En livskamp for dyrene

Helt fra hun var barn har hun grepet inn hvis hun ser dyr som lider. På hytta i Valdres hadde Norun Haugen sitt første møte med husdyr. Hun reagerte sterkt dersom lam og sau kom bort fra hverandre, eller satt fast hodet sitt i gjerdet. Da kom faren til unnsetning og lærte barna hvordan de skulle hjelpe sauen. Norun har med seg mange av sine viktigste verdier fra barndommen og foreldrene, som alltid har hatt fokus på å hjelpe de svakeste.

– Mamma er rollemodellen min. Hun er en hardtarbeidende dame, og bryr seg veldig om de svakeste. Jeg har lært at man skal reagere på urett, ikke bare stå der som passiv og tillate at ting skjer.

Journalen møter Norun en solrik sensommerdag i leiligheten hennes i Oslos gamleby. Det er et år siden Norun Haugen ble et kjent navn da grov dyremishandling rullet over norske TV-skjermer og sjokkerte en hel nasjon som lenge var blitt fortalt at vi har verdens beste dyrevelferd.

Bilder av små griser som ble slått ihjel, kastrering uten bedøvelse og lyden av desperate smertehyl gjorde sterke inntrykk. Det var en strak motsetning til glansbildene i kjøttindustriens reklamefilmer; en idyll av frittgående melkekyr på grønne enger og bønder som koste kjærlig med grisene. 

Fem år med falsk identitet

Gjennom dokumentarfilmen Griseindustriens hemmeligheter viste Norun Haugen nordmenn en virkelighet de ikke kjente til. I over fem år hadde hun reist landet rundt med skjult kamera til norske grisefarmer og slakterier og dokumentert hvordan dyrene behandles i kjøttindustrien.

Norun hadde alltid vært skeptisk av natur, noe som ga rot til en bekymring for dyra i landbruket. På filosofistudiet på Blindern var det mye fokus på dyremishandling i utlandet, og Norun stusset over hvorfor norsk husdyrhold ikke fikk den samme oppmerksomheten. En periode jobbet hun også som lærer. I lærebøkene ble barna servert de samme bildene man fant i kjøttindustriens reklamefilmer. Norun klarte ikke å tro på denne fremstillingen, og forsøkte å få mer informasjon fra industrien. Hun ble raskt avvist da hun tok kontakt med en stor aktør og spurte om å få komme inn.

– Jeg ble veldig mistenksom. Hva var det som foregikk? Hvorfor kunne de ikke vise det frem?

Norun bestemte seg dermed for en mer utradisjonell metode. Hun diktet opp ny rolle og historie, festet et lite kamera under genseren og gikk inn i industrien som om hun selv var en del av den. Gjennom et drøss av ulike identiteter jobbet hun i over fem år som fjøshjelper på 15 farmer, 11 slakterier og et rugeri.

– Det jeg fikk se brøt ekstremt med det bildet vi vanligvis får se. Det ble åpenbart for meg at her er det ille, og at dette var noe som måtte ut og frem i lyset.

Trodde hun ville bli forhatt

Å gå undercover er en etisk betenkelig og omdiskutert metode. Norun var derfor forberedt på sterke reaksjoner og mye motstand da Griseindustriens hemmeligheter skulle bli vist. Dagene før dokumentaren skulle sendes låste hun seg inn på soverommet.

– Gjennom hele prosjektet trodde jeg at jeg kom til å bli en slags forhatt person for å ha gjort dette. Jeg tenkte at jeg gravde min egen grav, at ingen kom til å ville ta i meg i etterkant og at jeg ville shutte ned alle muligheter videre i livet.

Derfor var det et gledessjokk da filmen ble vist og hun opplevde at folk forsto motivasjonen og budskapet hennes.

– Jeg trodde jo og håpet at folk ville reagere på lidelsen til dyrene, for jeg tror jo at de fleste bryr seg om og har empati med dyr. Men at de i tillegg forsto og respekterte metodevalget mitt kom som en stor overraskelse.

En fulltidsjobb

Et år har gått siden dokumentaren ble vist på NRK. Med bena i kors og godt plantet i sofaen er Norun omringet av planter. Hun forteller at de har en beroligende effekt på henne.

Tar man seg en runde i leiligheten finner man flere representanter for engasjementet til Norun. En heklet minigris hviler på kommoden, og et rosa kosedyr tar en blund på senga. Hun viser frem masteroppgaven sin, som er dedikert til dyrene: «Til dyrene jeg har møtt. Deres lidelse var enorm.»

Undercover-prosjektet er over og hun vil nok aldri ha muligheten til å gjøre noe liknende igjen. Norun er likevel fast bestemt på at hun vil jobbe fulltid for dyrene så lenge hun kan. Et slikt engasjement kommer imidlertid ikke uten bivirkninger. Overgangen fra å leve så anonymt som mulig til å gå tilbake til et normalt liv har vært krevende.

– Jeg tror det er vanskelig for folk å forstå hvor mye prosjektet påvirket livet mitt i disse årene – det var jo hele 20-årene mine. Jeg levde et ekstremt isolert liv og var livredd for å bli avslørt. Jeg var veldig beskyttende ovenfor prosjektet mitt og turte ikke å bli kjent med folk i frykt for at noe skulle ødelegge for det, sier hun.

Eksistensiell krise

I dag preges Norun fortsatt av lidelsene hun var vitne til på grisefarmer og slakterier. Hun var i tillegg nødt til å ta del i dyremishandlingen selv, for å ikke å bli avslørt. Prosjektet tvang henne til å legge egne følelser og behov til side.

– Jeg pleier ofte å bruke meg selv som eksempel for å forklare hvordan bøndene blir. Når man jobber i en så brutal industri er det umulig å ikke bli avstumpa til slutt. Man må tilpasse seg en virkelighet som er så parallell fra det man er vant til. Det brutale blir normalen.

Norun forteller at hun likevel fikk en slags eksistensiell krise første gang hun ikke lenger klarte å gråte eller føle på noe etter å ha jobbet på slakterier og gårder.

– Jeg husker at jeg ble veldig skremt. Og jeg hadde jo ingen å snakke med, ettersom jeg hadde isolert meg helt. Men jeg innså etterhvert at det egentlig var en bra ting. Da kunne jeg fokusere helt og holdent på dyrene.

I starten av undercoverprosjektet brukte hun mye tid på å holde igjen tårene. Hun løp ofte på do for å vaske ansiktet og fjerne sporene av tårer.

– Da jeg ble avstumpet opplevde jeg at ble mye flinkere til å dokumentere, være til stede og ha fokus på dyrene.

En hverdag med lidelse 

Fokuset har Norun tatt med seg videre i sin iherdige kamp for dyrene, som hun det siste året har dedikert all sin tid til. Det har blitt en fulltidsjobb, som består av både politisk arbeid, foredrag om dyrene i kjøttindustrien og mer langsiktige graveprosjekter. Norun tror ikke hun kan tillate seg å bli et like sterkt følelsesmenneske igjen når hun jobber så tett på dyrene daglig.

– Dyremishandling er hele dagen min, hele tiden. Jeg merker det ofte når jeg er med andre mennesker, at jeg har denne mørke skyen hengende over meg. Jeg tenker jo på dyra stort sett hele tiden, og har nok blitt mer påvirket enn det jeg egentlig vil erkjenne for meg selv.

Dyra først

For å kunne fokusere 100 prosent på dyrene, må andre ting vike. I den nærmeste kretsen til Norun er det en saying at dyra alltid kommer først, uansett hva.

– Jeg pleier ikke å avlyse avtaler, men er det noe som dukker opp for dyr, da har jeg ingen problemer med å avlyse. Jeg høres kanskje kald ut når jeg sier det, men de fleste forstår at dette er det viktigste for meg.

Norun forteller at hun har noen få nære rundt seg som hun er veldig glad i. Men hun har måttet ofre flere bekjentskap til fordel for dyrene og undercover-prosjektet. På universitetet holdt hun seg mest for seg selv, og hadde ingen problemer med å droppe en hjemmeeksamen for å jobbe undercover.

– Jeg var jo en einstøing, og ingen visste vel egentlig hvem jeg var. Studiet var helt sekundært, og mer en slags cover-up for familien min for at jeg levde et vanlig liv.

Når ferie blir stress

Norun tenker på dyrene hver dag, stort sett hele tiden. Bestevenninnen minner henne ofte på at hun også må ta vare på seg selv, men det tar hun sjelden til seg. Hennes mest brukte uttrykk er visstnok «alt for dyrene», «ta seg selv hardt i nakken» og «no problem».

– For meg er det kommet til et punkt der jeg ikke trenger pause fra det. Jeg blir mer stressa hvis noen tvinger meg til å ta pause, sier Norun.

Det skulle hun prøve på i sommer. Men forsøket på en liten ferie fungerte dårlig. Løsningen ble heller å ta noen timer «ferie» i løpet av en dag. Flere dager sammenhengende går ikke. Men hun er heller ingen stålperson som ikke sover, sier hun. I stua står et massivt piano, og innimellom treffer hun venner og familie – ofte for å jobbe i selskap vel og merke. Når frustrasjonen melder seg, tar hun på seg øretelefonene og løper den av seg.

– Jeg er veldig glad i metal, så når jeg føler på sinne er det godt å komme seg ut, sette på metal og bare løpe. Eller gå fort, særlig om kvelden.

Et tidkrevende prosjekt

Over syv år er gått siden Norun startet sitt arbeid for dyrene. Hun har lagt ned en iherdig innsats og ofret mye.

– Har du sett noen endring for dyrevelferden i kjøttindustrien?

– Dessverre ikke. Det jeg kanskje har sett mest av alt er at engasjementet for landbruksdyrene har økt, og det er jeg veldig glad for. I tillegg er glansbildet til kjøttindustrien litt knust, så jeg tror folk tenker seg litt mer om før de stoler blindt på propagandaen deres. 

Det kan være frustrerende å hver dag tenke på at dyrene lider og at ingenting skjer, men Norun gir ikke opp håpet av den grunn. Hun mener det er viktig å se seire i de minste ting.

– Får jeg et politisk møte, er det en seier. Er det en politiker som plutselig forstår at velferden til dyrene i kjøttindustrien er et problem, så er det en seier.

Dyrevelferd for alle

Norun har lite fokus på forbrukermakten – det er myndighetene og de store aktørene som må stå i spissen for endring. Men hun heier likevel på alle som gjør valg som er bra for dyra, om det så er å kutte ned på kjøtt, være veganer/vegetarianer eller kjøpe kjøtt fra gode produsenter. Man blir fort nysgjerrig på hvordan dyrevernsforkjemperen selv lever. Men hvilke hverdagsvalg Norun tar forblir et ubesvart spørsmål.

– Jeg snakker egentlig ikke om hva jeg selv gjør. Jeg vet det høres teit ut – men vi trenger ikke flere bokser i denne debatten. Jeg er veldig opptatt av at dyrevelferd skal være for alle.

Å velge sin sak

Norun tror derimot vi kommer lengst med å skape endring dersom alle velger sin sak, og kjemper hardt for den.

– Man må prioritere hvor man skal legge energien sin, det betyr ikke at man nødvendigvis bryr seg mindre om andre ting. Jeg tror vi alle må tenke: hvor er det størst behov for at vi engasjerer oss? Hvis vi er mange nok mennesker, vil alle saker kunne bli dekket. 

Hun har selv valgt å kjempe for landbruksdyra, som hun mener har blitt glemt i alt for lang tid. For henne vil dyrenes velferd være en livskamp.

– Jeg tror dessverre ikke alt er bra i kjøttindustrien om fem år, og det vil nok ta lang tid å få til større endringer. Det er viktig å være forberedt på det, men vi skylder uansett dyrene å prøve og må aldri gi opp håpet. For meg er det helt uaktuelt å ikke stå på hver dag for dem. De fortjener det.