Han som ikke blir invitert

Små boder med alle de politiske partilogoene er plassert tett i tett nedover Karl Johan. Blå og røde flagg vaier i vinden, og folk med munnviker som strekker seg farlig nær øreflippene huker tak i forbipasserende som rusler i retning slottet. Nederst i gaten, lengst fra Stortinget, helt til høyre samler derimot menneskene seg om en bod på eget initiativ. Et tjuetalls unge står tett på partilederen som har møtt opp.

– Fuck you! roper én med en jordklode tegnet på en plakat.

– Dere er alle hjernevasket! svarer partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen, mens han speider rakrygget utover folkemengden foran en orange banner med Alliansens logo på.

Samme vannet

Hans spankulerer bortover den nyoppussede badeplassen ved Ormøya. Hit pleier han å kjøre ned fra huset på Nordstrand for å ta seg en dukkert. Før var det ofte sammen med datteren, men nå som hun har blitt tenåring, er det ikke like stas å bade med pappa lenger. 

– Jeg er veldig glad i sjøen, og slapper av her. Jeg hadde seilbåt før, men nå har jeg ikke helt tid til det.

Han titter ned på vannet, mens den lyse lindressen flagrer i vinden.

– Havet er jo likt overalt! Tenk at forfedrene våre tittet ned på det samme vannet. Det er fint å tenke på, sier han ettertenksomt.

Hans vokste opp i havnebyen Fredrikstad, nærmere bestemt øykommunen Hvaler. 

– Du kan ta gutten ut av Fredrikstad, men aldri Fredrikstad ut av gutten, skyter han inn med ren oslodialekt. 

Mens alle guttene sto og røyket i skuret på skolen, satt Hans inne på biblioteket og leste aviser og bøker.

– Jeg var ganske flink på skolen, tror jeg. Men kanskje litt annerledes. Jeg har alltid vært veldig på søken etter informasjon, så jeg var litt veslevoksen og interessert i seriøse ting.

Hans likte miljøet rundt biblioteket, og at andre som også var på jakt etter kunnskap ble sittende sammen i en slags egen biblioteksboble.

– Man finner seg jo ofte venner som deler mange av de samme interessene. Jeg har aldri vært fotballinteressert for eksempel, så jeg har ikke så mange fotballvenner, for å si det sånn, gliser han.

Mens han utdannet seg til siviløkonom i Sverige, fortsatte Hans sin søken etter informasjon. Men nå lå interessen i strukturer og prosesser i samfunnet, og den liberalistiske studenten var nysgjerrig på hvorfor folk hadde de meningene de hadde. Hans ble inspirert av en av professorene til å ikke ha så mye respekt for de store institusjonene, og etter hvert fant han underliggende strukturer hvor enn han så. Noen år senere skulle Hans vende seg bort fra liberalismen for godt.

Mer blått

Året er 2012, og Obama vinner valget i USA. Hjemme i stua på Nordstrand sitter Hans og følger ivrig med foran TV’en. Idet sekundet hans favorittkanditat Ron Paul på republikansk side starter på talen sin etter nederlaget, er det som om noe i Hans slukker.

– Da gikk jeg tungt inn i en tankeprosess som resulterte i at jeg forandret veldig syn på ting.

Han har tatt av seg de diskret brillene uten rammer rundt glassene, og de dype blå øynene går i ett med havet bak han. 

– Jeg mener selv at det er et tegn på styrke. At man kan gå så hardt inn i seg selv at man forandrer syn. Andre vil kanskje mene det er vimsete. Jeg så hvordan jeg var blitt manipulert, så jeg trakk meg litt tilbake og måtte se på ting på nytt. 

Fire år senere oppretter Hans ytre høyre-partiet Alliansen, med slagordet “Norge først!”.

Tilbake på Karl Johan har det kommet til enda flere sinte unge rundt standen til Alliansen, og partilederen får det travelt med å svare for seg. I stedet for en bod, slik de andre har, stiller partiet med en bil. Partilederen selv er ikledd hvit skjorte og slips i vepsefarger.

– Hvordan kan du ikke tro at klimakrisen er på ekte? skriker en jente med en stemme som nesten sprekker av frustrasjon.

– Hvorfor vil du kaste meg ut av landet? roper en ung gutt. 

Hans svarer dem med det bredeste gliset i gata og irriterende rolig stemme, at klimanarrativet er en konstruksjon mange tjener penger på. Så vender han seg til den unge gutten og forklarer han hvordan ulike kulturer krasjer og ikke kan leve sammen, og at han ikke passer inn i det norske samfunnet. 

– Det er forskjell på menneskerasene, men de er ikke forskjellig verdt. Kulturer er ulike og krasjer, så det er bedre at de lever adskilt. Men jeg synes alle raser må få si seg imellom at de er den beste, selv om det ikke objektivt er sånn. 

– Gjør ikke det deg til en rasist?

– Nei.

Da Hans gikk inn i politikken igjen i 2016, var det med et utgangspunkt i at den økte innvandringen Sverige hadde hatt siste året, var et symptom på politisk galskap. 

– Jeg kan nesten ikke forstå det, at jeg var så naiv for noen år siden. Jeg ville ha åpne grenser og tenkte at jeg ville reise hvor jeg ville i verden, og da måtte jeg også gi den retten til andre, sier han og gliset brer seg igjen i det solbrune ansiktet.

Han tror ingenting er tilfeldig her i verden.

– Det er uendelig mange prosesser som foregår rundt omkring, og det ligger et slags potensiale i ting hvor brikkene faller på plass. Folk faller inn i mønstre. Det er derfor jeg startet Alliansen, for å forstå disse tankemønstrene og strukturene og bytte dem ut med nye. Jeg gjør dette egentlig mest for min egen del.

Færre sommerfester

Partilederen mistet mange venner da han snudde ryggen til liberalismen og beveget seg over på kanten av høyresiden. På en benk ved badeplassen titter Hans ned mot de knall røde sokkene sine, som står i sterk kontrast til den lyse dressen. 

– Jeg savner jo dem og miljøet litt, sier han etter en lang tenkepause.

– Det er sommerfester jeg ble invitert på før, som jeg nå ikke blir invitert på.

Han avbryter nærmest seg selv og sier at det bare får være det samme. Det viktigste er å følge sannheten.  

– Jeg blir fortvilet over at de fortsatt kan tro på de ideene som er så naive og åpenbart ikke fungerer. Mange er nok også redde for å miste det de har, og tviholder på det. Det var vanskelig for meg også, men jeg måtte bare gjøre det. Jeg kunne ikke leve med løgnen. 

De røde sokkene går fra å befinne seg en halvmeter fra hverandre, til å legge seg i kryss. Han forteller at familien ikke er så interessert i politikk, til tross for at dette har vært en stor omveltning for han.

– Det er liksom et univers de ikke bryr seg så mye om. For dem er det mer at jeg er interessert i politikk, på en måte. Jeg prøver å ikke ta med meg jobben hjem.

Igjen avbryter han nærmest seg selv, og går raskt videre til å snakke om at hjemmet er et fristed, og at kjernefamilien står svært sterkt for han. Han mener alle har et ansvar for at det dannes kjernefamilier som får barn, noe han også sier til sine homofile venner og familiemedlemmer.

– Jeg er like glad i dem, men jeg har ikke noe problem med å fortelle dem at vi trenger barn i Norge, og spørre dem hva de har gjort for det. Ansvarsfølelsen er ikke der. Verden har blitt helt syk! utbryter han.

Selv tror Hans han er en god pappa, men at han kunne vært strengere.

– Jeg burde satt ned foten mer, jeg er altfor snill. Jeg er snill, jeg. Dessverre. Altfor tilgivende og vil være grei med folk. Men den mobilen er altså djevelens verk, og den største djevelskapen man kan tenke seg er bare et klikk unna. Brus og godteri også, det er styggedom, altså!

Han veiver med armene, som om djevelskapen ligger rundt han i luften. Noe den også gjør. En veps har nemlig kommet seg inn under buksebeinet hans, og han spretter opp og får ristet den ut. Tilbake igjen på benken blir nå de røde sokkene trukket godt over linbuksene, og krysses igjen, og med lukkede øyne forteller han at faren døde av kreft for en sommer siden.

– Det er en sjelsettende transformerende ting, når foreldre faller fra, sier han og åpner øynene igjen.

Begravelsen var en stor skuffelse, der han satt i kirken og hørte på prestens ord om gud. Så, på en halvtime, var alt over. Hans følte at kristendommen nærmest hadde kuppet sorgen hans, og at det var lite rom igjen for å kjenne på sine egne følelser. 

– Jeg tror mye av grunnen til at folk er deprimert i dag, har å gjøre med at vi ikke snakker nok om forfedrene våre. Hvem de var, og dermed hvem vi er. Det var tettere bånd før, nå har vi blitt sånne individualister som skal være helt alene. 

– Angrer du på at du ikke brukte mer tid med faren din?

Han tar en omvei rundt spørsmålet og sier vi må mer tilbake til kjernen og røttene våre i det norrøne, mens han titter ned mot havet med så kryssede ben at sokkene nesten blir én rød sokk.

Dobbel innsats og mindre kino

Ved standen på Karl Johan har det begynt å roe seg, men Hans står fortsatt med gliset på foran bilen, klar for å dele ut buttons. Ved siden av han står en eldre fyr med orange caps med teksten “Gjør Norge storslått igjen”.

– Det tar på at folk er så sinte på meg. Det er vanskelig at de tror jeg sender ut hat, for jeg mener oppriktig at jeg ikke hater eller hater noen. Man ser jo enkelte som koker helt over av hat, og jeg håper ikke jeg er sånn. Jeg jobber for å ikke være sånn, og tar det meste med godt humør, sier han og smalner øynene til to streker mens han grubler videre. 

– Samtidig blir jeg motivert, for når jeg ser den fanatismen i de unges øyne, så må jeg bare doble innsatsen, sier han og retter på vepseslipset.

På benken ved badeplassen på Ormøya har buksene fått slippe fri fra de røde sokkene, nå som fienden ikke lenger er å se. Hans trasker nedover mot vannet igjen, for å sitte litt ved vannkanten før han vender hjem.

– Jeg prøver å ikke kaste bort tiden på tull, så jeg ser aldri på sport. Likevel tror jeg det er viktig å koble av med noe. 

Han ser utover det samme vannet forfedrene også så utover. 

– Det er veldig fint med kino, da klarer du i et øyeblikk å glemme alle tanker du har. Bortsett fra tanker om underliggende strukturer da, selvfølgelig. Det er kanskje derfor jeg ikke går så ofte på kino lenger.