Kafeen i parken

– VODKA OG COLA ZERO?

En høy, mørkhåret mann tar til latter, smiler og svarer:

– Den inneholder vodka og cola zero, ja!

Mellom to store, brede trappeoppganger, midt i Bjerkedalen park i Oslo, finner man det mange mener er et knutepunkt for nabolaget.

Et lite lokale på trolig 30 kvadrat er denne fredagskvelden fylt med latter fra gode naboer og venner, som har samlet seg for et glass med noe godt i. Noen timer tidligere, fem timer for å være eksakt, er lokalet tomt. Det er også stille i parken. 

Det er en overskyet ettermiddag, og temperaturen har falt fra tidligere i uken. Nå er det bare ett tall å se på gradestokken. Høsten gjør sin innmarsj.

De eneste som har våget seg ut i parken på dette tidspunktet er hundeeiere. Hundeeiere som motvillig bøyer seg ned med den svarte plastposen i hånda for å plukke opp gårsdagens matfestiviteter som har sett sin vei ut igjen. Bikkjene går villig videre, og eierne følger etter.

Noen kommer også spaserende ut den høye metallgrinda fra barnehagen nord i parken. Det knirker i det den åpnes, og ut kommer en liten krabat, hånd i hånd med en voksen kvinne. Det virker som minstemann er hentet for dagen.

Kvinnen og barnet setter kursen nedover den lysbrune grusveien, som fører dem sørover i parken. Etter cirka tjue meter stopper de opp. Kvinnen speider til venstre, innover et hvitt stort telt som er satt opp. 

Et bidrag til nærmiljøet

Det digre partyteltet tilhører parkens kafé. Kvelden før var det samme teltet fylt av levende lys og fullsatte stoler foran brune trebord, da gode naboer fra Bjerke og Risløkka var samlet til quiz. Stolene og trebordene står der i dag også, men de står tomme for både folk og fe. I hvert fall inntil videre.

«Paviljongen», står det på vinduene, som nå er gjemt bak det store partyteltet. 

Paviljongen har eksistert i flere år, men navnet har ikke betydd det samme hele tiden. Forskjellige eiere har ført til forskjellige resultater. I dag eies den lille parkkafeen av Oslos eldste cateringbedrift Haakon Tærud AS. 

Familiebedriften startet som et tilbud til nærmiljøet for 90 år siden, da Haakon så et behov for en butikk i Årvoll-området. Til den dag i dag er det nærmiljøet som står i fokus, og de har lyktes. Paviljongen har på mange måter blitt Bjerkedalens store hemmelighet. Godt bevart og benyttet av folk som tilhører blokkene og husene rundt parken. 

Tid for å samles

Klokken nærmer seg etter hvert halv åtte denne fredagskvelden, og skumringen er godt i gang. Like raskt som dagslyset forsvinner, spres bållukt gjennom nabolaget. Lukten kjennes på en kilometers avstand. 

Paviljongen har fyrt i bålpanna, og med det begynner parken også å fylles av folk som ikke har firbeinte i bånd. En venninnegjeng på fem kommer flirfullt gående nedover grusveien forbi barnehagen, før de tar en skarp sving til venstre. De brune bordene i teltet er ikke av interesse. I kveld har de tenkt seg inn i varmen.

I løpet av den neste timen fylles seks bord inne i kafeen, og det er med det nesten fullt hus. Den eneste som foretrekker uteservering i dag, er en svart jaktlabrador ved navn Dennis. Han har funnet sin plass på et ullpledd utenfor lokalets store glassvinduer, med en grønn gummiball som fast følgesvenn i munnviken. Han har ingen Lady ved sin side i kveld, og fremstår heller som en ensom landstryker der han ligger.

– Han bryr seg bare om ballen sin, og det er litt irriterende, sier en mørkhåret fyr med beige shorts og hvite joggesko, før han går ut døra til kafeen. 

Han som snakker, er Adrian Tærud. Eier av hunden og medeier av familiebedriften sammen med broren Martin. De representerer den fjerde generasjonen i bedriften, som i kveld har sørget for at gode naboer har kunnet samle seg i et varmt og lunt lokale, med noe å drikke og fylle magen med.

Skravla går denne kvelden, og pop-rock-musikken som spilles over høyttalerne fra taket, er nesten umulig å høre.

Alene, men sammen

Det er imidlertid ikke alle som har kommet sammen med en venn for anledningen. På et tomannsbord ved vinduet, sitter en blond jente iført en grønn strikket topp og jakke i samme slag. Jenta er i starten av 20-årene, og foran seg har hun et hefte av hvite ark, festet med garntråd. På bordet står også et vinglass fylt med rødt.

– Jeg liker å komme hit for å studere. Det er noe med stemningen som gjør at en bare faller til ro her, sier hun med en spe og rolig stemme. Ansiktet hennes lyser opp av et stort smil.

Karen, som jenta heter, er dramastudent og bruker fredagskvelden på å lese manus. Hun har nylig oppdaget hva kafeen i parken har å tilby, til tross for at hun har bodd i området i to år.

At det er liv, røre og latter fra nabobordene, har hun ingen problemer med. Det blir nesten som å være omringet av familie og gode venner, mener hun.

Alltid beredt

For det dveler en spesiell stemning over denne kafeen, som så og si er gjemt i denne nesten ukjente parken, ved inngangen av Groruddalen i Oslo. Folk som aldri har møtt hverandre prater som bekjente, ikke som fremmede tilfeldige gjester på en tilfeldig kafé. Det er en vennskapelig stemning over rommet, og ingen som kommer inn døra er fremmede. 

På utsiden av vinduet reiser den svarte, ballglade hunden seg. Halen svinger raskt frem og tilbake. Inn døra kommer en gruppe på fire, med to kakebokser og flere rosa gaveposer. Døra fra kjøkkenet går opp, og ut kommer Adrian Tærud som et spørsmålstegn. Han kommer tilsynelatende raskt til forståelse, snakker med de som har kommet, før de går samlet ut i det hvite partyteltet. 

Bordene som kvelden før var fylt med quizsvar og stearinlys, blir nå løftet rundt og plassert i en hesteskoliknende form. Den svarte pelskledde virker sjeleglad for at det er folk som ønsker å være ute sammen med ham, og løper febrilsk frem og tilbake, mellom bord, stoler og menneskeføtter, i håp om at noen vil kaste ball.

– Det var noen som spurte om de kunne holde en lagfest her, så jeg sa ja, sier Adrian, når noen spør hva som foregår på utsiden. 

Det trengs med andre ord ikke mye forberedelse til - kafeen er tilgjengelig for naboene, når naboene trenger den. 

Samlepunkt for vennegjengen

Fest er det også i ferd med å bli inne i lokalet. I hvert fall er stemningen god. På et langbord innerst ved veggen, sitter de fem kvinnene som tidligere i kveld flirfullt ankom kafeen. I løpet av et par timer har de fått i seg noen enheter, og latteren blir høyere desto flere runder sekundviseren tar på klokken.

Etter hvert drar to av kvinnene hjem, men det demper ikke stemningen for de tre gjenværende. Venninnene, som heter Kristin, Siri og Ellen, er alle fra nærmiljøet. De bor ikke mange meterne fra parken, og stortrives med dette samlepunktet. 

– Vi pleier å samles her når det er quiz. Da er vi her hver gang, annenhver torsdag, sier Siri med entusiasme i stemmen. 

Hun er tydelig begeistret for stedet, som hun også hyppig besøker med datteren sin. 

Kvelden før hadde venninnegjengen vært blant naboene som satt ute i det store, hvite partyteltet, som nå ser ut til å rigges til en helt annen type fest. I dag er det barnefri og skravletid som gjelder. Venninnegjengen er heller ikke vond å be når en mørkhåret servitør, kledd i svart fra topp til tå, spør om de ønsker påfyll i glassene.

Fordi de ikke klarer å bestemme seg for hva de vil ha å drikke, ber de med smilende øynene om servitørens anbefaling. Svaret de fikk var visst noe uforventet. 

– VODKA OG COLA ZERO?, bryter en av kvinnene ut.

– Den inneholder vodka og cola zero, ja!, svarer servitøren, før han kort bryter ut i lett latter.

– Den vil jeg også ha, skytes det inn fra en av kvinnene, som visstnok er mer overbevist enn venninnen. 

Bedre seint, enn aldri 

Til tross for at det snart er tid for stengetid i den lille kafeen, er det lite som tilsier at lysene slukkes med det første. På utsiden har det satt seg to menn, under en rød varmelampe som sørger for at høstkulda ikke trenger helt gjennom. To minutter på ti serveres de en halvliter øl til hver av dem, og servitøren er åpenbart ikke i noe hast med å få stengt dørene for kvelden.

Naboene skal selvsagt få nyte et par glass. 

Til tross for at festlighetene og det sosiale samværet virker å strekke seg over stengetid, er det likevel flere som bestemmer seg for å ta turen hjem.

En mann som har sittet i lokalet i rundt to timer, reiser seg fra stolen sin nederst i lokalet. Han tar på seg dongerijakka si, som står i stil til de lyse jeansene, før han bestemt går gjennom det lille lokalet kledd i svarte vegger og kunst.

Idet han nærmer seg disken, tar han opp hånda og signaliserer hadet til servitøren. 

– Tusen takk for meg, sier han med en høy og bestemt stemme, og legger til:

– Alltid hyggelig!