Fra tvang til straff

I norske fengsler sitter innsatte som ikke skulle vært der. Slik lyder de gjentatte klagene norsk påtaleinstans får fra internasjonalt hold. 

Som et ledd i prosessen med å bekjempe menneskehandel skal ofrene ha mulighet til å få straffritak for kriminalitet de har begått under tvang.

Dette har Norge forpliktet seg til da Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel gikk inn som en del av norsk lov i 2008. 

For å få oppfylt rettighetene man har krav på etter konvensjonen, må det kunne sannsynliggjøres at man er et faktisk offer for menneskehandel.  

Noen standarisert verifiseringsordning for dette finnes ikke i Norge. 

Dermed står en allerede sårbar gruppe i fare for å fly under radaren og inn i norske fengsler som følge av ulike kriminelle lovbrudd de har begått mens de lever under tvang. 

Deres eneste håp er derfor at politi og påtalemyndighet fanger dem opp og gjenkjenner situasjonen deres i tide. 

Både Europarådets ekspertgruppe - GRETA og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har kritisert Norges manglende bruk av straffefritaksbestemmelsen over flere år.

Mange menneskehandelsofre i kvinnefengsler

Organisasjonen ROSA driver den nasjonale hjelpetelefonen for menneskehandelsofre. De har gjennom en årrekke vært med på å oppdage noen av dem som sitter fengslet. Fungerende leder Leila Langdalen Sbai frykter mørketallene er store.

– Menneskehandel er grov kriminalitet, og bakpersonene driver med mange ulike former for kriminalitet. Det er ikke unaturlig å tenke at de som blir utnyttet i menneskehandel også blir utnyttet til kriminalitet, mener Sbai.

ROSA lanserer nå en veileder som skal hjelpe fengselsbetjenter å oppdage mulige ofre for menneskehandel. Riksadvokaten vil derimot ikke svare på Journalens gjentatte spørsmål om hva politiet og påtalemyndigheten bør gjøre for å unngå at ofre havner i kriminalomsorgen i første omgang. 

En av dem som har vært med på å skrive veilederen til fengselsbetjentene er Ida Lindmo, tidligere lokasjonsleder ved kriminalomsorgen Innlandet, Kongsvinger.

Fra 2017 til 2021 fantes en egen avdeling for utenlandske kvinner i Kongsvinger fengsel. Der identifiserte Lindmo og kollegene totalt tolv utenlandske kvinner som mulige ofre for menneskehandel i perioden. Disse var hovedsakelig dømt for narkotikalovbrudd og vinningskriminalitet. 

– Fengselsbetjenter må få kunnskap om hva de skal se etter for å avdekke at noen har vært utsatt for menneskehandel, og hvor de skal ta kontakt om de fatter mistanke, mener Lindmo.

Hør Ida fortelle om en rumensk kvinne, tvunget til tvangsarbeid og prostitusjon, som hun ble kjent med i fengselet:

Ønsker ikke endring

– Det er en generell manglende kunnskap om menneskehandel, også blant aktører som kan regne med å komme i kontakt med den, mener Sbai.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) er politiets ressursgruppe på feltet. I deres årlige rapport fra 2016 presiserer de at ansvaret for identifisering av menneskehandelofre skal ligge hos «alle yrkesgrupper som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med mulige ofre». 

Hensikten med identifiseringen er ikke bare å ivareta ofrene, men også for å gi politiet mulighet til å etterforske bakapparatene. 

ROSA etterlyser en tydeliggjøring av bestemmelsen, for å unngå ansvarspulverisering.

Sbai anerkjenner at det er krevende å identifisere mulige ofre for menneskehandel, men mener politiet og påtalemyndigheten må ta et større ansvar for å kjenne igjen tegnene på at det kan dreie seg om menneskehandel i hver enkelt sak.

Det øverste ansvaret for den straffesaksbehandlingen i Norge ligger hos riksadvokaten. Journalen har bedt om innsyn i hvordan han arbeider med akkurat dette spørsmålet. Et generelt søk på straffritak i arkivet ga ett enslig treff de siste tre årene. Det dreide seg om et ubesvart brev fra ROSA og en invitasjon til en konferanse riksadvokaten takket nei til.

I ferske rapporter får ROSA internasjonal støtte fra Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa i sin kritikk.

– Det kan være veldig tungt i perioder når man møter et system som ikke ønsker endring, forteller Sbai.

Hjelpen kommer for sent

Lindmo mener en viktig årsak til at ofrene oppdages i fengsel er at de ansatte bygger opp tillit over tid. Flere av dem som ble identifisert på Kongsvinger sonet lange dommer og fikk god kontakt med fengselsbetjentene. Noen skal ha sagt de følte seg tryggere bak murene enn utenfor.

– Det kan være første gangen de sover en hel natt, på mange, mange år, forteller Lindmo.

Hun er glad for alle som får hjelp. Samtidig skulle hun ønske de ble oppdaget mye tidligere. Første gang fengselsbetjentene fattet mistanke i Kongsvinger dreide det seg om en kvinne som allerede nærmet seg løslatelse og skulle utvises til Italia. Etter hvert kom det frem at hun var redd for å dra tilbake, og betjentene fikk høre hele historien.

– Vi endte med å måtte løslate henne uten å ha noen ting i orden, for det rakk vi jo ikke. Det var fortvilende, forteller Lindmo.

I andre tilfeller har det vært mulig å få omgjort et utvisningsvedtak til frivillig retur, som gir rett til en beskjeden økonomisk støtte og oppfølging. ROSA kan ikke vise til tilfeller der en rettskraftig dom har blitt omgjort.

Se ruta et menneskehandelsoffer kan følge gjennom rettsvesenet til høyre.

Tøffe historier

– Det er helt forferdelig å si det, men på Kongsvinger hadde vi 20 innsatte av gangen, og det var til enhver tid minst én vi identifiserte som et mulig offer for menneskehandel. Det er for mye, mener Lindmo.

Hun måtte ta grep for å beskytte seg selv fra de sterke historiene de innsatte fortalte henne, og rådførte seg med en psykolog i fengselet. Spesielt ett menneskehandelsoffer måtte hun avtale å ikke treffe på fredager. Det hadde ødelagt fritiden hennes.

– Noen av disse historiene har vært de tøffeste for meg å høre og ta imot, forteller Lindmo.

Norsk rettspraksis får krass kritikk av internasjonale organisasjoner

I hver sine rapporter har Europarådets ekspertgruppe på menneskehandel, GRETA, og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE, kritisert Norges oppfølging av Europarådets konvensjon mot menneskehandel.

OSSE anbefaler en tydeliggjøring av prinsippet om straffritak. I et følgebrev til Norges OSSE-ambassadør skriver spesialutsending Valiant Richey at Norge har et solid juridisk rammeverk, men at implementeringen ikke er god nok. Han mener det kreves mer robust handling for å sikre at rettsvesenet er rustet med spesialisert kompetanse til blant annet å opprettholde ofrenes rettigheter.

GRETA kritiserer tilsvarende at straffritaksprinsippet ikke brukes ofte nok eller konsekvent nok, og at påtalemyndigheten kan være uvillig til å frafalle siktelser til og med i tilfeller der den tiltalte samtidig vitner i en menneskehandelsak eller har fått innvilget hjelp av UDI. De konkluderer med at myndighetene må treffe flere tiltak for å forbedre praksis.

I likhet med ROSA mener GRETA det er avgjørende å identifisere mulige ofre så tidlig som mulig, og vil at politijuristene skal ta en mer aktiv rolle i å avdekke dem.

På spørsmål om innsyn i hvordan riksadvokaten har mottatt og behandlet de kritiske rapportene er svaret derfra at GRETAs og OSSEs rapporter ikke har «foranlediget noen tiltak herfra». 

Hva er menneskehandel?

I Europarådets konvensjon defineres menneskehandel som å ved hjelp av trusler, vold, bortføring, misbruk av myndighet eller annen tvang utnytte personer til for eksempel prostitusjon eller tvangsarbeid. Dersom myndighetene har rimelig grunn til å tro at en person har vært offer for menneskehandel, har personen rett til bistand og beskyttelse.

I mange av tilfellene identifisert i norske fengsler vil de som har vært utsatt for menneskehandel ikke selv oppfatte seg som ofre for dette. De synes kanskje de har vært dumme som har latt seg lokke til Norge av en ny kjæreste, eller frykten for å bli avslørt hjemme kan også bidra til at de blir værende i utnyttelsesforholdet. Mange frykter også at egne barn eller familie i hjemlandet kan måtte ta konsekvensene av at de selv trosser bakpersonene. 

Svært få har ønsket å gjenoppta saken sin for å forsøke å bli frikjent.

– Enten orker de ikke, eller så sier de at de tross alt har gjort det de er dømt for, forteller Ida Lindmo.

Men hun er aller mest redd for hva som kan skje med de som ikke blir identifisert og får utløst de rettighetene de har krav på.

– Det mest sannsynlige er at de blir trafikkert på nytt igjen når de kommer ut, mener hun.

Det er store utfordringer når det kommer til å kartlegge omfanget av menneskehandel. De eneste ofrene man kan telle med sikkerhet er de som blir identifisert. Mørketallene må derfor anslås å være store. 

I Norge gir Koordineringsenheten mot menneskehandel i Politidirektoratet ut en årlig statusrapport. Frem til 2016 anslo de der et antall antatte ofre, men har siden bestemt at datagrunnlaget var for dårlig til å gjøre dette. Arbeidet med å finne en ny metode pågår fortsatt, men den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) har anslått det årlige antallet identifiserte ofre til mindre enn én prosent av totalen. Globalt regner de med at utallige millioner mennesker aldri blir identifisert.

– De her skal jo virkelig ikke sitte i fengsel

At mange former for kriminalitet begått under tvang kan måtte fritas for straff kan utfordre den allmenne rettsoppfatningen, og heller ikke innad i rettsvesenet er dette ukontroversielt. Også i ROSA er det et pågående arbeid, ikke minst med å kjenne igjen utypiske ofre og nye grupper.

Ida Lindmo forteller at hun selv har fått endret sitt syn på straffritaksprinsippet. Da hun begynte å jobbe i kriminalomsorgen var hun av den oppfatning at mennesker som har gjort noe kriminelt må straffes uavhengig av tvang eller offerstatus.

– Jeg mente vi skulle gjøre alt vi kunne for ofrene når de ble løslatt, at vi skulle gjøre alt for at de ikke ble retrafikkert. Men jeg mente også at de måtte dømmes for det de hadde gjort, forteller hun.

Det var da hun ble kjent med ofrene og fikk høre deres historier at synet hennes forandret seg.

– Nå har jeg gått helt til den andre siden av debatten og tenker at de her skal jo virkelig ikke sitte i fengsel. Disse menneskene har ikke hatt noe annet valg, sier hun.

Tydelige regler i Danmark

I både England og Danmark har politi og påtalemyndighet klare retningslinjer for hvordan menneskehandelsofre kan straffeforfølges. I Danmark skal i utgangspunktet ingen kriminalitet begått under tvang straffes hvis den ikke er grov, inkludert tyverier, ulovlig opphold og narkotikalovbrudd.

Journalen har bedt om tall på hvor mange straffesaker som frafalles fordi den mistenkte identifiseres som et offer for menneskehandel. Fordi det ikke finnes en egen avgjørelseskode avgrenset til denne typen tilfeller, er det ikke mulig å hente ut nøyaktig statistikk på dette. Oslo politidistrikt har ikke besvart en forespørsel om å gi et anslag.

I Danmark er det også en klar forventning om at politiet skal gjenkjenne tegn på menneskehandel i saker om ulovlig opphold, arbeid og prostitusjon, og henvise mulige ofre videre til et kompetent fagmiljø. Hvem har myndighet til å sette i verk lignende tiltak i Norge?

Vil ha riksadvokaten på banen

Flere kilder Journalen har snakket med er enige om at det er riksadvokaten som må gjøre dette. Riksadvokatens rundskriv Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen er det sentrale styringsdokumentet for påtalemyndigheten, og har helt siden 2006 inneholdt en referanse til artikkel 26 i Europarådets menneskehandelskonvensjon, om straffrihetsprinsippet.

På spørsmål om hva som ellers gjøres for å forbedre praksis på området viser riksadvokatens kontor til at han har adressert problemstillingen muntlig i innlegg på Nasjonalt seminar om menneskehandel arrangert av KOM i 2021, og ved lanseringen av årsrapporten til Norsk institusjon for menneskerettigheter 29. mars i år, i panelsamtalen “Hvor trykker menneskerettighetsskoen?”

ROSA mener innsatsen viser seg å være utilstrekkelig når flere ofre likevel oppdages i fengsel. Leila Sbai mener riksadvokaten må tydeliggjøre hvordan straffrihetsprinsippet skal praktiseres også i Norge.

En dom mot Storbritannia i den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra 2021 konkluderer med at påtalemyndigheten har en forpliktelse til å avdekke menneskehandel der det er grunn til mistanke. Dette skal gjøres før det fattes en tiltalebeslutning. Sbai har ikke inntrykk av at det arbeides med å få dette på plass i Norge.

– Så vidt jeg vet er det ikke noe bevegelse på dette spørsmålet. Vi skrev selv til riksadvokaten for to år siden, uten å få annet svar enn at brevet var mottatt, forteller hun.

Riksadvokaten har etter gjentatte henvendelser de siste ukene ikke ønsket å stille til intervju eller svare på kritikken.