Kulturstreiken

Kjemper for kjønnsnøytral pensjon. I 2021

Hva er det som får ellers sindige, vanlige folk, til å ta til gatene og gå til kamp mot mektige Spekter?

Streiken i kultursektoren

Partene:

Spekter: en av Norges største arbeidsgiverforeninger.  

LO stat: representerer arbeidstakerne i kultursektoren og deres fagforbund:

* Fagforbundet Teater og Scene

* Creo - forbundet for kunst og kultur

* Norsk tjenestemannslag

 

Bakgrunnen for streiken:

Den 3.9.21 ble det brudd i forhandlingene mellom Spekter og LO stat..

LO stat har tatt ut til sammen 556 i streik ved fire kulturinstitusjoner i Oslo: 

Den norske Opera og Ballett

Det norske Teateret

Nationaltheateret

Oslo Nye Teater 

 

LO stat krever krever en kollektiv, kjønnsnøytral og livslang pensjon for de ansatte, i stedet for den individuelle innskuddsordningen de har i dag, og som de mener diskriminerer kvinner. Spekter ønsker ikke å endre nåværende ordning. 

Kilder: Spekter og LO stat

Denne historien handler om de som streiker. Den starter med at tre fagforbund: Teater og Scene, Creo og Norsk tjenestemannslag sender storebror LO stat, for å snakke litt med enda større Spekter. 

Håpet om kollektiv, livslang og kjønnsnøytral hybrid

I 2021 ville de ha lik pensjon for kvinner og menn: kollektiv, livslang og kjønnsnøytral.

Men Spekter ville ikke endre dagens individuelle innskuddspensjon. Selv om de ansatte gav fra seg en gullkanta avtale i 2016. For å hjelpe arbeidsgiverne i en vanskelig økonomisk situasjon.

Og selv om Spekter forstod at de ansatte hele tiden hadde vært sikre på at ordningen fra 2016, som ble protokollført, skulle være midlertidig, ville de ikke snakke om en ny pensjonsordning med LO stat.

Det ble brudd i forhandlingene og streik. 

 


I 2021 kjemper kvinner i kultursektoren i Norge, for lik pensjon for menn og kvinner. Foto: Anita Stellander

De usynliges protestmarsj

En uke ut i streiken koker det utenfor Operaen i Oslo. En mengde mennesker har samlet seg for å gå Kulturmarsjen. En synlig protest mot pensjonsordningen Spekter tilbyr ansatte i kulturlivet.

Folka som sørger for at du hører hva skuespillerne hvisker når du sitter i salen. De som tålmodig og med kjærlighet lager kostymer og finner fram rekvisitter som får deg til å reise i tid. De som bygger kulisser hvor Karius og Baktus kan hugge og hakke. De som sørger for at bestemor kan se skuespillerne framføre Jon Fosses drama eller Nasjonalballetten skape magi, på en scene som ikke er bekmørk. 

De du sjelden ser.


Kulturansatte og mediefolk ved Operaen. Foto: Anita Stellander

Nå står de på den åpne plassen, klare til å gå i demonstrasjonstog. Mellom faner og flagg deles nylagde plakater ut. Noen få, utvalgte svarer riksdekkende tv-kanaler og aviser. Ved fotgjengerfeltet mot biblioteket i Bjørvika står ridende politi.

Alt mens lyden av nysgjerrige, forbipasserende, turister, måkeskrik og lukt av sjø, drukner i summingen fra de frammøtte, trafikklarm og eksos.


Samling før Kulturmarsjen. Foto: Anita Stellander

Streikelederen

En av de som står der, er Sven Undheim, metallarbeider på verkstedet og hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Teater og Scene ved Den norske opera og ballett.

Undheim har fem års utdanning fra Kunsthøgskolen i Oslo, med fullt studielån. Oslogutten bor på Nesodden og har forsørgeransvar for en katt. For tiden er han også streikeleder.


Like før Kulturmarsjen starter. Sven Undheim med flygeblader. Foto: Anita Stellander

Mens noen ser både spente og forventningsfulle ut, virker Undheim uberørt av alt som skjer rundt han. Om noen få minutter skal han for første gang gå i et demonstrasjonstog han selv har vært med på å arrangere.

Undheim går rolig bort og henter noen flyveblader i en papirpose som står ved broen. Han forklarer hvorfor han engasjerer seg: Det handler om pensjon, men også noe mer.

 

For meg personlig er det ekstremt viktig at vi får en kjønnsnøytral pensjonsordning, som garanterer livsvarig pensjon, uansett hvor lenge du lever.

Sven Undheim (32) metallarbeider 

 

Det handler om rettferdighet. Om solidaritet. Om at kvinner skal få like mye i pensjon som menn. Penger å leve av i alderdommen.


Streikebanner Foto: Anita Stellander

Undheim ler høyt og hjertelig, når han blir spurt om han er opptatt av penger, og om man blir rik av å jobbe i kultursektoren. Så svarer han alvorlig og med ettertrykk:

–  Nei. Dette er ikke et spesielt godt lønnet yrke. Du jobber ikke i teater for å tjene penger. I hvert fall ikke som tekniker.

De fleste som jobber i teater eller opera, har det likevel som hovedbeskjeftigelse.


CREOs plakater under Kulturmarsjen. Foto: Anita Stellander

Plutselig høres en høy og skjærende plystrelyd. Den fungerer omtrent som en volumbryter. Summingen fra de frammøtte går fra høy til lav, for så å forsvinne helt. Det blir nesten stille utenfor Operaen. Man kan igjen høre måkeskrik og trafikkstøy.

Oppmerksomheten til de frammøtte vendes mot Henrik Neergard, Operaens inspisient, som høyt og tydelig ønsker velkommen.


Streikeleder Sven Undheim. Foto: Anita Stellander

Så følger en appell. Undheim står blant de bakerste og sjekker mobilen.

Spekters leder Anne-Kari Bratten, har uttalt at “kulturansatte har en innskuddsordning som er bedre enn den hybridpensjonen de vil ha”. I media har hun brukt begreper som “paradoksal og trist” og indirekte nedvurdert streikende som ikke skjønner bedre. Hva tenker du om det?

Undheim ser ut som han er i godt humør, helt fram til Spekter og Anne-Kari Brattens navn blir nevnt. Han får et dystert drag over ansiktet. Snur seg halveis bort og stirrer ned på den hvite, italienske marmoren som omkranser Operabygget, før han snur seg tilbake igjen. 

– Jeg er godt kjent med Spekters og Anne-Kari Brattens retorikk, sier han rolig og ser opp. 

Han tilbakeviser vennlig, men bestemt Brattens påstander med at de er kategorisk feil.

Like etterpå begynner folk å bevege seg over broen, mens fotografene haster forbi.


I takt med trommenes sambarytme, hamres budskapet på baner og plakater inn. Foto: Anita Stellander

Kulturmarsjen passerer biblioteket, nysgjerrige skuelystne, Osloborgere og tilreisende fra tog og flybuss, taxisjåfører, barn og hunder på lekeplassen på Plata, gjester på uteserveringen ved Østbanehallen, presse og politi, før de svinger opp mot Oslos paradegate, Karl Johan. Folk i alle aldre vender seg mot toget idet de går forbi.


Kulturmarsjen på vei mot Østbanehallen. Foto: Anita Stellander

Undheim går omtrent midt i. Scenearbeidere, lysmestre, skuespillere og administrasjonsansatte går side om side. Flere deler ut flygeblader til nysgjerrige tilskuere. Et ungt par tar selfie foran toget. Noen tilskuere roper:

– Stå på! Ikke gi dere!

Folk vinker og smiler.


Streikelederen ved Operaen, går midt i toget med flagg. Foto: Anita Stellander

Undheim smiler også, mens han og de andre kulturansatte går på med full kraft i motbakken.

Jeg håper Kulturmarsjen viser arbeidsgiverne at vi mener alvor og er forberedt på å ta kampen, så lenge den måtte vare.

Sven Undheim


På Karl Johan deler Undheim gjerne informasjon både om streiken og Kulturmarsjen med nysgjerrige forbipasserende. Foto: Anita Stellander

Toget passerer de folkevalgte, før det tar til høyre ved Grand hotell, opp Rosenkrantz gate. Utenfor Oslo Nye Teater er første stopp.

De store mediehusene henger ikke på mer. De går glipp av den royale, middelalderaktige fanfaren som toner fram mellom veggene i den smale gaten. At appellen og musikken høster jubel, klapping og muntre tilrop. At stemningen er litt som på fest.


Kulturmarsjen fortsetter etter stopp ved Oslo Nye Teater. Foto: Anita Stellander

En som ikke er særlig feststemt, selv om han støtter Kulturmarsjen og de streikende fullt ut, er Stein Talleraas. Talleraas er 60 år, scenarbeider og tillitsvalgt inne på Oslo Nye. Som mange andre som jobber på scenen, er han opprinnelig håndverker. 

En uke etter Kulturmarsjen, mens folk spiser lunsj og gleder seg til helgefri, varsler LO stat opptrapping av streiken. I tillegg til eksisterende 435 skal 121 flere i ut streik i hovedstaden, blant annet ved Oslo Nye Teater. Totalt antall streikende, 556, vil da tilsvare antall elever på en litt større barneskole i samme by.

En av de som er tatt ut, er Talleraas.

– For å bruke arbeidsgivernes egne ord: det er trist, sier Talleraas, om hvordan han opplever situasjonen.

Han forteller at det er med alt annet enn et lett hjerte de går ut i streik.

 

Vi har mest lyst til å gjøre det vi er ansatt for: å drive med teater. Dette er jobben vår, stå på scena og lever kunst til folk. Levere kultur.

Stein Talleraas (60) scenearbeider

 

På dialekt fra Gudbrandsdalen fortsetter han:

– Streik er det siste skrittet, men samtidig det siste lovlige midlet vi har. 

Mens Talleraas står blant de røde setene i hovedsalen, instruerer regissør Johannes Joner skuespillerne Suzanne Paalgard og Sarah Christine Sandberg, som Karius og Baktus på scenen. De venter toldmodige på Talleraas.

Nede i foajeen venter utoldmodige småtasser. Flere har pyntet seg med pentøy og lakksko. Noen løper, andre delvis sitter på en benk, delvis ligger på gulvet med pynt i håret. Alle venter veldig på de to som hugger og hakker i tennene til Jens.

– Hvor er Karius, går på repeat.


Spent stemning nede i foajeen før dørene åpnes. Foto: Anita Stellander

Talleraas forteller om kansellerte forestillinger på oppsetningen «Heksejakt» fra streikens første opptrapping, mens Karius og Baktus flyttes til hovedscenen.

 

De har omorganisert i forhold til streikeuttaket. Det syns vi er litt synd. For de utfører arbeidet til oss som er streikeramma. Det er manglende respekt for spillereglene i arbeidslivet.

Stein Talleraas (60) scenearbeider

 

Han sier de har tatt saken opp med ledelsen og vil ta den videre oppover i systemet. Han presiserer at det ikke er kollegaene som skal svi. At de kommer i en skvis når de blir kommandert ned for å kjøre forestilling.

Regissør Joner roper fra scenen:

– Talleraas må komme nå, hvis ikke får de ikke kjørt Karius og Baktus.

Stein Talleraas løper opp trappen til scenen med spenstige, lette steg. Han blir borte mellom de røde sceneteppene, før han dukker opp med et gedigent borr bak tennene til Jens. 


Scenearbeider Stein Talleraas og regissør Johannes Joner finpusser før forestillingen. Foto: Anita Stellander

En av de som skal se Talleraas’ borr jage Karius og Baktus, er Birgitte Brandt.

Hun gir de streikende sin fulle støtte:

– Generelt tenker jeg at streikeretten er en rettighet som jeg er glad for at vi har. Jeg støtter absolutt de streikende, uttaler hun, mens mannen forsøker å nikke enig med sønnen på tre år, sjenert hengende over skulderen.


Talleraas med borret i Karius og Baktus på Oslo Nye.  Foto: Anita Stellander

Tilbake i Kulturmarsjen har toget med Sven Undheim og de andre kort vei rundt hjørnet til neste stans: Det norske Teateret i Kristian IVs gate.


Streikevaktene utenfor Det norske teaterets hovedinngang står ute, uten tak, uansett vær. Etter en formiddag med regn, må klissvåte vester, parasoll og paraplyser tørkes. Foto: Anita Stellander

LOs leder Peggy Hessen Følsvik og et par rikspolitikere står midt i gata og hører appeller og musikk sammen de kulturansatte.


God steming i Kulturmarsjen i Kristian IVs gate.  Foto: Anita Stellander

I likhet med Undheim opplever Talleraas det som godt å få støtte fra LOs øverste leder.

– Vi føler vi har både fagforbund og LO stat i ryggen. I tillegg får vi støtteerklæringer fra andre fagforeningskollegaer og politikere, så vi er ikke alene, sier Talleraas. 


I krysset mellom Universitetsgata og Karl Johan.  Foto: Anita Stellander

Kulturmarsjen svinger ned Universitetsgata, før den ender på plassen foran Nationaltheaterets hovedinngang. Under navnene til Bjørnson, Ibsen og Holberg, avholdes de siste appellene.


Streikevaktene Magnus Aaen  og Terje Rødsjø, jobber vanligvis på innsiden av Nationaltheateret med hhv lyd og masker. For anledningen med spesiallagde pannebånd. Foto: Anita Stellander

Sven Undheim fra Operaen står i første rekke med et rødt flagg. Skulder ved skulder med andre ansatte i kultursektoren. Norsk Tjenestemannslag, Creo og Fagforbundet for Teater og Scene.


De siste apellene holdes utenfor ærverdige Nationaltheateret i Oslo Foto: Anita Stellander

Nå kan de ikke gjøre annet enn å vente.