Hausmania-stammen

Omringet av Oslos hippe nattklubber ligger et reservat skjermet fra resten av omverdenen. Men stammen som holder til her er utrydningstruet.

Det høres ut som en høyttaler som er sprengt. Det piper, skurrer. Klokken er åtte og det er morgenkonsert med tre stikkord: Støy, kaffe og grøt.

Det er en diskolampe i taket, og rosa lys innimellom mørket. Dagslys ute. Tre morgentrøtte tilskuere tar seg en slurk av kaffen og en skje av havregrøten de har fått servert. Hemmeligheten i grøten er en skvett eddik, og hemmeligheten med å nyte konserten er ørepropper.


VERK: Vi fokuserer på eksperimentell og uavhengig musikk, men er åpne for det meste, så lenge vi selv liker det, skriver Herværk på nettsiden sin. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen.

Dette er Hærverk, baren i inngangen til det alternative kulturhuset Hausmania, eller reservatet om du vil. Den ligger i grensesonen mellom den ytre verdenen og Hausmania. Dette gjenspeiles av dagens gjester, for tilskuerne på Hærverk i dag er alle fra sivilisasjonen. Snart skal de videre på jobb, på universitet og til sine A4-liv. Til tross for at de har tatt turen til Hausmania, omgås de ikke med stammen der ellers. 

På papiret er også denne baren en del av reservatet, men i virkeligheten er det et skarpt skille mellom dem, sier Harald Fetvet, støymusikeren til stede. Han mener stammen holder seg for seg selv. De er mer innadvendte. 

– Det er nok mange innover her som syntes Hærverk er altfor streit, sier Fetveit og peker nedover mot reservatet, bak noen låste grafitti-dører.


STØYKAFFE: Harald Fetveit spiller støy på Hærverk. Ellers tar han bilder av en stein i skogen på natta og driver med performance. Men han er for streit for Hausmania. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen.

Okkupantene

Ved Akerselva i Oslo lå et tomt og falleferdig fabrikkområde eid av Statsbygg, men fra og med en vinterdag i 1999 var ikke kvartalet særlig tomt lenger. 

Da okkuperte en gruppe aktivister, forfedrene til den nåværende Hausmania-stammen området.

Noen av aktivistene var bookkupanter og gjorde en av bygårdene til sin egen. Det skulle være et sted for en sofanomade, en boligløs, en kunster eller andre i en uholdbar bosituasjon, sa de og kalte seg Bo- og Arbeidskollektivet Vestbredden.


NABOEN: Akerselva holder stammen med selskap. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen.

De andre aktivistene ville lage et alternativt kulturhus, og det gjorde de i 2000, vegg i vegg med Vestbredden. Det skulle være et kunstnerstyrt kulturhus, løsrevet fra det kommersielle markedet, og styreformen skulle ha såkalt flat struktur: Ingen over, ingen under. På allmøter en gang i uken skulle man bli enige om løsninger på de problemene man møtte på. Man skulle legge all informasjon på bordet og bruke hverandres kunnskap til å komme til enighet. Helst skulle man unngå avstemning. 

En liten stund var det ingen som plagde Hausmania-stammen. De lot dem leve som de ville i reservatet, i den okkuperte bygården eller i kulturhuset.

I årene etter bar Hausmania preg av ulike epoker og flere parallelle virkeligheter, alt etter hvilke mennesker som knyttet seg til stedet. Det var blomstringsperioden med vegetarkafeen «Blackeyed bean» og et vitalt dyrevernermiljø. Gullalderen i Skatehallen med heftige undsrgrunnskonserter og breakdance i en Gaudi-aktig skatearkitektur. Og så var det perioden med en palestinsk flyktningleir og kulturhage som ble revet av kommunen. 

Men kommunens riving er ikke første gangen sivilisasjonen har gjort inngrep i reservatet, og i hvert fall ikke siste. 

Fenalår til middag 

Ved siden av døren til Hærverk er en tung, låst metalldør. Det er døren som skiller Hausmania fra omverdenen, og det finnes bare 64 nøkler til den. 

Har du en av de 64 nøklene og låser deg inn, møtes du av lange ganger graffiti på veggene, og en lukt av røyk, kjeller og noe udefinerbart surt. I den ene retningen høres en rytmisk dunking av hiphop, i den andre retningen danser noen Capoeira. På dørene henger plakater med reklame for rockekonserter som ble spilt for to år siden og skrift som «Its not over till the fat lady sings the blues». 


INNSIDEN SOM TELLER: Flere av lokalene i Hausmania er tidligere fabrikklokaler. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. 

Fortsetter du gjennom gangene, ned en trapp og ut en dør, kommer du til reservatets midtpunkt: bakgården. Der er en scene med store teatergardiner som ser ut som de holder på å falle sammen, en kiwivogn som bugner av tomme taggebokser og paller som er blitt forvandlet til sitteplasser.

En tre-fire Hausmanianere drikker en øl i ettermiddagssolen, men man kan ikke høre hva de skravler om. Et rockeband skriker i bakgrunnen. Og et skritt unna er det en mann som bokser med en stolpe. Han har på tykke lærhansker, slenger seg rundt 360 grader og sparker kraftig til i betongen. Noen ganger tar han opp en trepinne og fekter mot stolpen. 

– Se! Der er aikidomasteren, sier bokseren og peker på en mann som ligner på en viking. 

Vikingen er stor og kraftig, med langt, hvitt hår og skjegg. Han er utdannet filosof, kan seks språk og har svart belte i den japanske kampkunsten Aikido. Det er Tron Furu. Smeden i gården. Nå går han mot sin private smie og tenner på kullet i det som ligner en ovn, men som på smie-fagspråket heter en esse. 


NETFLIX: Familien til Tron Furu har vært smeder i 300 år. På dagtid jobber Furu som oversetter av serier og filmer som kommer på Netflix og kino. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. 

– Jeg vet ikke om du kjenner til termodynamikk, men teorien sier at man bare kan skape orden ved å eksportere uorden utenfor ens egne grenser. For eksempel så kan du få det pent på rommet hvis du feier alt under teppet, men et eller annet sted så ligger rotet der. Og litt sånn er Hausmania. Det er den haugen med skrot som ligger i utkanten, gjemt bort fra virkeligheten. Det er et fristed, rett og slett, sier smeden. 

En gang i uka drar han fra hverdagens mas til smia si på Hausmania for å lager kniver, kroker eller smykker. Smia er også gårdens eneste utekjøkken. Fenalår for eksempel, røker smeden iblant før han samler stammen til måltid. 

Og nå vokser flammer rundt han. Han slår hard mot det glødende stålet som skal bli en krok. 

– Det her er som Plastilina fra helvetet.


ILD: Ved siden av å tenne flammer, er Tron Furu nestleder i styret på Hausmania. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. 

Politiaksjonene

Det var en sommermorgen i 2016.

Mellom 20 og 30 politifolk så ut som om de skulle ut i krig, iført skjold, hjelmer og skuddsikre vester. Okkupantene hadde bygget en stor barrikade av gjerder, bilrester og betong. Nå skulle politiet rive den ned, og det gjorde de med gravmaskin, stigebil og fysisk kraft. Flere av okkupantene hadde lenket seg fast. Klamret seg til bygningene. 14 ble båret ut. Elleve ble arrestert. 

Dette var den siste av mange politiaksjoner mot Hausmannskvartalet. Flere hadde møtt opp til en støtteokkupasjon for å hindre kommunen i å selge den siste gjenværende okkuperte bygården. Men nå var slaget tapt. Det meste av kvartalet ble solgt til det kommersielle selskapet Urbanium. 

Opprinnelig ønsket selskapet å rive ned denne siste bygården med okkupanter. Likevel ble det inngått en tiårig leieavtale med de boende. Så nå var de altså leieboende. 

Kulturhuset hadde derimot klart seg bedre. I 2008 inngikk de en avtale med kommunen om at det skulle være et «byøkologisk kulturkvartal» som står den dag i dag. I praksis betyr avtalen at kulturhuset betaler en symbolsk sum til kommunen i leie, og de som holder til i kvartalet skal ha en aktiv rolle i avgjørelser som tas i såkalte medvirkningsmøter med kommunen. 


KULTUR: Mye av de publikumsorienterte og utadvendte lokalene i Hausmania venter på rehabilitering. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. Ingrid Elida Karo Johansen

Men vegg i vegg med Hausmania, bygde nå Urbanium et ruvende, rødt bygg. Det var Vega Scene, et nytt kulturhus, med flotte og fancy kino- og teatersaler, som kun skulle vise filmer fra Arthaus eller fra land man ikke husker navnet på. Hausmania stod igjen som en beskjeden, grå venn ved siden av.

Og denne avtalen, som lover at Hausmania skal være et «byøkologisk kulturkvartal», den går ut på dato om et år. 

Eksplosjonen

I en brakke fra 60-tallet ligger en rekke arbeidsrom, eller atelier som stammen kaller dem. Brakken er som disse midlertidige brakkene man til stadighet kan se andre steder i byen, som arbeidere på bygningsplasser bor i. Men disse, brakkene med verksteder i Hausmania, er malt i rødt, grønt, blått og gult. Og i stedet for å brukes til å bo i mellom riving, maling og oppussing, blir brakkene her brukt som kunsterverksteder, musikkstudioer og skrivestuer.

Det er altså 64 nøkler til forskjellige arbeidsrom i Hausmaniareservatet. Riktignok hender det at et band har mer enn fem medlemmer eller at en skrivestue har fire forfattere. Altså er tallet på stammen i virkeligheten langt høyere enn 64.

Musiker Ivan Oliversen har et par av knippene. 

– Du må unnskylde meg altså, jeg har hatt en støveksplosjon på rommet mitt, sier Ivan Oliversen idet han åpner døra til verkstedet sitt og hoster litt.

Det var ved et øyeblikks latskap for noen år siden, da Oliversen snekret opp en ny hylle og lot en tynn stripe med isolasjon stå åpent, at det sakte, men sikkert, puffet ut et lag av 1960-talls glassvattstøv over landskapet hver gang noen slamra med døren til verkstedet hans. Nå må han nå ta alt fra hverandre, flytte det den ene halvdelen av rommet, vaske i alle kroker, og så flytte tingene tilbake. Oliversen kaller det en tetris-lek.


HELE LIVSFASEN: Å reparere instrumenter mener Ivan Oliversen en selvpadagoisk måte å tilnærme seg musikken på. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen

– Søppel har alltid interessert meg. Reparasjon og resirkulering er en form for aktivisme, sier han. 

Tenk på én ting og du finner det garantert på arbeidsrommet til Oliversen. Der er et ultralydapparat som tannleger bruker, en buddhakopp, og minst ti forskjellige fioliner, som til sammen ligger strødd utover. Selv kaller han seg for en slags samtidsarkeolog og bruker verkstedet til å øve på og reparere instrumenter. 

– Man har naboer i bygårder også, men de er streitinger. På Hausmania har jeg lært mye av naboer med ulike utfordringer, også har jeg funnet et hull i virkeligeten hvor jeg kan blomstre og bruke meg selv. 

Når Oliversen prater starter han gjerne i en ende og slutter 20 minutter senere i en annen. Nå går han i gang i å snakke om Marie Montesorri, den taktile fasen, borgerlønn og en lastebilsjåfør han hørte om på radioen. Å reparere livet tilbake i instrumentene, forstå klangen og håndverket bak, er en selvpedagogisk måte å tilnærme seg musikken på, sier han. Litt som når et barn blir kjent med verden på gjennom å ta, føle og smake på den. 


Ivan Oliversen mener Oslo trenger Hausmania. Et uforutsigbart møtested hvor det kan oppstå organiske former for samarbeid, sier han. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen.

– Hvis jeg ser på alt som er rundt meg, så vet jeg hvordan det smaker. Jeg vet hvordan den gummien der smaker eller den antennen eller den kluten. Bare se på det, du vet det egentlig du også. Vet du hvorfor? spør Oliversen og tar en pause. 

Fra verkstedet har Oliversen utsikt til Akerselva. En lyd av en gravmaskin høres, og i etasjen under synger Bob Marley fra en høyttaler.

– For når du var to år så smakte du på alt det der, sier han begeistret.

Hva nå? 

Kommunen har store planer for reservatet. To betonghaller under bakgården til Hausmania, der de legandariske undergrunnskonsertene fant sted, har nemlig stått tomme i ti år. Kommunen mente de var rasfarlige, men de har enda ikke blitt pusset opp. Også brakkene, der Ivan og de andre kunstnerne har verkstedene sine, skal rives, før det bygges en ny musikkavdeling med takhage på. 

Det er i hvert fall planen. 


ØKOLOGI: Under asfalten her befinner det seg to betonghaller. Når de skal pusses opp, vil det ikke være mulig å henge i bakgården i Hausmania på en god stund. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen

Kontrakten Hausmania har med kommunen, som lover dem å være et «byøkologisk kulturkvartal», løper ut neste sommer. Da må kulturhuset inn i nye forhandlinger med kommunen.

De fleste på Hausmania håper på en ny, lignende kontrakt. Mens andre frykter det verste.

Sjøgangen som gjør deg dritings 

På taket er en kvinne med grått, langt hår, dype rynker og stramme tights i zebramønster. 

I fire kasser ved siden av henne, én oransje, én rød, én turkis og én gul, svermer det bier. Kvinnen bøyer seg forsiktig ned, løfter ut et brett fra en av boksene. Hun sjekker om biene trenger medisin. 


BIER OG FOTO: Tidligere freelancet Åse Karlsen som fotograf for Aftenposten, VG og Dagbaldet. – Så gikk jeg over til kunsten og ga faen i pressen. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. 

Dette er Åse Karlsen. I tillegg til å lage honning på taket på Hausmania er hun fotograf, performancer og er i en gruppe som driver et mikroforlag og magasin. Hun er en som trekker i trådene. Samler folk for å jobbe med prosjekter. Relasjonell estetikk, kaller hun det. Nå jobber hun med et verk av papp fra Ikea som skal stå klart til utstilling  i morgen. 

– Vi mista en veldig god venn her forleden, en poet. Han kjørte seg ihjel… Så nå lager vi et verk med et av hans sitater, sier Karlsen. 

Hun har beveget seg fra taket og til atelieret som ligger på andre siden av Ivan Oliversens. Lenger nede i gangen er en dataekspert fra Polen, en malerinne, en flyktning fra Syria som jobber som vaktmester, tre-fire band og et par musikkstudioer.

– Er det gærent om jeg røyker, eller? sier Karlsen og tenner en sigg. 

Åse skjelver lett på fingrene når hun snakker. Stemmen hennes er mørk, hes. Ute i gangen høres det ut som om noen spiller fiolin. 

– Jeg får ikke lov, jeg må slutte å røyke, men jeg klarer det ikke. Så da må jeg liksom røyke mye før jeg slutter da, sier hun. 

Hun balanserer siggen lett mellom fingrene, dytter den forsiktig mot askebegeret, før hun gjemmer den bort. 


FRA STARTEN: Medboeren til Åse Karlsen var en av dem som okkuperte den ene bygården i 1999. Foto: Ingrid Elida Karo Johansen. 

Åse er dama på huset som det virker som har oversikt over alt og alle. Hun er dama som hever den mørke stemmen sin når hun er uenig med noen, og det er ikke sjelden. Enda mørkere blir stemmen når hun snakker om forhandlingene med kommunen om et år. Den truer stammen ut. Og den truer stammen til å tilpasse seg omverdenen.

– Det er jo den feteste tomta i byen, og vi vet ikke hvor mye forhandlingene kommer til å koste oss. Hvis det kommer til å koste oss mye, så må vi gjøre det veldig kommersielt nedi her og det liker vi jo ikke. 

Som hos alle andre stammer er det ikke bare ytre fiender som truer Hausmaniastammens eksistens. Her er det også indre intriger, rivaler og krangler. 

– Det er noen her på huset som mener de er verdt mer enn andre, og som driver med hersketeknikker. Også er det noen sånne flyvende aper som ikke tør å si hva de mener, og de som gjør det, sånn som meg, får kjeft, faen ta altså. 

Karlsen tenker seg litt om. Nei, det har nok blitt bedre, sier hun. Og så skal hun og andre lage vegansk suppe til alle på tirsdager, sånn som de hadde før koronaen kom. De skal samle flokken igjen. 

Telefonen hennes ringer. En venn er på vei med IKEA-pappen. De skal skjære ut sitatene til den avdøde poeten. 


MOT STRØMMEN: – Egentlig ville kommunen ha en sånn kulturakse hvor folk kunne gå gjennom Hausmania, og da freaka jeg helt ut, sier Åse Karlsen. 

– Er det noe du trenger her, eller har du gaffa og alt sammen? spør Karlsen telefonen.  

Fikseren er på jobb igjen. 

– Hammer? Okei, jeg skal finne en hammer. Jeg må tisse også, men jeg skal skynde meg. 

Karlsen går gjennom en tunnel som binder sammen brakkene og hallen der utstillingen skal være kvelden etter. Hun har en hammer i hånda. Bakpå hettegenseren hennes står det «Oslo Hardkor». Hun later som hun vakler fra side til side, og ler.

– Dette er sjøgangen. Den er så skeiv, skjønner du. Selv når du er edru, så føler du deg dritings.