Kolonistenes hemmelige liv

Flere kolonihager opplever å miste arealer til boligutbygging i Oslo. I 2025 skal kontrakten til Rodeløkken kolonihage reforhandles.

 

KOLONIHAGER:

Kolonihager er tomter leid av kommunen. Beboere betale for små hagelapper med tilhørende hytter. Det skiller dem fra parsellhager, hvor man ikke har hytte.

Kolonihagene oppsto for litt over hundre år siden, som et tiltak for lavtlønnede arbeiderklassefamilier i trange kår så de kunne få tilgang på hage.

Rodeløkken kolonihage ble etablert i 1907 og er den eldste kolonihagen i Oslo.

Prisen på hyttene i Rodeløkken kolonihage varierer mellom 40 000 kroner og 200 000 kroner, ifølge sekretær i styret Bente Louise Skjerven.

Midt i mellom øst- og vestsiden av Rodeløkken kolonihage, ligger det beboerne kaller for Toppen. Her står benker spredd utover en velstelt plen og et søskenpar snubler rundt på korte ben mens de leker sisten rundt det gamle klatrestativet.

Nyinnflyttede Terje Qvive (46) viser frem utsikten for en venn. Bare et par hundre meter unna går den frodige hagen over i asfalt og høye murbygninger.

– Det er nok mange boligspekulanter som klør etter sånne indrefileter som dette, sier Qvive.

Etter 13 år på venteliste, fikk han flytte inn i et lite oppussingsobjekt helt nederst i den delen av hagen som vender mot Carl Berner-krysset. Men som flere andre beboere, blir han nervøs av tanken på at leiekontrakten skal reforhandles om fem år.

– Så jeg kommer nok ikke til å pusse opp så mye før jeg vet mer om kontrakten blir utvidet.

Kjenner hverandres vaner  

Kjæresteparet Roger Johansen (59) og Rolf Eriksson (75) har holdt til ytterst på vestsiden av kolonihagen i elleve år. Hvis de setter planene på vent så er det for å gå og ta en kopp kaffe eller spise litt fårikål hos naboen.

De forteller at dersom man lurer på om noen er hjemme, behøver man ikke å gå inn på parsellen for å finne ut av det. 

– Etter å ha bodd her en stund, begynner man å merke seg tegn. Ser man at vinduet er åpent eller at stolen utenfor står på en spesiell måte, så vet man at vedkommende er hjemme. Da er det bare å gå inn og invitere seg selv på kaffe, humrer han.

Smilerynkene hans avslører hvor mye sol ansiktet hans har fått i sommer.


Roger og Rolf står under pergulaen som du er veldig stolt over. Foto: Thale Heidel Engelsen

Bak hytta til Rolf og Roger, skjuler det seg en frodig hage. En flere meter lang villvin åler seg langs pergulaen, over tomat- og jordbærplanter. I en liten dam svømmer noen gullfisker rundt. Paret står på hver sin side av en busk som vokser vilt i alle retninger, midt i den kaotiske hagen. I oktober kjøres siste lass med grener og annet hageavfall vekk, og det er mye å gjøre før den tid.

– Det blir en bra dag, dette, sier Roger og skuer over på Rolf, som så smått har begynt å klippe grener av den store busken. Roger småler før han spør: 

– Har du fått arbeidslyst nå, eller er det bare fordi du også vil bli filmet?

– Ja, innrømmer Rolf med et lurt smil i det han sparker borti de slitne grenene han har samlet i en haug på plenen.

– Nå, jeg får jobbe litt jeg óg, da, sier Roger og begynner på den andre enden av busken.

Engstlig for boligutbygging 

Rodeløkken kolonihage leier arealet av kommunen, men leiekontrakten går ut i 2025. Mange i hagen er nervøse for at den ikke skal fornyes, på grunn av boligmangelen i Oslo. Det er mange i byen som mener at grøntarealer bør nedprioriteres til fordel for flere boligblokker.


Bente inspiserer bikubene sine. Foto: Thale Heidel Engelsen

Sekretær i kolonihagestyret Bente Louise Skjerven sitter på kjøkkenet og lener seg over kjøkkenkniven. Hun må bruke hele kroppsvekten for å kutte seg gjennom en stor sellerirot. Etter at den er hakket opp skal den fordeles i de fire enorme grytene som må til for å fôre alle dugnadsarbeiderne.

– Jeg tenker at hvis det ikke skulle vært kolonihage her, så måtte det ha vært park, fordi det er så tett bebygd rundt, at noen grønne lunger trengs.

De siste årene har ekstremvær i Oslo skapt flom og oversvømmelser fordi mengden asfalt og betong hindrer vannet fra å trenge ned i jorden. 

– Jo mer de bygger rundt her, jo tryggere tenker jeg dette vil være som grøntområde for byen.

Men om det skal være kolonihage eller park, er Bente usikker på.

– Vi opprettholder på en måte en park gratis for kommunen. Vi betaler leie og steller den selv, så de slipper å bruke masse penger på planter og å holde det pent. Jeg håper at kanskje de tenker litt på det òg.

Hun smiler lurt og skyver gulerotbiter ned i det kokende suppevannet.

Lena Nesset, kommunikasjonssjef i eiendoms- og byfornyelsesetaten, bekrefter at nåværende leiekontrakt gjelder til 2025. 

– Leietaker har ifølge leiekontrakten rett til forlengelse av leieavtalen, forteller Nesset. 

Det er videre i leieavtalen angitt at dersom leietaker ønsker å fortsette å leie til samme formål som i dag; kolonihgeformål, så skal Oslo kommune ved eiendoms- og byfornyelsesetaten gis beskjed om dette innen to år før leieavtalen utløper, altså innen 2023. 

Les også: Donerte 200 000 kroner til Rodeløkken kolonihage

Bente er en av beboerne som holder bier.

– Jeg har alltid vært veldig fascinert av bier. Jeg er ikke så veldig opptatt av honningen som sluttprodukt, men jeg synes bier er veldig spennende. 

Sukkertyvene

Barna til dugnadssjefen smyger seg langs rekkverket. De har fått øye på en skål med sukkerbiter på kaffebordet. Storesøster legger fingeren mot leppen som tegn til at lillebror må være stille. Hånden hennes er inn og ut av den hvite skålen på et sekund, før hun samvittighetsfullt dytter halve fangsten inn i hånden til broren.

Tatt på fersken, gjemmer de hendene på ryggen og gliser gjennom bittesmå melketenner.


Mens faren organsiserer dugnad, tilbringer barna ettermiddagen under kaffebordet. Foto: Thale Heidel Engelsen

Borte ved benkene får en gutt i batmankostyme hjelp til å manøvrere verktøy som er designet for noen på omtrent fire ganger hans størrelse. De bulende skum-musklene strever med å holde drillen rett, mens en skrue borer seg inn i treplatene på en gammel parkbenk. 

Flere av beboerne trekker frem at kolonihagen er en arena hvor de kan lære barna sine om natur og praktisk arbeid.


Selv Batman trenger hjelp til praktisk arbeid i blant. Foto: Thale Heidel Engelsen

– Kolonihager er kulturminner 

Rodeløkken kolonihage er Oslos eldste kolonihage, og ble startet i 1907. På denne tiden ble kolonihager dannet for at arbeidere som hadde liten plass og dårlige kår skulle få tilgang på hage og muligheter til å dyrke egen mat.

I dag er ikke hagen det samme som da den ble opprettet som et fristed for arbeiderklassen for hundre år siden. Mennesker fra forskjellige samfunnslag fyller nå hyttene, og den har blitt en viktig kilde til naturopplevelser for nabolaget rundt. Unikt for kolonihager, er at de er kulturminner som holdes i live, om enn på nye måter. 


Ingrid kan nyte stillhet når hun er i kolonihagen, selv om den ligger kort avstand fra det store Carl Berner-krysset. Foto: Andrea Berg


Ingrid og hytte Foto: Andrea Berg

Ingrid Wergeland (40), som har holdt til på østsiden av hagen i to år, er ikke redd for at leieavtalen ikke skal bli forlenget.

– Det er jo et kulturminne, særlig fordi det er den eldste kolonihagen i Oslo, så de kommer jo ikke til å legge ned akkurat denne, sier hun.

Hendene hennes napper raskt i ugresset, og får ikke alltid med seg røttene.

Hun forteller at hun har følt seg som en del av et fellesskap fra første dag:

– En av naboene kom bort og fortalte at de som bodde ved siden av oss ville at vi skulle vite at vi bare kunne gå og plukke bær hos dem, ettersom de var bortreist. Det sier ganske mye om kolonistene i gaten vår.

Hun rynker litt på pannen.

– Det blir kanskje litt feil med “kolonist”, med tanke på kolonitiden, men det er det vi kaller oss selv, da.


Ingrid høster de siste eplene for sesongen. Foto: Andrea Berg

Med armene fulle av epler sprader Ingrid ned til porten, hvor hun tømmer dem i en metallkurv som er festet til nettinggjerdet med hvit hyssing. Flere slike kurver henger på rad og rekke nedover Østerveien.

– Det synes jeg er en veldig fin kultur vi har, at nesten alle legger ut epler så folk kan komme og ta.