Mohamed jobber tolv timer hver dag
Torggata er lyden av veiarbeid, og mennesker i stressende fart.
Der er en Erlik Oslo-selger. Og der er en ung jente med strikkegenser og handlenett fra Miljøpartiet De Grønne. Der er også en middelaldrende mann med stresskoffert og slips.
Torggata er bindeleddet mellom ungdommelige Grünerløkka og kontorlandskapenes businessentrum.
Og det er gata som en gang var stedet for små nisjebutikker og lokale kafeer, men som én etter én har måttet vike for de store kjedene. De har falt i skyggen av Burger King, 7-eleven og et kjapt “Vær så god, kan jeg hjelpe neste?”.
Likevel er det én kafé som har klart seg i nesten 20 år.
Nesten 20 år.
Det er ikke sikkert den holder seg lenger.
På randen av konkurs
Det er Café Provence.
Den ligger midt mellom Starbucks og Deli de Luca, under et ruvende kontorbygg.
Her er ingen markerende selvreklame. Kun en beskjeden, grønn markise og noen skinnende metallstoler og bord i retrostil langs vinduene. Om sommeren er disse stolene fylt av mennesker som nyter solveggen. Nå er det vinter og ensomt ute, men inne er det likevel sol.
– Tamam? Går det bra? Spør eieren Mohamed Bachatene en kunde på arabisk.
– Tamam, sier kunden og bestiller en cortado.
Her er lukten av nykvernet kaffe. Og her er lyden av hardt metall som slås mot espressomaskinen blandet med middelhavsrytmer og Julio Iglesias fra høytalleren.
– Voilá, sier Bachatene og overrekker koppen høytidelig, men samtidig forsiktig, til kunden.
– Shukran. Takk, svarer kunden.
Bachatene går raskt, men kontrollert mellom bordene. Han henter tomme kopper, taster inn i kassa og kverner kaffe.
– Jeg er glad jeg ikke har barn. Da hadde det vært helt kaostilstand, sier Bachatene og ler bredt.
– Ja, du har nok å gjøre med denne kafeen, sier kunden i en humoristisk tone, men også preget av alvor. Han heter Mats Andersen, og er en av stamkundene.
Bachatene skal til å si noe, idet en ny kunde kommer inn døra.
– Prat med Mateus, han kan mye om dette stedet! roper Bachatene forsiktig. Mateus er kallenavnet til Mats. Det lyder bedre på arabisk.
Bachatene er ikke bare eier av kafeen, men også eneste ansatt. Som følge av koronapandemien har han ikke lenger råd til å ha andre ansatte.
For det er ikke lenger noen i kontorbygget som kommer for en kaffe og lunsj i pausen. Alle har hjemmekontor.
Ingen barnefamilier som kommer for en crossaint i helga. De er hjemme.
Ingen samles der på kvelden etter fredagsbønnen i moskeen nede i gata. Moskeen er stengt.
Ikke engang Bachatene har hatt lov til å oppholde seg i kafeen i perioder. Under de strengeste smittevernsrestriksjonene i Oslo har alle serveringsstedene måttet holde stengt.
Bachatene frykter konkurs, og han er ikke den eneste.
En av fem frykter konkurs
Ifølge en undersøkelse av NHOs medlemsbedrifter, frykter hver femte Oslo-bedrift konkurs. For servering- og utelivsbransjen er tallet så høyt som åtte av ti.
Vegar Andersen, byrådssekretær for næring og eierskap i Oslo, mener det er flere hull i den statlige kompensasjonsordningen som ikke er tilpasset næringslivet i Oslo godt nok.
Han peker på at bedrifter som ikke hadde overskudd i 2019, heller ikke har rett på kompensasjon fra staten. For å få kompensasjon må de ha en omsetningssvikt på over 30 prosent.
– Bedrifter som er nyoppstartede eller som som har tatt opp lån på grunn av oppussing for eksempel, har dermed ikke fått kompensasjon, sier han.
Byrådssekretæren sier videre at serveringssteder bør få kompensansjon for varer som går ut på dato når de må stenge ned, samt at staten bør dekke all permittering av ansatte, også de ti første dagene.
– På grunn av smittetrykket har det vært særlig store begrensninger i Oslo og derfor et stort volum av folk og bedrifter som blir påvirka av dette, og som ikke har fått god nok kompensasjon, sier han.
– Men senest i går (28. februar) valgte dere å stenge ned butikker og serveringssteder. Næringslivet sliter i Oslo, som du sier, så hva tok dere med i den avveiningen?
– Nedstengning i går handler om smittevernfaglige råd og anbefaleringer fra FHI. Nå ønsker man minst mulig aktivitet mellom folk, og de virksomhetene som lever av nettopp denne aktiviteten, sliter jo da. Derfor har vi bedt regjeringen om å utvide kompensasjonsordningen, sier han.
Spleisaksjon for kafeen
– Gud hjelpe meg, hva skulle jeg gjort uten denne kafeen? spør Mats Andersen.
Andersen flyttet til Oslo fra Stavanger for to år siden, og forteller at han har vært innom Café Provence hver eneste dag siden det.
– Jeg så espressomaskinen og stolene langs gaten. Og så hørte jeg folk snakke arabisk, da var jeg solgt, sier han.
Andersen er 20 år og studerer arabisk ved UiO. Han setter særlig pris på mangfoldet i kafeen.
– Her kommer det folk fra hele verden: russere, georgiere, grekere. Jeg har møtt så mange kule mennesker her, sier han.
Som følge av koronapandemien har Café Provence hatt økonomisk underskudd og slitt med å betale husleie til utleier Olav Thon, som de derfor står i gjeld til. Mats Andersen startet derfor en spleisaksjon for at folk kunne gi et ekstra bidrag i en vanskelig tid.
– Men vi har så langt ikke fått så mye inn fra innsamlingsaksjonen. Det er begrenset hvor mye unge oslofolk vil og har råd til støtte med. Så det vi har fått inn er dessverre ikke nok i det hele tatt, sier han.
Minimal statlig støtte
Samtidig har serveringsstedet heller ikke fått særlig statlig støtte. For å søke om statlig kompensasjon må en nemlig ha omsetningsunderskudd på mer enn 30 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.
Dette hadde kafeen kun i mars og april da de holdt stengt, og de fikk da dekket 80 prosent av de uungåelige utgiftene, som for eksempel husleie. De resterende 20 prosentene måtte de ta fra egen lomme. Tallene er hentet fra skatteetatens søkerportal over bedrifter som har mottatt økonomisk kompensasjon som følge av pandemien.
Resten av månedene i året hadde kafeen en omsetningsforskjell mellom 10 og 20 prosent i forhold til månedene året før. De fikk derfor ikke søke om statlig kompensasjon.
For en liten kafé som Provence, som ikke har så mye å ta av, kan likevel et underskudd på mellom 10 og 20 prosent være akkurat det som avgjør fremtiden.
– Dette handler ikke bare om dette stedet, men det handler om hva som skjer hvis vi ikke tar vare på lokalt næringsliv. Hva vil komme hit dersom denne kafeen forsvinner? spør Andersen.
Ingen reduksjon i husleie
Ifølge Bachatene har Café Provence ikke fått reduksjon i husleie av Olav Thon den siste tiden.
– På grunn av indeksreguleringen har den faktisk gått litt opp, med en tusenlapp kanskje, sier Bacahatene i farten.
Før han går videre med en kaffe i hånda, forteller han at han likevel ikke bærer noe nag mot Olav Thon eiendomsselskap. Han har forståelse for at de ikke kan gi særbehandling bare til dem.
– Dette handler om mer enn Olav Thon. Det handler om store ting som er i bevegelse, om økonomi og kraft. Dette er bare en lite kafé med veldig liten omsetning i et stort marked. Den økonomiske føringen i landet gjør det ikke akkurat enkelt for små bedrifter, dessverre, sier Mats Andersen.
Andersen reiser seg og bestiller en ny cortado på arabisk.
– Men man må bare gjøre det beste ut av situasjonen, du vet, være positiv ikke minst, sier han.
Deretter går han ut og setter seg på en av stolene langs veggen, sånn på kontinentalt vis.
Solen er der så vidt.
De store selskapene får mest krisestøtte
Ifølge Klassekampens kartlegging av regjeringens krisestøtte, har de 25 største konsernene i Norge fått to milliarder kroner sammenlagt i støtte. Dette tilsvarer 29 prosent av regjeringens totale koronastøtte til næringslivet.
33. 200 selskaper deler på resten av støtten.
På syvende plass i topplista ligger Olav Thon-gruppen. Til sammen har de mottatt 113, 3 millioner i krisestøtte som har gått til ulike hotelselskaper i konsernet.
Samtidig gikk eiendomsselskapet til Olav Thon ut med 461 millioner i overskudd bare for månedene oktober til desember, ifølge deres egen kvartalsrapport.
«En god avslutning på 2020 og solid resultat til tross av koronapandemien», skriver de i en pressemelding om kvartalsrapporten.
Grafen over viser Olav Thon Eiendomsselskaps overskudd i 2020 sammenlignet med året før. Tallene er hentet fra selskapets kvartalsrapporter.
Journalen har ved gjentatte ganger forsøkt å komme i kontakt med Olav Thon Eiendomsselskap for å kommentere saken. Ole Christian Hallerud, visekonsernsjef i Thon Eiendon, skriver i en sms at “Vi kommenterer aldri enkelt leieforhold i media”. Da Journalen ba om et intervju på generell basis, ønsket Hallerud spørsmål på mail. Spørsmålene Journalen sendte, som omhandlet reduksjon i husleie, ble ikke besvart.
Fristende å gi opp
– Noen ganger frister det å stenge hele sjappa, dra på ferie til Spania og henge opp en lapp der det står: «Jeg er sliten og trenger ferie. Vi sees om en måned», sier Bachatene og ler.
En ro har lagt seg over kafeen, og Bachatene har tid til ta å en slurk vann.
– Men jeg må bare jobbe på, for dette er siste sjanse. Hvis ikke kommer jeg til å angre senere på at jeg ikke jobbet hard nok for å holde stedet i live, sier han.
Han forteller at plan B er å flytte til syden og starte en kafé der. Der er det varmt og billigere å leve. Men aller helst vil han bli værende i Café Provence. Han elsker jobben sin, tross alt.
– Jeg er optimistisk. Sammen med Mateus har jeg mange som hjelper meg, så jeg må bare stå på. C’est la vie, sånn er livet, sier han.
En ny kunde kommer inn, og han setter fra seg vannglasset.
– Bonjour! Tamam?