Ikke redd for å bli kalt tøff

Det er skoledebatt i Paulus kirke. De 40 mørkebrune benkene er fylt med avventende ungdom kledd i Levis-jeans og store strikkegensere fra bruktbutikkene et par minutter lengre ned i Markveien. Elevene fra Foss videregående er samlet for å høre partienes siste appeller før de skal stemme, og gi en pekepinn på hvem den kommende generasjonen kommer til å innsette på Stortinget. En to meter høy Jesus-statue holder hånden ut i en velsignelse over de ni ungdommene som sitter klare på podiet foran alteret. Det dunkes i en mikrofon. Debatten skal begynne.

Hulda Holvetds finger skyter i været et millisekund raskere enn de åtte andre paneldeltakerne. Hun låser blikket til ordstyreren. Det første innlegget er hennes. 

Mens enkelte av de andre må få streng beskjed om å avslutte etter å ha gått langt over tiden, ender Huldas flammende appell på nøyaktig 1 minutt og 59 sekunder av de to delegerte minuttene. Det kollektive hylet som møter talen bekrefter det det aldri var noen tvil om: her taler hun til menigheten.

Selv ikke i pausen, når hun tar en selfie med representantene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti, beveger ansiktet hennes seg ut av fokuserte, seriøse folder i mer enn et par sekunder.

— Hun fra MDG var jo lett den flinkeste da, mener en av de nesten fem hundre elevene som tyter ut av trange kirkedørene. Det nikkes.

Foss videregående skole er kun en av et dusin videregående skoler spredd utover Oslo og Viken, som Hulda skal tale for før stemmene fra skolevalget telles opp den 4. september.

Droppet ut av videregående for MDG

Mellom slagene tar Hulda seg ti minutters tid til en kopp svart kaffe. Ved kassen på Garcon café på Lillestrøm togstasjon, løfter hun koppen til nesen og senker skuldrene. Et tilfreds smil trekker munnvikene til tjueåringen oppover i det første helt uanstrengte smilet siden debatten på Foss, før hun utbryter:

— Jeg elsker café! Café er det beste jeg vet om.

Sammen med partikollega og bestevenn Rauand Ismail tilbrakte Hulda utallige timer på café på videregående, bøyd over sakspapirer og appeller under konstruksjon. Så mye at hun bestemte seg for å slutte på videregående for å få nok tid til valgkampen til Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Beskjeden fra skolen var at om hun ikke skulle miste skoleplassen, måtte det mye arbeid til. For Hulda føltes dette som feil ting å bruke tid på midt i en valgkamp som skulle avgjøre hvorvidt MDG kom til å overleve eller ei.

Isteden tok hun eksamenene som privatist, ved siden av den nyervervede fulltidsjobben som talsperson i ungdomspartiet til MDG, Grønn Ungdom. Hulda er veldig stolt av å ha fullført videregående, forteller hun, og himler med øynene, mens hun snakker om folk på nettet som skriver at hun ikke har utdannelse. 

— Det å ta privatisteksamen i gym er det verste jeg noen sinne har gjort, tror jeg. Det var meg og sju gutter med pannebånd som hadde fått fem, men egentlig ville ha seks i gym. Det var helt håpløst. Men jeg sto, da.

Også i dag er det å sitte og sløve, som Rauand beskriver det, på café som er Huldas favoritt-tidsfordriv, og den beste kuren når det tikker inn hatmeldinger på sms, messenger og instagram direct.

På spørsmål om hun blir lei seg når hun får hatmeldinger, trekker hun litt på skuldrene.

— Før, ja, men det må være lov å ikke bry seg også.

Pleide å tenke mye på fremtreden

Hjemme hos Hulda heller hun kaffe i et Klassekampen-krus og dytter en hvit snuspose opp under leppen. Hulda har tatt på seg en MGP-junior t-skjorte som hun fant på bruktbutikk for anledningen, og ler mens hun ramser opp alle de forskjellige variasjonene av MDG hun har lest.

— Særlig folk som sender oss stygge meldinger skriver ofte sånn “dere i MGD” eller ”dere i MGP.” Jeg vet ikke om det sier mest om deres kunnskaper om oss, eller vårt kronglete navnevalg. 

Til tross for at hun er nærmeste nabo til slottet, er leiligheten, som hun deler med Rauand, liten, selv til studentleilighet å være. Som studentleiligheter flest er veggene hvite og stort sett bare, med unntak av en stor kunstplakat av en kvinne som skuler utover rommet med store, brune mandeløyne. Vinduet står åpent over det lille kjøkkenbordet, og kan ikke lukkes uten å velte overende urteplanten og bøkene som ligger i karmen. På kjøkkenbenken ligger en haug med sopp som noen har forlatt på en fjøl og en ødelagt stol har blitt trukket til siden, så ingen skal sette seg på den ved et uhell.

— Jeg har det jo litt sånn Erna Solberg-aktig her, men det funket jo for henne.

— Erna Solberg er jo kjent for å ha et veldig nøye kuratert image. Tenker du mye på hvordan du oppfattes i media og i debatter?

— Jeg tenkte veldig mye på det før. For man vokser jo opp med forestillingen om at en god politiker er en sånn derre Stoltenberg-aktig høy mann med rett nese. Men nå prøver jeg bare å ikke tenke på det i det hele tatt.

For Hulda er det viktig å påpeke at kvinner også kan vinne debatter uten å tone ned kjønnet sitt. Kvinner får ofte høre at de bør snakke med mørk stemme eller droppe de kvinnelige faktene, og Hulda er inget unntak.

— Men hvis jeg begynner å tenke på sånne ting, da blir jeg nervøs. Så jeg må bare være meg selv. Jeg prøver å si ting akkurat som jeg ville sagt i en debatt rundt middagsbordet.

Til tross for en del fekting med armene fremstår ikke Hulda akkurat veldig feminint. De som står på stand med henne på de forskjellige skolene hun besøker forteller utelukkende om samme førsteinntrykk: en litt lukket og ganske tøff person, som først senere viser seg å være omsorgsfull og snill. Selv bestevennen Rauand forteller at han trodde hun var arrogant første gang de møttes, for fem år siden.

Han beskriver en person som ga korte svar på spørsmålene som ble stilt henne, og som ikke smilte. Det var ingen synlige uttrykk for begeistring for å møte en person hun ikke kjente fra før. Senere, forteller Rauand, oppdaget han at det handlet om at Hulda er en innadvendt person.

På spørsmål om hva hun tenker om at folk opfatter henne som tøff, ja kanskje litt intimiderende til og med, når de først møter henne, nøler ikke Hulda et sekund før hun svarer:

— Selvølgelig. Jeg er jo tøff. Det er jo skummelt å stå fram og fronte en sak, liksom. Alle som gjør det er jo ganske tøffe. Og jeg er kjempetøff i debatt og det er mange som er redd for å møte meg i debatt.

— Er det noe folk har sagt til deg?

— Nei, men jeg antar det. For jeg er jo flink og jeg har rett. Hun trekker på skuldrene.

— Men jeg er jo også ganske usikker, sånn sosialt. Så hvis jeg virker tøff for de jeg jobber med så er det kanskje mer fordi jeg er litt sjenert. For jeg er nok ikke den mest dominerende i vennegjengen.

Det er en av grunnene til at ikke hele klimabevegelsen appellerer til Hulda. Til tross for at hun har deltatt på samtlige klimastreiker i året som har gått, så må hun innrømme at det ikke er helt hennes greie.

— Jeg syns egentlig sånn brøling og skriking er ganske kleint, sier hun.

En privilegert barndom

Et steinkast unna Universitetet i Oslo ligger Huldas barndomshjem, bortgjemt mellom gamle, brokete epletrær. Der vokste hun opp med to foreldre som begge er journalister.De var opptatt av at de tre døtrene deres skulle ha et nært forhold til kultur: det var høytlesning fra de mange bøkene som dekker den ene stueveggen, og avspilling av de mange CDene med klassisk rock som dekker den andre, der Bob Dylan titter ned fra Blonde-on-blonde-coveret på øverste hylle. Selv har ikke Hulda noe sterkt forhold til kultur i dag, og vil helst slippe å bli fotografert foran bokhyllen i sin egen leilighet.

— Det er bare så innmari pretensiøst, sier hun litt strengt.

Hun forteller at familien hennes på ingen måte var politiske i oppveksten hennes, men at hun fikk noen verdier hjemmefra som har vært viktige for engasjementet hennes. Blant annet har det vært stort fokus på dyr og natur, og hele familien sluttet å spise kylling da det ble avdekket at dyrevelferden på kylling-gårder var dårlig. 

— Og når du vokser opp i et hjem hvor du har liksom sju kjæledyr eller hva det var, så blir jo det en viktig ting, så klart.

I dag hopper det rundt en brun kanin som heter Dagros blant bokhyller og stolbein, i det store huset på Blindern, som man må anstrenge seg for ikke å tråkke på, når man er på besøk. Da Hulda skulle flytte hjemmefra var det en selvfølge at hun måtte skaffe seg sitt eget kjæledyr. Det ble blandings-chihuahuaen Einar Gerhardsen.

Når de ikke snakket om dyrevelferd, gikk samtalen stort sett i litteratur hos Holtvedt-familien.

— Skjønnlitteratur er foreldrene mine veldig interessert i. Sånne kulturting som jeg ikke har noe forhold til lenger. Men de er sånne kulturfolk.

Hulda gir mye av æren for hvor bra det går med den politiske karrieren sin til denne trygge og stimulerende oppveksten. Hun forteller at hun har hatt veldig gode forutsetninger for å lykkes på alle mulige vis. Derfor mener hun selv at det ikke er så veldig imponerende at hun har endt opp bra.

— Det er liksom ikke noen hjerteskjærende historie om løvetannbarn. Jeg har fått hjelp og støtte, og hvis jeg har villet prate om politikk så har vi pratet om politikk.

Lagt kulturen på hyllen

— Hvordan er forholdet ditt til kultur nå?

— Nei, jeg skulle gjerne vært en sånn person som kunne ting om samtidslitteratur og sånn, men nei. Også musikk og sånn… Altså, jeg var på fest her om dagen og jeg hadde ikke hørt den artisten som alle tydelig vis hører på som tydeligvis er Robin, da. Jeg er helt ute av det der, jeg, forteller Hulda og rister på hodet.

— Er det fordi MDG har tatt helt over?

— Ja, det er nesten litt usunt. Den ene tingen har blitt så viktig at sånn derre allmenn dannelse har kommet litt i bakgrunnen.

Men noe musikk hører hun på, selv om det ikke er sånne kule indie-rock-band som resten av MDG hører på.

— Jeg hører på den derre… Hulda tenker seg om et sekund før hun begynner å nynne:

— «Tick tock on the clock» Med et dønn alvorlig ansiktsuttrykk dytter hun en hvit snuspose opp under leppen.

— Faktisk. Jeg hører på sånn helt generisk pop-musikk.

Hele livet er MDG

Året før Hulda droppet ut av videregående ble hun tatt inn på den prestisjefulle internasjonale skolen UWC Atlantic College i Wales, men valgte den bort til fordel for Grønn Ungdom.

— Du blir ikke bekymret for at livet ditt handler om én ting?

— Nei. Å være ungdomspartileder er mer en livsstil enn en jobb. Det må man bare akseptere. Og jeg har jo andre ting. Jeg liker jo å være med hunden min, eller på hytta eller med kjæresten min. Jeg har jo andre ting i livet, liksom.

— Du blir ikke lei?

— Jeg blir noen ganger veldig lei. Sånn som nå når det har vært skolevalgkamp så blir jeg veldig lei av egen retorikk og stemme, og poengene som jeg gjentar og gjentar og gjentar. Men samtidig er det først når du begynner å bli lei av poengene dine at andre har begynt å høre dem. Så det må man bare fortsette med.

Mye av det som er gøy med å være med i klimabevegelsen er at den hele tiden vokser, forteller Hulda. Likevel er det ikke noe hun kan holde på med uten avbrudd resten av livet. Hun drømmer om å studere journalistikk eller å virkelig nerde på klima, sånn at hun kan arrestere alle som kommer med falske opplysninger i debatter.

— Også har jeg jo venner som har dratt til alle mulige kanter av verden for å studere og som sikkert har det veldig gøy. Og noen ganger kan man jo se på dem og tenke: er det det man skal gjøre som ung voksen? For jeg har jo alltid blitt her, alltid blitt i Oslo for å gjøre dette og kan jo nesten ikke engelsk for jeg har jo ikke vært noe i utlandet og sånn.

— Men jeg er veldig fornøyd med å være her. Altså det føles veldig viktig da. Hulda nikker for seg selv.

På vei ut fra ukens siste skoledebatt på Lillestrøm videregående skole, blir Hulda prikket på skulderen av en jente i SV-t-skjorte og tannregulering.

— Du var syyykt flink! 

Hulda smiler såvidt og gynger litt på helen.

— Du vet hun som sa sånn Woo! under hele debatten? Det var meg! Det glitrer i tannreguleringen til jenta.

Selv på denne skolen, langt utenfor ring 3, der lampene mangler lysstoffrør og løse plater dingler fra taket i forskjellige sjateringer av skitten-hvit — selv her hvor FrP-apeller får trampeklapp, har Hulda Holtvedt disipler.