Herskaplige fresker og Buddha

I Skovveien 16 stimler stadig folk til. Etter ti-tolv minutter har ti blitt til tretti. Da er det visst fulltegnet. En dame med krusete blondt hår går rundt med en liste.

–  Har jeg registrert deg?

–  Nei, det har du ikke, sier ei med Amélie-fra-Montmartre-sveis. – Der er jeg, sier hun og holder fingeren på et navn i lista.

– Ja, der var du.

Folk som passerer, må presse seg gjennom folkemassen som står som en propp ved gangoverfeltet til Oslo Raw. Byvandringen i Frogners bygårdsmiljø er i ferd med å starte. Folk tørrprater forventningsfullt med hverandre. En eldre dame kommer i siste liten.

– Du rakk det, sier venninnen som allerede har stått her en stund.

– Ja, sier hun på utpust og drar fingrene gjennom luggen slik at den ikke henger i ansiktet. Hun er snarlik Monna Tandberg, dronning Fjellrose, for de som husker. I et øyeblikk kunne man faktisk undre om det er nettopp henne.

En ung mann fra Fortidsminneforeningen presser seg gjennom gruppa, med en høyttaler i hånda.

– Unnskyld, unnskyld, beklager han, inntil han står framfor deltakerne. Så setter høyttaleren i å knitre.

– Velkommen, velkommen!

Gjenfødelse av tempelarker

Mannen som prater er ikledt beige dress. Han er kveldens omviser. Klokka har nettopp passert 17:30 og han begynner:

– Skovveien heter Skovveien nettopp fordi det har ligget en skog her. Faktisk har det vært furuskog helt ned til Slottet.

Folk titter rundt seg og ganske sikkert forestiller seg Oslos Upper East Side forvandlet til barskog.

– Det er ganske underlig å tenke på at for 200 år siden hadde vi ikke hatt det bygningsmiljøet vi står i nå, sier mannen i beige lindress.

– Mhm, ganske underlig, sier dronning Fjellrose anerkjennende til sin venninne.

Mannen ikledd beige lindress heter Lars Erik Haugen og er fra Fortidsminneforeningen. Han gestikulerer mot bygningen bak seg, og leder alles blikk opp mot hjørnetårnet som utgjør Skovveien 16.

– Her har vi et karakteristisk brukket hjørne. Hjørnetårn, om du vil, supplerer han. 

– Faktisk har vi et helt identisk i Colbjørnsens gate, sier han og peker nedover dit.

Så setter Lars Erik igang med å utbrodere omhyggelig.

– Dette er et eksempel som minner mest om senrenessanse i stiluttrykket. I renessansen fikk man en økt interesse for antikken og hentet inspirasjon i arkitekturen derfra, omviseren tar en kort pause før han spør:

– Vet alle hva renessansen betyr? 

Et unisont ja går gjennom gruppa, og Lars Erik tilføyer:

– Gjenfødelse. Gjenfødelse av antikken. Man bygget altså disse bypalassene, og tok tempelarkene inn i de private boligene. Slik som i antikken.

Gruppa nikker.

– Legg merke til vindusinnrammingen.

Gruppa titter opp, og Lars Erik strør om seg med begreper som konsoller, akantusblader, guttae, tannsnitt, triglyfer i vindusinnrammingen. Guttae er visst noen dråpeformede utskjæringer som skal lede vann av fasaden. Kanskje går det over hodet på flere i gruppa, for han innhenter seg og sier:

– Skrik ut om det er noe dere ikke forstår.

Med på omvisningen er illustratør Olav Tokerud. Han tegner byggene Lars Erik er innom. Per nå sitter han på en campingstol med blokka si under en parklind. Men nå må Tokerud pakke sammen, for omviseren er klar for å lede gruppa videre. 

– Uansett, et praktfullt bygg å starte med.

Barn i bæresele

Lars Erik stopper kun noen meter bortenfor Skovveien 16. Likevel, har dette bygget en helt annen karakter. Her er ornamentene som prydet det forrige, byttet ut med nokså enkle utskjæringer. Et og annet dilldall er plassert på fasaden uten å gjøre særlig inntrykk på tilskueren. Nåvel, Lars Erik har visst ikke stanset her for ornamenteringens skyld. Nei, det er vinduene som skal legges merke til.

– Disse vinduene kan nesten minne om dem vi gjenkjenner fra togstasjoner.

Det er ganske kraftig vind under stoppet, samtidig som flere biler passerer. Lyden fra høyttaleren forsvinner i larmen, og når verste vindkast har avtatt, sier omviseren:

– Hører dere meg? Jeg har nemlig brukket et ribben.

Så viser han noen bevegelser med hendene som skal statuere at han har vanskeligheter for å prate.

Så kommer en ny ulyd. Denne gangen fra en baby. Nå kommer en kvinne gående med et barn i bæresele. 

Hyl, hyl, griner barnet.

– Vi går videre, sier Lars Erik.

Fornem klaskedass

Gruppa blir dirigert videre, inntil de står midt i krysset ved Colbjørnsen gate.

– Her skal vi gå gjennom en hemmelig passasje, sier Lars Erik med mystikk i stemmen.

Så er det en smal vei som går på baksiden av bygårdene.

– Jeg ville dere skulle se en typisk Frognergård bak fasaden. 

Her er fornem utsmykning på fasaden byttet ut med ru og naken mur på baksiden. Glamouren skal fjernes med enda et lag, for omviseren forteller:

– Selv om det var herskapelig nok å bo i disse bygårdene, var ikke alt like glamorøst. Disse bygårdene hadde ikke moderne bad. De hadde noe som het klaskedass, eller dumpedo. Det er rett og slett et hull som går rett ned til kjelleren.

Omviseren forteller at alle leilighetene var tilkoplet dette nettet av klaskedasser, hvilket betød at vedkommende i første etasje kunne være uheldig å få naboens legemlige avfall rett i hodet.

– Da var det vanlig at man gjorde sitt nærvær kjent om man måtte på do, og sa: ohoi, nå skjer det ting her!

Gruppa ler, og får straks høre om det luksusliv man gjerne forbinder med Frogner.

Franske, eller var det danske barnepiker?

– Det var vanlig at overklassen hadde guvernanter. Disse guvernantene skulle helst komme fra Frankrike. Så det var ikke uvanlig at barna lærte å snakke fransk før norsk. Slik oppstod det vi kjenner som Frogner -r.

Litt uklart er det om skarre -r oppstod via franske guvernanter, for Språkrådet forklarer at skarre r-en kom til datidens Kristiania fra Danmark. Danskene skarrer jo på -r-en. Mulig smittet skarringen over på vestkantens borgerskap fra danske barnepiker, eller rett og slett fordi man anså dansk som finere språk enn norsk. En annen forklaring er at barnepikene kom fra Sørlandet. 

Så det er altså ikke en talefeil at Sossen Krogh skarret på -r. Det er et tegn på rikdom og kulturell klasse. Da så, nå skal vandringen fortsette. Gruppa forlater klaskedass og overklassens sosiolekt. 

Ridesti og davidstjernen

Når de nå ledes ut av den hemmelige passasjen, havner de utpå en nokså trafikkert vei.  Her løper to bilbaner på hver side, skilt av en gangsti inngjerdet av en allé av løvtrær. Det er Gyldenløves gate.

– Er det ikke flott? spør Lars Erik og slår ut armene.

Jo, må gruppa vedkjenne. Alle ser om seg, noen opp og andre ned.

– Men det som gjør denne alléen morsom, er at dette er dronning Mauds ridesti. Den gikk helt ned til Slottet i sin tid, forklarer omviseren.

Et aha går gjennom gruppa. De går videre. 

Nå står de i skolegården på Hartvig Nissens. Oslos første jenteskole. Her ligger et muret bygg i rød teglstein. Her blir de fortalt at bygget ble okkupert av tyskerne under krigen.

– Her bodde det en jødisk familie før krigen, og hvordan vet vi det? Jo, det er en davidstjerne i vinduet, sier omviseren og peker mot bygget.

– Davidstjernen ble dekket til med tre under krigen, så det var jo sympatisk av nazistene. Vanligvis ødela de slike symboler.

Lars Erik leder gjengen videre. Så legger han kjapt til om huset med davidstjerne:

– Så her lever herskaplige fresker og Buddha i skjønn forening. 

Først når man sneier hjørnet oppdager man at, ja, det er asiatisk restaurant i villaens første etasje. I samme lokale som der Le Canard holdt til i nesten tjue år og høstet én Michelinstjerne i sin tid.

Herskapelig mørke

Lars Erik spankulerer blidt videre, mens han forteller om de omliggende bygårdene. Så viser han dem opp en smal trapp, og forsikrer at:

– Det er fordi vi skal se på funkis.  

På veien forsøker en deltaker å starte en samtale med en kvinne fra Fortidsminneforeningen.

– Funkis, ja, begynner han og prøver:

– Er så glad i Ekebergrestauranten, jeg. Skansen restaurant også. Var ganske ung, han Lars Backer, da han tegna den, var han ikke?

Kvinnen med krusete hår svarer ganske likesælt:

– Mhm, stemmer det.

Så fortsetter mannen å øse ut av kunnskapen sin om osloarkitektur.

Lars Erik har nå ledet gruppa opp trappa og tar opp tråden igjen:

– Nå har vi besteget et bittelite fjell, som heter Lille Frogner allé. Rundt oss ser vi funkis.  Her er et klassisk eksempel på funkis i Oslo, sier han og peker på et treetasjes bygg i hvit murpuss med avrundede balkonger. 

– Funkis kommer jo av, funksjonalitet. Boligene skulle være funksjonelle, og strippet for unødig dill og dall.

Han forteller videre at funkis blir gjerne forbundet med rene og enkle linjer. Likevel, gjør han et poeng ut av at funksjonalismen huser en av de mest fargespreke arkitekturperiodene.

– Da skulle bygårder være boligmaskiner. En typisk karakter ved funkis er hjørnevinduer. Dette var av medisinske grunner. Man skulle tre ut av de gamle klassiske leilighetenes mørke, og inn i de solrike funkisboligene.

Ekslusivt sølvtøy

Et lite stykke videre på fjellvandringen i Frognerberget, bryter et toetasjes trebygg fram i synsranden. Dette er altså Lille Frogner gård.

– Det var nemlig engang en som sutret under murbyvandringen. Hvorfor kunne vi ikke snakke om Lille Frogner gård?

En i gjengen har svaret:

– Dette er ingen trebyvandring.

– Riktig, sier Lars Erik.

– Dette er ingen trebyvandring. Likevel, la oss stoppe litt her. Nå står vi altså ved ett av Frogners eldste bygg.

Lille Frogner gård ligger ganske beskjedent i landskapet. Ikke et bygg som ruver aggressivt i lendet. Nei, i stedet titter det tilbakeholdent fram på Frognerberget. Det mest uttalte ved det er okergulfargen. 

– Vi må bare forestille oss tiden for 200 år siden. Deilig pianomusikk som strømmer ut av vinduet. Festivitetene med eksklusivt sølvtøy og dyreste sjampagne, dikter Lars Erik fantasifullt opp.  

Lille Frogner gård ble kjøpt av kong Karl Johan som en del av planen om en parkforbindelse mellom Slottet og Bygdøy. Det blir fortalt at gården var yndet feriested for kong Oscar, sønn av Karl Johan. Parkforbindelsen ble imidlertid aldri realisert.

Så følger gruppa veien videre, slik at de straks ender i Frognerveien. Men, før de havner der, må de ta et stopp ved et bygg i teglsten. I hagen er det dandert et langbord, og rundt det sitter festpyntede kvinner og skåler.

– Nå tror kanskje jentene at vi skal invitere oss inn, sier Lars Erik lekent og gruppa ler. Etter en liten pause fullfører han tankefullt:

– Kanskje vi skal det, om de har nok vin.

Uansett, dette er typiske Brownstone houses, og er inspirert av engelske overklassehjem. 

Harde seter og drømmen om Paris

Langs Frognerveien går følget. De stopper ved Frogner kino, som nylig er tilbakeført til original utgave. Særlig trekkes fram smijernsporten. Den har de apet etter nabobygget. Så kaster han ut i lufta:

– Hvordan kopierer man i grunnen historisk smijern?

Alle ser forundret på hverandre og trekker på skuldrene. Rundt om henger smijernsbalkonger over dem fra de mange Frognerbygårder.

– Da må vi til Sverige, for der har de holdt håndverket i hevd, sier Lars Erik. 

Så ledes oppmerksomheten tilbake til Frogner kino.

– Vi hadde en gang med oss en mann som påpekte at setene var så harde. Da måtte jeg irettesette. Nei, de er ikke harde, de er tidsriktige.

De følger Frognerveien videre, og ved Kaffebrenneriet på Elisenberg spankulerer de rett over fotgjengerovergangen uten å bry seg om det er grønt eller ei.

– Da har vi kommet oss til Odins gate. Her ser vi hvordan murbyen var tiltenkt.

Rette og brede gateløp omsluttet av rikt dekorerte kvartaler. En nærliggende parallell til Odins gate er Paris. Dette kan omviseren bekrefte:

– Slik vi kjenner igjen fra den franske boulevard.

Og hvor sola ligger blek og et mørke i horisonten ligger klar til å sluke himmelhvelvingen, går vandringen mot veis ende. Hvitkalkede fasader med innfløkte snirkelrier og stukkatur lengter etter lyden av trekkspill og sangen fra noen som skarrer bløtt på Frogner r-en. Slikt hensetter tankene til en svunnen tid. Inn i drømmen om Paris, om du vil.

Omviser Lars Erik avslutter:

– Da håper jeg dere går herfra med kunnskap om gesimser, konsoller, aediculaer, farger, puss, murstein og alt det vi ser her i dag. Vi avslutter i Odins gate 3, der skal vi inn i bakgården.

Følget forsvinner nedover gateløpet, og en kan nesten fornemme lyden av Édith Piafs Paris sulle over Frogners bleke sensommerdrakt og komme natten imøte.