Grønne Grøn

– Allerede da jeg var fem-seks år gikk jeg på taekwondo, og der måtte jeg stå og gi en ed om at jeg skulle bli frihetsforkjemper. Hver gang.

Det var her det hele begynte.

Frida Therese Grøn sitter i trappene ved Monolitten i Vigelandsparken. Hun bærer på et hjemmelaget skilt hvor det står «Respect your mother», der o-en er tegnet som jordkloden. Hun smiler og hilser på bergensk.

På seg har hun blå jeans, lilla øyenskygge, fargerike klær og et par sølvfargede sneakers fra Nike.

Hun er ikke alene i Vigelandsparken denne dagen. Flere hundre mennesker fra hele Norden er samlet. Den neste uken skal aktivistgruppen Extinction Rebellion ha store sivile ulydighetsaksjoner rundt omkring i Oslo.

Frida tripper med bena, er klar for å begynne. 

– Nå starter vi dere!, roper en gutt inn i en stor megafon.

Alle de oppmøtte stiller seg i formasjon. Skrittene forsvinner ned fra Monolitten, bortover mot Frogner. Frida ler, det ser ut til at hun nyter øyeblikket.

Hun går med bestemte skritt, mens hun roper «solidaritet!» og «vi krever handling!» i kor med de andre. De er som soldater som marsjerer mot krig.

Denne uka har hun ventet på hele livet.

Sorg ble til styrke 

Venner og familie beskriver Frida som en sterk og kreativ jente, med en sterk, inspirerende personlighet og mye kjærlighet. Som barn var hun nysgjerrig. Så nysgjerrig at hun til og med smakte på snegler. 

– Mine første minner er fra barnehagen, hvor jeg plukket opp sånne små blomster. De luktet så godt, de luktet honning på en måte, sier Frida.

Hun har så lenge hun kan huske vært glad i jorda og naturen.

– Jeg tror alle barn er glad i naturen, alle elsker å leke med jord og være i skogen og så blir det med tiden at man glemmer det litt bort.

Tidlig i tenårene utviklet hun også en sorg, som skulle vise seg å bli større og sterkere enn noe annet.

– Det slukte meg først. Jeg ble deprimert, slet med angst, fikk en sorg rett og slett. For planeten og alt vi har gjort mot den og dyrene som lever her.

Fra elev til aktivist 

Første året på videregående droppet hun ut for å begynne å jobbe. Skolen var ikke for henne. Istedenfor har hun hjulpet mennesker og lært ting i eget tempo. For tiden jobber hun på en plantebasert restaurant i Bergen.

Videre utdanning har hun valgt bort.

– Folk sier det er viktig, men jeg har en så sterk klimaangst, og bekymrer meg for hvordan dyrene har det. Jeg har ikke lyst å ta livet for gitt, jeg vil leve livet hundre prosent i nuet.

– Hva tenkte familie og foreldre om det?

– De fleste rundt meg var støttende og visste at om jeg skulle ville ta opp utdanning i fremtiden så kunne jeg det.

Fridas familie tar det hele med en klype salt. Av og til kan det bli litt for mye snakk om for eksempel gjenvinning. De pleier å si at hun ikke må bli helt ekstrem, hun må ta det litt med ro. Men Fridas foreldre har alltid støttet henne likevel, selv om de ikke alltid er enige i det hun gjør. De sier at det ikke finnes mange i dagens samfunn som gidder å slåss for noe. De er stolte over henne, og moren forteller at når Frida bestemmer seg for noe, så kan hun komme langt.

– Det er noe uimotståelig over hele vesenet hennes, sier moren.

Kode rød 

Opptoget marsjerer videre gjennom Oslo sine gater. Trommer, stemmer og hender i været, plakater og bannere med «la olja ligge» og «vi vil leve». Fridas blonde lokker vaier i den milde brisen.

– Ta til gatene, roper de.

– Opprør for livet!

Mennesker står i sidegatene og filmer det som skjer. Noen løfter armen sin i støtte. Det er ikke bare Extinction Rebellion som har fått med seg den ferske klimarapporten fra FN, som erklærer kode rød for menneskeheten.

– Det er kult å se folk kjøre på, sier Frida.

Hun nærmest danser bortover gaten. Plutselig har hun mistet gruppen sin. Hun tar opp telefonen for å kontakte dem.

– Jeg er veldig flink til å glemme ting, være litt distré. Det ligger i blodet, ler hun.

Hun sender dem en melding før hun forsetter å rope.

– LA OSS LEVE

– BARN VIL LEVE

Stemningen er lett og løs, det er musikk, dansende skritt og frihet. Trommer. Boom, boom, boom. Det kan nesten virke mer som en danse- og sangoppvisning enn en kamp for miljøet.

Folk kommer og går

Utenfor slottet stopper folkemengden opp.

­– Faen, nå har jeg mistet gruppen min igjen, sier Frida. og ser seg rundt etter dem.

Hun er absolutt distré.

Ikke at det gjør noe – hun er søt og sjarmerende, plutselig kommer det enda en person bort for å snakke med henne. Hun er en sånn jente som var populær på ungdomsskolen. Men hun valgte bort å passe inn blant normen.

­– Hadde man spurt de vennene jeg hadde en gang i tiden så ville de nok hatt noen fargerike ord om meg. Jeg har definitivt ikke de samme vennene jeg hadde før.

Men hun liker ikke å bruke ordet mistet.

– Jeg vil heller si vokst videre, vokst fra. Sånn er livet, folk kommer og går.

Det viktigste for henne er å være seg selv. Hun ønsker heller å være den hun genuint er og stå for det hun står for. Det er også da hun har følt en ekte aksept blant andre mennesker.

Til tross for dette har hun med seg Julia, en venninne fra barndommen.

– Hun tiltrekker seg menn, jeg mener – se på henne. Det er alltid menn som vil snakke med henne. Hun veldig søt, sier Julia og smiler mot Frida.

Frida ler sjenert og snur seg vekk.

Måtte endre seg

Det er sorgen som har ført henne hit i dag. Nå er hun blitt 20 år gammel, og de siste fem årene har hun vært miljøaktivist og rebell i forskjellige organisasjoner. Det siste året i Extinction Rebellion.

– Jorda står bokstavelig talt i flammer. Jeg kan ikke la være å gjøre noe. 

Og Frida gjør allerede mer enn folk flest. Hun er veganer, kjøper bare brukte klær og prioriterer å fikse det som er ødelagt, før hun tar turen til Fretex.

– Før jeg kunne bli aktivist, så måtte jeg gå inn i meg selv og virkelig endre på mine egne uvaner.

Frida er sikker i sin sak, på grensen til å være sta. Hun nekter å la seg kue av samfunnets forventinger om hva som er rett og galt, og hun vet at hun må jobbe hardt for å få det som hun vil. Er hun Bergens Greta Thunberg?

Opprøret

Siste stopp for dagen er Ankerbrua nederst på Grünerløkka.

– Frida, hvilke ting skal vi ha med oss? Er det noe du ikke vil skal bli tatt av politiet? spør en annen rebell.

Litt bortenfor står en jente og skriver ned informasjon om verdisaker og andre eiendeler i tilfelle de blir arrestert.

­– Faen, jeg har en ny aksjon klokken åtte i morgen tidlig. Den vil jeg ikke gå glipp av, sier Frida mens hun deler ut en klase bananer.

Plutselig løper gruppen i full fart over broa. På enden ruller de ut et svært banner som sperrer for all trafikk. Beskjeden er tydelig, i store bokstaver står det «ACT NOW» akkompagnert med et timeglass hvor tiden renner ut. Politiet er på plass.

Frida holder henda opp i været og viser peace-tegn med fingrene. Hun smiler lurt. Det er som å se Katniss Everdeen i Hunger Games.

Saken fortsetter under bildet

Politibilen står nesten rett foran det lange banneret.

– Hørte du hva politiet sa eller? Hun ler, det ser jo nesten ut som de er med på å blokkere veien.

Politiet lar dem bli på broa, så lenge de slipper forbi blålys.

Nok en prikk på rullebladet

SMS samtale neste dag:

– Hei, hvor er du om en times tid?

– Hei. Beklager sent svar! Ble opptatt. Vi er på klima-departementet, har vasket mineslam på vinduene og skal inn for å arresteres snart, haha.

Frida ligger på gulvet innenfor de sortmalte dørene på klima- og miljødepartementet. Hun har glitter i ansiktet og vinker med et smil om munnen. Her ligger hun i demonstrasjon mot gruvedumpingen i Repparfjorden. Hun krever at enten stoppes dumpingen, eller så må politiet arrestere henne. Så scroller hun videre på telefonen.

– Jeg er kriminell for det jeg står for.

På utsiden har politiet begynt å gjøre seg klare. Gaten er sperret av. Ni politibiler, sju aktivister.

Mellom to politibetjenter bæres hun ut, smilende. Som at det er et kick for henne. På utsiden synger forsamlingen «You´re not alone».

Flere aktivister bæres ut; én etter én. Hver person får 13.000 kroner i bot for dette. I kommentarfeltene på Facebook og under de mange nyhetsartiklene hagler kritikken inn. De blir sammenliknet med de som tok over kongressen i USA. Mange kaller henne fanatisk og ekstrem.

– Folk tror vi er gale. De er redd oss, kaller oss hjemløse, ekstremister. Men det er sannheten som er ekstrem, ikke vi som formidler den. Jeg er bare en normal jente, så det har ingenting med meg å gjøre, det har med saken å gjøre, sier hun bestemt.

Fred og kjærlighet

– Jeg satt bare fire timer.

– Hvordan føltes det?

– Det var veldig fint, faktisk. Det er jo ikke gøy å bli arrestert, men da jeg så at det var så mange rundt meg, utenfor bilene der, som heiet, viste hjertetegn med fingrene og sang «You´re not alone». Det var en god følelse, og det å vite at man gjør noe som kanskje ikke har noe å si, men som føles riktig.

Det er kanskje ikke gøy å bli arrestert – men hun er uansett privilegert som blir behandlet så bra av politiet. Hun slipper forfølgelse, lange fengselsstraffer, vold og sjansen for å bli drept. Slik er det ikke for aktivister i mange andre land.

– Men hva tenkte du?

– Jeg tenkte for en fin gjeng. Som står der og gjør det som er rett, selv om det er feil i noens øyne.

Gjengen hun refererer til minner litt om hippiebevegelsen på slutten av 60-tallet. Det er peace and love. Musikk, dans og kjærlighet. Store bukser med sleng og blomstermønstrede bandanaer på hodet. På broen står det en gammel van med ordene «make love not oil». Men det er også studenter med, folk i vanlige jobber – et spekter av forskjellige mennesker.

At politiet bruker så mange ressurser på det hun kaller et fredelig opprør, synes Frida er dumt.

– Men jeg orker ikke å leve i et samfunn hvor jeg ikke får stå opp og kjempe for det jeg føler er riktig. Så jeg gjør heller dette, enn å ikke gjøre noe.

Og det hun gjør gir medieoppmerksomhet. Noen er positive, andre negative. Men saken blir snakket om, den skaper debatt.

– Jeg liker å si at jeg faktisk ikke er ansvarlig for å vite alle svarene, men jeg har rett til å kreve en levelig framtid. Og utenom det så trenger jeg vel egentlig ikke å svare for noe.

En mindful rebell

Om et halvt års tid skal hun flytte til Costa Rica for å kunne leve ut sin største drøm. Å eie en permakultur-gård. Som vil si å leve i kontant med naturen og stå for sin egen mat.

– Jeg er kanskje ikke så normal i min livstro. Jeg er livskraften, jorden i seg selv. Universet som lever gjennom mennesket, midlertidig. Jeg er veldig spirituell og knyttet til det indre. Kanskje det er derfor jeg har så mye kjærlighet for alt og alle også, for jeg kan se meg selv i alt og alle.

Hun ønsker å vise at hun er en normal jente. Selv om hun lever et alternativt liv.  

– Jeg er jo også glad i å lage mat, gå turer og være aktiv. Glad i dyr. Det er jo den jeg er da.

Og det er den hun er; en person som brenner for planeten, for menneskene på den – og dyrene, selvsagt.

Alt har sin pris 

– Hva har du risikert?

– Jeg har jo mistet venner, risikert å bli sett på som en gal person. Jeg har blitt arrestert, og betalt mange bøter, forteller hun.

– Men er det ikke dumt å få et rulleblad i så ung alder?

– Jeg er mye mer bekymret for klimaendringene, enn jeg er for å få et rulleblad.

Hun har tvilt på at det hele har vært verdt det, men nå er hun sikker i sin sak.

– Bare tanken på at vi kanskje ikke har en beboelig planet om bare 20 år eller senere. Tanken på at vi kan fikse det ved å bruke rettighetene våre gjør forsøket verdt det.

Hun senker blikket og ser bort. Glitter fremdeles i ansiktet. Gruveslam under neglene.

– Vi er jo ganske fucked uansett.

Et insekt setter seg på ansiktet hennes, hun tar det forsiktig ned, lar det vandre over hendene sine. Stryker på det.

– Åå, jeg lurer på hvor han tror han skal.

Insektet kryper videre over hånda, ned i gresset igjen. Hun smiler. Det er naturen hun kjemper for.