Han, hun og hundedaghjemmet

I en grågrønn firemannsbolig på Bygdøy bor ekteparet Vegard og Silje Arefjord Sletner sammen med hunden Lily. Idet man trykker på den påklistrede ringeklokken ved siden av en rusten ringeklokke med gullfargede graveringer tar det ikke lang tid før man hører bjeff. 

Voff! Voff! Voffvoff!

Det er nok umulig å ikke skulle høre når det ringer noen på døra her. Hele nabolaget blir varslet med en gang man har trykket på ringeklokken. Bjeffene runger over hele Lovisenlund. Døren åpnes, og hunden Lily kommer springende mot åpningen. Mannen som åpner døren har et varmt smil omringet av et mørkt skjegg. 

– Hun kan være litt sinna på nye mennesker, gi henne dette, sier han og åpner hånden med hundegodteri som dufter så sterkt at til og med en med nedsatt luktesans kan lukte det: leverpostei, hundemat og bedervet kjøtt.

Og like fort som bjeffingen begynte og den beige pelsen stod til værs, begynner halen å logre. Hun springer rundt i en liten sirkel før hun springer rett inn igjen og hisser opp den hvite krølltoppen på fire bein som også synes det var utrolig forstyrrende å skulle få gjester på en så rolig ettermiddag som denne.

Drømmeren og praktikeren

Vegard og Silje møttes på Universitet i Agder sommeren 2016. Vegard utdannet seg til å bli lærer, og Silje til å bli sykepleier.

– Det var full klaff fra første stund, smiler Vegard mens han ser på Silje med stjerner i øynene.

– Eeh, ja. Den historien er så klein når du forteller den, svarer Silje.

Vegard legger henda i fanget og sier at nå kan heller Silje fortelle den. Silje sitter ved kjøkkenbordet med knærne vendt mot resten av stuen der Vegard sitter i stedet for mot kjøkkenbordet. Det hvite stuegulvet er dekket i et teppe av tissematter for hunder, og over tissemattene er det et teppe slik at leiligheten fortsatt skal være lekkert innredet.

– Ja, okei da. Vi møttes på en sånn faddergruppe sammen arrangert av MOT og begynte å date litt. Jeg skulle egentlig på en jentetur og da spurte jeg ganske fort «ka e vi no?» og han ble sikkert satt ut, men jeg måtte bare vite hva vi egentlig var før jenteturen, forteller Silje.

Vegard smiler tilfreds mot henne. En gang var han nyforelska, og ennå den dag i dag er han stormforelska.

Begge var ferdigutdannet våren 2016. Etter å ha jobbet noen år i jobbene de utdannet seg til, er Silje fortsatt i arbeid som helsesykepleier og Vegard har tatt seg permisjon i ett år for å prøve noe nytt.

Nå driver han Flokken hundedaghjem, hjemme i egen bolig.

Hjemmekontor har plutselig fått en ny betydning - nå kan det nemlig innebære å gå tur med mange søte, kanskje noen litt hissige, hunder. Det kan være et hjemmekontor der man trener, koser og driver miljøtrening med pelsdottene som bor Oslo rundt. 

– Jeg vil vel si det gjerne er jeg som får idéene og at Vegard er realisten og praktikeren. Så jeg har pratet om det litt løst og da vi i sommer bestemte oss for å virkelig gjøre det tok det ikke lange tiden før det plutselig var et enkeltmannsforetak på plass, ler Silje.

Fra lærer til hundepasser

Vegard synes ikke overgangen fra lærer til hundepasser var så veldig vanskelig. Han ler litt før han sier det er jo en grunn til at han faktisk tok permisjon i jobben. Det er nok deilig å være uten så mange mennesker i hverdagen.

– Jeg er oppvokst på en gård i Rakkestad, og der har vi hatt Golden Retriever og hatt et par kull på henne. Jeg er vant med flere hunder, og jeg var ganske sikker på at jeg kom til å få til det her, forteller Vegard.

Silje ler godt og forteller at ingen av dem ante hva de gjorde. De fikk tips fra andre som har drevet hundebarnehager tidligere eller som driver nå, og fant ut at det var kanskje litt mer logistikk enn de fryktet som måtte på plass. Noe av logistikken var hvordan få hundene fra hjemmene sine og helt ut på Bygdøy. Ikke alle har bil, og de som tar kollektivt har mest sannsynlig ikke en ekstra time å avse på morgenen på å komme seg hjemmefra, til hundedaghjemmet og så til jobben.

– Noen kommer med hundene hit selv, mens andre hunder henter jeg. I sommer brukte vi vår store blå Caravelle til å dra på campingferier med, og nå er den gjort om til hundetransport. Noen hunder tåler ikke den reisen så godt, for eksempel Gaucho. Han er bare seks måneder og kaster opp hver gang vi henter og leverer ham hjemme på Sankt Hanshaugen, sier Vegard Arefjord Sletner.

Angst for å være alene

Vegard Arefjord Sletner bekrefter at flere av eierne som benytter seg av hundedaghjemmet har begrunnet det med at de sier hundene har fått separasjonsangst etter korona.

– Men noen av hundene, for eksempel han her, vil eierne bare at skal få vært litt sosial en dag i uka, sier han og nikker mot valpen Gaucho.

Teddy og Gaucho ligger og sover komfortabelt på det hvitmalte gulvet. Aldri før har et gulv sett så innbydende ut, dette kunne vært en reklame for de hvite plankene. Teddy våkner i sekundet man setter seg ned ved siden av ham, mens Gaucho ligger med underkjeven godt plantet i plankene en god stund til.

Mattilsynet skriver på sine nettsider at en hund ikke bør være alene hjemme lenger enn hva en arbeidsdag varer. De skriver også at de ulike rasene har ulike behov, og noen har større behov for å være sosiale enn andre. Artikkelen ble publisert i 2014. Dette understreker hvor viktig det alltid har vært at hunder får det tilsynet de trenger i løpet av en dag.

Annerledes fra andre hundebarnehager

Flokken hundedaghjem har planer om å ikke ha mer enn fem-seks hunder per dag.  En av grunnene til det er at de ikke har plass til for mange. De ønsker også å alltid kunne være oppmerksomme på hva som foregår med hundene i løpet av dagene.

– Vi har valg å takke nei til løpetid, så hundene har karantene i fire uker fra og med første dag av løpetiden, forteller Vegard.

Når hundene har karantene fra hundedaghjemmet slipper de også å betale for hunden. Vanligvis betaler man 1700 kr for en dag, eventuelt 5900 kr for fem dager i uken.

– Da vi skulle starte opp snakket vi med ei som hadde drevet hundedaghjem tidligere, og noe av det hun tipset oss mest om var å ta nok betalt for hver hund. Vegard betaler jo skatt av det her, så at vi skulle ha en fastpris fra start var viktig, fastslår Silje.

En vanlig dag 

Selv om hverdagen til mange voksne mennesker inkluderer at man er helt avhengig av en kaffekopp og en dusj for å våkne, er ikke dagene til hundene i Flokken hundedaghjem slik. Disse hundene ankommer daghjemmet som energibomber.

– Vi både starter og slutter dagen med tur. Den første turen er egentlig litt for å slite ut hundene. Da går vi gjerne til Huk og så har jeg hundene i langline for at de som vil springe rundt og leke skal få gjøre det, og at de som ikke trenger like mye mosjon kan slappe av litt, sier han og peker mot puddelen Teddy.

Etter en god og lang tur kan alle hundene legge seg rolig ned inne i stuen. Alle er utslitt, og ligger på lading til neste tur. På dagens andre og siste tur blir det en tur i skogen.

Det er kun en port som skiller hagen fra turstien som leder til skogen. Vegard balanserer de tre hundene i hvert sitt bånd. Ikke mange sekundene etter Vegard har fått sjonglert hundene ut av hagen og ut på turstien møter hundene en Jack Russell Terrier som logrer med halen og prøver for harde livet å trekke eieren mot de tre hundene Vegard har. Teddy bjeffer og vil veldig gjerne møte denne Terrieren, men om det er for å skulle «beskytte» resten av flokken eller om det er for å skaffe seg en ny venn.

Sjongleringen av bånd blir ikke akkurat lettere når Lilly legger til en stemme i bjeffekoret Teddy så iherdig prøver å skape. Gaucho står litt på siden og later til å ikke forstå hva i alle dager som foregår. Silje tar båndet til Gaucho, og han setter seg helt ubemerket av bjeffekoret til Teddy, Lilly og Terrieren.

Etter hvert blir bjeffekoret ferdige med opptredenen sin, og turen kan gå inn i skogen. Alle tre hundene er ganske utslitte etter både turen på morgenen og den plutselige opptredenen til Lilly og Teddy.

– Man kan trygt si Lilly og Teddy er gode til å hisse hverandre opp, men det gir jo hverdagen litt ekstra krydder. Om man kan si det sånn, smiler Vegard.

Om man i det hele tatt tenkte hundene sov godt tidligere på dagen, så tar de nå virkelig tidenes blund. Alle hundene skvetter til når man tar på seg jakker og sko, men ingen reiser seg for å være med ut. Gaucho strekker labben litt frem som om han skal til å strekke seg og stå opp igjen, men de søvnige øynene greier nesten ikke åpne seg, så det forblir med en labb litt lenger foran enn den andre. Døren til den grågrønne firemannsboligen på Bygdøy slenges igjen og da hører man en av hundene gi et lite klynk, men ingenting kan vekke hundene helt fra skjønnhetssøvnen sin.