualisert.

— Som en ung kvinne på 21 år, kan jeg bare se verden fra mitt ståsted. Så jeg kan bare uttrykke mine subjektive følelser.

Fra kollega til bestevenn

Nå bor Tuva i et nytt kollektiv med tre andre jenter. Da hun flyttet til Oslo, jobbet hun for Operasjon Dagsverk. Det var der hun møtte dem. Fra å være kollegaer ble de enige om å bo sammen og senere ble de nære venner. Ettersom at de bor tett, tilbringer de mye tid sammen på fritiden. 

— Jeg får nesten separasjonsangst hvis jeg drar hjem til Brønnøysund, sier Tuva, mens hun humrer.

Jentene i kollektivet kjenner Tuva utrolig godt, og passe på at hun ikke forsvinner helt inn i sin egen boble når hun maler på rommet sitt. I perioder der Tuva har druknet i sine egne følelser, har det vært viktig å ha et trygt nettverk rundt seg.


Tuva sparer på alle gode ord fra vennene sine. Foto: Ida Andersson

Etter at Tuva er ferdig med å spise, skyller hun den lille skålen med lunkent vann. Deretter går skålen i oppvaskmaskinen. Mens hun rydder restene på kjøkkenbenken, kommer den ene venninnen hun bor med inn på kjøkkenet. I samme sekund spør Tuva hvordan hun har hatt det på jobb. Venninnen sukker tungt og skuldrene senker seg og ønsker ikke å snakke om det.

— Nei, hvis du ikke vil, så snakker vi ikke om det, svarer Tuva rolig.

Få sekunder etter, starter likevel venninnen å snakke om den slitsomme arbeidsdagen. Tuva ser på henne med et åpent blikk og nikker. Hun lar venninnen snakke ferdig før hun svarer.

Diagnosen hjalp hverdagen

Som barn var Tuva et fyrverkeri med bestemte meninger og store følelser. Ideer surret rundt i hodet hennes, og skulle gjerne gjennomføres i samme sekund de dukket opp. Engasjementet hennes for ting har ikke endret seg, men noe uventet hjalp henne med å kontrollere de store følelsene.

I 2018 ble Tuva utredet for ADHD. Hun passet til noen av kriteriene, men stemte ikke helt til diagnosen. Selv om det var tydelige tegn på bipolar lidelse, ble det ikke utredet. Først da hun kom til Oslo, ble hun utredet for depresjon. Det endte med at hun i 2021 ble diagnostisert med bipolar lidelse. Diagnosen gjorde det lettere for Tuva å vite hvordan hun skulle håndtere humørsvingningene sine. Hun var veldig åpen om diagnosen til venner og familie, slik at de var klar over det. 


Tuvas sitt kunstverk “Det bare glapp ut av meg”. Foto: Ida Andersson

— Jeg gjør det motsatte av det jeg ønsker. Hvis jeg er deprimert, så må jeg stå opp og gjøre noe, mens hvis jeg er manisk, så må jeg trekke meg tilbake og roe meg ned, sier hun bestemt.

For Tuva har kunsten hjulpet henne med å holde følelsene i sjakk. Hun viser følelsene sine gjennom kunsten, når ord ikke strekker til. Hun er opptatt av at kunsten skal være virkelighetsnær og forståelig for alle, og har et ønske om at publikum skal bli påvirket. Hun vil kommunisere noe gjennom kunsten, og samtidig la den være åpen for tolkning.

— Jeg lager kunst fordi det hjelper meg, men også fordi det forhåpentligvis hjelper noen andre som føler det samme.

Balansen mellom kaos og struktur

Tuva finner frem skissebøkene sine, og legger dem på gulvet foran seg. Mellom de fastsatte sidene i bøkene stikker det ut løse ark. Hun tar for seg en og en bok, og tar ut de løse sidene som nærmest venter på å komme frem i lyset. Tuva studerer hvert ark nøye, og deretter sorterer hun dem.


Det er godt med en pause i alt arbeidet. Foto: Ida Andersson

Rundt halsen hennes henger et smykke med symbolet Yin og Yang. Det vaier i takt med hver eneste bevegelse hun tar. Smykket har hun båret i to år. Uten smykket føler hun seg naken, så det er hennes følgesvenn hver eneste dag.

— For meg symboliserer smykket balansen mellom kaos og struktur i livet mitt, sier hun, mens hun ser ned på alle tingene som ligger foran henne.

Ved siden av Ying  Yang henger det en liten «H». Den fikk hun til jul av faren sin i 2020. Søstrene hennes fikk det samme. Den står for Hamnes, som er etternavnet hennes og faren sin side av slekten.


Tuvas kunst er full av ulike elementer og farger. Foto: Ida Andersson

Gulvet er overfylt av skisser med uferdige ideer, skjell som venter på å skinne og rene penser som er klare for bruk. Selv ikke en balansekunstner kunne klart å balansere seg gjennom alle tingene som flyter på gulvet.

— Det ser kanskje veldig rotete ut, men jeg har et system i alt dette. Jeg trenger å ha det foran meg for å kunne skissere meg fram til et sluttresultat, sier Tuva med hendene veivende over rotet.