Klimaforskeren som fortsatt tror det kan gå bra

Sola står høyt på himmelen og varmen oser fra betongen som omkranser T-banestasjonen på Røa. Barnefamilier, og ungdommer beveger seg sakte forbi sommerlige klær, og kjenner på roen en menig søndag gir. 

Karen O`Brien lyser opp når hun nærmer seg. Et forsøk på smalltalk ender opp i et utbrudd om at det er en deilig dag. Enda varmere enn i går faktisk. Hun drar på det og ser seg rundt før hun svarer undertegnede.

– Ja, det er deilig, men som klimaforsker blir jeg litt sånn ehhh det skulle ikke vært så varmt nå. Det er urovekkende.

Nå viser gradestokken rundt 1 grad mer i snitt enn for 50 år siden. Jordas klima endrer seg seg i en enorm fart, og dessverre ikke mot det bedre. 

Det er en uro som skimtes i O’Brien væremåte, som om hun er i et evig hastverk. Hun flakker med blikket og sjekker ruterappen på mobilen hennes.

– Oi, vi må kjappe oss litt. Bussen går om 3 minutter, utbryter hun.

Vi småløper til bussen som slynger seg oppover Sørkedalen, og stopper ved Bogstadvannet.

Intervjuet blir en walk and talk som O’Brien kaller det, langs vannet. En grønn oase omkranset av veier og blokkbebyggelse. Sauer gresser, og folk har benyttet den varme dagen til å ta seg en dukkert.

Et klima til besvær

Hvor ille ute er vi, egentlig?

– Altså. Vi er i en veldig alvorlig situasjon. Det er ikke slik at vi nå kan unngå problemer for fremtiden.

Det toget har gått?

– Det toget har gått. Klimaendringer tar liv allerede i dag. Men vi har fortsatt et stort handlingsrom. Vi kan fortsatt endre måten vi lever på.. Deri ligger også veldig mye håp.

En god nyhet først: Kloden klarer seg. Det er alle som lever her, som vil slite.

– Du har lest tusenvis av sider med klimaforskning. Hva skremmer deg mest?

– Summen av alt, og hvor fort endringene skjer overalt. At vi fokuserer mest på å kutte utslipp, og tekniske løsninger, og glemmer å tenke at vi alle må endre måten vi lever og forholder oss til ting for å klare å unngå for mange graders oppvarming.

– Det er summen som er fienden.

Du jobber jo fortsatt for å løse verdens klimaproblemer, men har du egentlig noen tro på at man kan endre kursen? 

– Jeg har faktisk troen, men vi har mye jobb å gjøre. Vi er inne i de ti årene som teller nå. Flere klimaendringer er nok uunngåelig, men det er stor forskjell på hvor mange grader jorden varmes opp, så vi kan ikke miste håpet. Vi må jobbe, alle og enhver, dette er det ingen teknisk løsning på.

FNs klimapanel har skapt overskrifter verden rundt med sine siste delrapporter om verdens og klimaets ståa. O`Brien har vært med å skrive flere av dem. Sist i rekken er den sjette hovedrapporten, her slår forskere for første gang fast at de endringene vi opplever i stor grad er menneskenes feil. Vi slipper ut for mye CO2 og hugger ned for mye skog, særlig i regnskogen. 

Klimapanelet mener det er sannsynlig at temperaturen på jorda vil stige mellom 1,1 og 6,4 grader i løpet av de neste hundre årene. Det er her O`Brien ikke helt har mistet håpet. 

– Det er stor forskjell på 1 grad og 6 graders oppvarming. Dette påvirker hvor mye havet stiger, hvor mye ekstremvær og tørke vi ser, hvor mange arter som blir utryddet og så videre. Klimaendringene kommer til å skje uansett, og i stor fart. Men vi er inne i de tiårene som har betydning. Begynner vi å ta affære nå, så kan vi kanskje begrense hvor mange grader jorda blir varmet opp. 

I Norge er vi blitt godt vant med å leve i en skjermet utkant av verden. Men det har vært mange vekkere i sommer. Flom, skred, dødsfall i Europa. O`Brien er overbevist om at vi får flere slike.

– Dessverre. Det positive er at folk flest innser at vi må gjøre noe. klimakrisen kan ikke bare løses av politikere, alle må være med.

– Å det er favoritttreet mitt, det er så flott og majestetisk, utbryter hun.

Hun peker på en eldgammel tykkstammet eiketre som står på toppen av en bakke som lener seg over vannet.

Et klimaliv

For O`Brien tar klimaforskningen opp mesteparten av tiden hennes.

Hun takker for at møtet kunne finne sted i nærheten av Sørkedalsveien, hvor hun nå bor i et hvitt hus, med store hage sammen med mannen og professor i samfunnsgeografi Kristian Stokke. Den siste tiden har O`Brien jobbet døgnet rundt med en omfattende forskninsgsøknaden som skal sendes til «The European Research institute» om bare noen få dager. En tekst hun er ifølge seg selv langt fra ferdig med. Prosjektet beskriver hun som sitt siste store. Hun prøver nemlig å roe ned. Foreløpig er dette vanskelig å se.

– Jeg kan sitte hjemme og jobbe 20 timer, og stå opp kl 4 fordi denne muligheten er så spennende. Men det er så mye arbeid som kreves. Mye tankearbeid. Og jeg er alltid ute her. Hun illustrerer ved å lage en stor sirkel med begge hendene rundt hodet.

Til tross for at O`Brien har lagt bak seg et helt liv med forsknng vet hun aldri helt hvordan hun skal formulere seg. Hun fortsetter.

– Det er mange som sier til meg: Karen hva er det du snakker om nå? Hva mener du med fraksjoner? Og da må jeg tenke, haha. Okay, hvordan kan jeg oversette det til noe som er forståelig og håndfast? Noe som panelet som skal se på forskningsforslaget skjønner.

Undertegnede prøver å by henne på kaffe, men oppdager fort feiltrinnet. Hun liker nemlig ikke smaken.

– Jeg liker duften av kaffe, men jeg liker ikke smaken. Vi var på en kaffesmaking hos Tim Wendelboes og jeg liker det fortsatt ikke. Men jeg har prøvd!

Dette er noe hun har fått gjennomgå for på hjemmebane.

– Kristian sier at jeg er så kjedelig fordi jeg er veganer, driver med yoga og ikke spiser ditt og datt. Han spør meg alltid oppgitt - hva vil du ha til middag i dag? Du spiser jo ingenting!

Hun smiler og sier nervøst. – Du må bare drikke kaffe du altså, jeg har ikke noe imot det.

I flere tiår har hun reist verden rundt for å holde foredrag og forske. Hun regnes nå som en av de fremste samfunnsgeorgafene på sitt felt, og er viden kjent internasjonalt. Til tross for dette er ikke O`Brien så kjent i Norge.

Du er ikke så profilert, hvorfor tror du at du ikke er det?

– Det er ikke så viktig for meg å bli profilert, så jeg er kanskje litt overrasket over at jeg har blitt så lagt merke til internasjonalt. Å bli kjent er ikke så viktig for meg, men å ha påvirkning er viktig. Det er mye viktigere å forske og undervise for meg enn å være et «talking head» og ekspert. Jeg vil helst handle.

Hun forteller at mannen hennes Kristian hadde hundrevis av intervjuer i sammenheng med Telenorsaken i Myanmar tidligere i år, og ble ringt av en rekke riksmedier.

– Men når Tv2 ringer meg så tenker jeg ahh - må jeg stå opp kl fire og ordne håret, hva skal jeg ha på meg? Jeg sier nei takk. Jeg liker meg best i bakgrunnen.

Forskningslivet

O`Brien har funnet veien i akademia og livet litt underveis. Og krediterer at hun har turt å hoppe ting, som en av grunnene til at det har gått bra.

– Jeg tenker hele tiden, hva kommer nå? Hva skal være det neste jeg skal holde på med?

Det er derimot ikke arbeid i seg selv som driver henne.

– I min drømmeverden skulle jeg aldri jobbe så hardt, men det er temaet som driver meg. Og jeg tror at siden jeg var masterstudent så har jeg bare tenkt - wow hva gjør vi med planeten?  Så ja jeg kunne tenke meg å slappe av, men noen må redde planeten.

Fra seniorforsker hos Cicero, til professorstilling på UiO. Videre sitter hun i FNs klimapanel og har vært sentral i skrivingen av en rekke årlige IPCC rapporter. Merittlisten er så lang at det blir banalt å ramse opp alt. Hun er i dag en av de fremste forskere i sitt felt, og i år fikk hun den høythengende internasjonal pris fra BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award i kategorien “Climate Change” for sitt nyskapende bidrag til å forstå de samfunnsmessige og menneskelige dimensjonene og konsekvensene av klimaendringene. Det er første gang en forsker i Norge får denne prisen.

– Denne klimaprisen er en anerkjennelse av min og mine kollegaers forskning på de samfunnsvitenskapelige implikasjonene av klimaendringene.

Lenge har klimaforskningen og debatten vært dominert av naturvitenskapen. At samfunnsforskningen nå får en høythengende pris er ikke bare bare. O`Briens forskning sentreres rundt å fri seg fra tanken om at klimaendringer bare er et naturvitenskapelig fenomen, og problem.

– Skal vi lykkes i å skape en mer klimavennlig framtid må vi forstå, ikke bare de fysiske aspektene ved klimaendringer, men også de sosiale. Vi alle må endre hvordan vi tenker og handler for å løse klimakrisen. Verdiene våre og hva slags verdensoppfatning vi har betyr mye.

Hun mener at vi i større grad må se på ulikhet, ressursfordeling for å endre systemene rundt oss som i dag skaper problemer for klimaet. Det er tross alt stortingsvalg i år, og på spørsmål om hvordan hun synes at Norges partier scorer her, er hun tydelig.

– Jeg synes at politikken stort sett er konsertert rundt overfladiske parametere. Partiert snakker om utslippskutt, og hvordan vi skal bygge ut El-bil nettet. Samt at vi alle kan gjøre noe – nemlig å resirkulere. Dette mener jeg ikke kommer til å løse miljø og klimaproblemene vi står overfor.

O`Brien mener at vi må begynne å forholde oss til klimaendringene som et forholdsproblem. For å løse det må vi se på hvordan vi forholder oss til både venner, nærmiljøet, naturen – alt handler om forhold.

Verdensborgeren

Karen O’Brien er født i Tyskland. Moren hennes er tysk, mens faren hennes er amerikaner. Det tok ikke lang tid før de pakket sakene sine og flyttet over dammen til USA. Faren var en del av det internasjonale næringslivet, noe som gjorde at barndommen hennes var preget mye flytting. Først til Thailand, og videre til Hongkong.

– Jeg fikk sterke inntrykk av fattigdom og ulikhet og ble tidlig kjent med en veldig kompleks verden.

De flyttet omsider tilbake til USA til en av vestkystens perler i Connecticut, nemlig Westport. Med bare en time inn til New York City, er det nærmest en forstad å regne. Et sted hvor mange kjente kunstnere og skuespillere har sitt bosted.

 –  Stedet er veldig rikt, og det var en helt annen verden enn den jeg hadde erfart før. Mange var veldig fokusert på suksess og penger og sånn. Jeg tenkte eeh i hvilken verden er det jeg har landa nå? 

Da studietiden stod for tur, var hun opptatt av å komme seg bort fra New England og hjemstedet. Valget falt på The College of William & Mary i Virginia hvor hun tok en bachelorgrad i internasjonale relasjoner. Universitetet er en av åtte såkalte “Public Ivy” i landet. I magen hadde hun en stor dimplomatspire.

–Jeg tok alle prøver som krevdes for å komme inn på aspirantkurset og var veldig opptatt av det. Det eneste jeg ville var å være diplomat og reise verden rundt.

Det tok derimot lang tid før sikkerhetsprøven hennes ble klarert, og i mellomtiden flyttet hun til California. Her bodde hun først og frem for å «fest og ha det gøy». Etter et år pakket hun flyttelasset og satt snuta mot Washington DC, hvor hun fikk en jobb hos National Geografic.  

– Jeg hadde alltid sagt at drømmejobben var å jobbe for dem. Dette var det slutten av 80-tallet og jeg så alle disse videoene av regnskog og miljøproblemer i verden, og plutselig våkner jeg opp og tenkte wow. Kanskje jeg må jobbe med dette?

En flyttetur hjem til besteforeldrene i Tyskland ble den siste spikeren i kista for diplomatdrømmen hennes.

– Jeg snakket med folk på den amerikanske ambassaden og de fortalte at yrket var et veldig ensomt liv, men en veldig lang julekortliste haha. Jeg innså vell at det ikke helt var noe for meg. 

Voksende interesse

Nysgjerrigheten for miljø vokste og hun bestemte seg for å ta mastergraden sin hos University of Wisconsin-Madison i miljøstudier. At hun endte opp akkurat i Wisconsin var noe tilfeldig.

– Kjæresten min på den tiden var fra Wisconsin så jeg tenkte Madison, hvorfor ikke? Jeg flyttet dit uten å ha noen plan. Veldig kortsiktig tankegang sånn sett.

O`Brien kom inn på programmet, men hadde ingen penger å støtte seg på. Hun bodde en stund hos foreldrene hans før hun etter hvert fikk et par stillinger som forskingsassistent- De skulle vise seg å bety mye for hennes fremtidige vei i livet.

– Jeg banket på døren til en professor i geografi som het Diana. Hun var så snill og sa at hun holdt på med et prosjekt om klimaendringer i Mexico som jeg kunne ta del i. Jeg fikk være med på så mye spennende, og lære om naturvitenskapelig ting som jeg virkelig ikke kunne.

Før denne tiden hadde hun ikke vært særlig opptatt av karakterer eller prestasjoner. Hun skulle tross alt bli diplomat. Diana ble en viktig veileder for henne og da hun flyttet til Pen State University for å fortsett forskningen hennes valgte O`Brien etter en tur i tenkeboksen å følge etter.

– Jeg var ferdig med masteren min og kom inn på doktorgradsprogrammet på Pen State og i Colorado, så da måtte jeg velge. Jeg var fortsatt litt i partymodus og tenkte på hva som var verdt det i livet.

O`Brien husker at Diana sa at «hvis du drar til Colorado så kan du ikke jobbe der, men drar du til Pen State så kan du jobbe i Colorado». Hun sa seg enig, og pakket kofferten.

Det var derimot ikke bare akademisk blomstring som fant sted på dokttorgradsprogrammet for O`Brien. Kjærligheten blomstret også.

Kjærlighetens reise

 Hennes nåværende mann Kristian Stokke var også doktorgradsstudent på Pen State.

– Han var nesten ferdig da vi møttes, og jeg hadde faktisk en annen kjæreste. Men det sa bare ding, og jeg tenkte med en gang okaay, Norge her kommer jeg ha-ha.

Familien hadde også en finger med i spillet.

– De bare, gå for nordmannen, ikke for italieneren fra New Jersey.

Så da gjorde hun det.

Starten av forholdet deres var preget av pendling. Han jobbet i Bergen og hun hadde feltarbeid i Mexico som en del av doktorgradsavhandlingen hennes. I 94 ble det giftemål og planen deres var å bo i USA. Sånn endte derimot ikke ferden.

Mens O`Brien fikk et jobbtilbud i Ohio, fikk derimot Stokke tilbud om jobb i Oslo, og resten er historie. Nå har de bodd sammen med sine tre barn i Norge siden 97.

– Faren min elsket Norge, alle elsket Norge. Men vi var i Bergen først, og det var vanskelige tider. Jeg måtte bli ferdig med doktorgradsavhandlingen min, og vi hadde en ny baby og alt, så det var utfordrende. Samtidig var jeg jo litt sånn - la oss ta med babyen til Bob Dylan konsert. Jeg ville ikke gi slipp på eventyrene.

Hun forteller at hele yrkeslivet og privatlivet hennes har vært preget av mye jobbing og hektiske dager. Kristian er også professor i samfunnsgeografi på UIO, men spesialiserer seg på politisk geografi. Både hun og Kristian jobber mye, og helger er intet unntak.

– Jeg så på hvor mye jeg hadde reist de siste ti årene, og måtte si unnskyld for at jeg var borte så mye til barna mine. Jeg får dårlig samvittighet, men de sa at det gikk fint fordi jeg alltid tok med noe tilbake haha.